Dukkene mine.

Jeg hadde mange dukker da jeg var barn. Men ikke fler enn at alle var barna mine og alle hadde et navn.

Heidi var min første dukke med ordentlig hår. Jeg fikk henne til jul den vinteren jeg fylte fem.

Jeg hadde ønsket meg dukke med ordentlig hår så intenst og så lenge at da jula nærmet seg, gjorde det nesten fysisk vondt å se alle pakkene som i posten fra tanter og onkler som åpenbart ikke inneholdt noen dukke.

Det kom flate pakker som kunne inneholde bøker og spill og det kom myke pakker som kunne inneholde strømpebukser eller votter, men ingen dukkeformede pakker.

Jeg var ikke bortskjemt, og jeg visste at jeg måtte sitte og smile tappert på julaften hvis det ikke dukket opp noen dukke.

Jeg var såpass lita at jeg aldri var alene hjemme og dermed hadde lite mulighet til å grave i skuffer og skap, men da jeg gikk og la meg på lille julaften hadde jeg egentlig gitt opp og gledet meg uansett til å stå opp og se på juletreet.

Mamma og pappa pyntet det alltid etter at vi hadde lagt oss, og så var det så stas å stå opp og se det julaftens morgen.

Jeg må ha sovet dårlig, for jeg våknet midt på natta og ville legge meg i mammas seng sånn som jeg pleide. Men til mitt store sjokk var det ingen mamma i senga. Det hadde hadde aldri skjedd før. Jeg ble hysterisk redd.

Jeg husker at jeg hylte og at mamma som sikkert hadde blitt minst like redd som meg kom stormende inn fra stua for å se hva som var galt. Hun forklarte at det var noe hun måtte gjøre ferdig og forsikret meg om at hun var i stua og jeg roet meg igjen.

Og så kom forklaringen neste kveld.

Jeg fikk dukke med ordentlig hår.

Jeg fikk Heidi som var det nydeligste jeg noen gang hadde sett. Mamma hadde plukket henne ut fordi hun syntes det var så pent med det lyse håret og de brune øynene. Og sammen med henne fikk jeg en komplett garderobe som mamma hadde sydd og strikket. Det var to kjoler som den hun har på, en grårutete kåpe med røde, strikkede detaljer, pysjamas, en sydd selskapskjole og en strikket ulldress. Det var siste innspurt på dette prosjektet som hadde forhindret min mor fra å komme seg i seng til rett tid.

Jeg lekte med dukker lenge.

Da jeg omsider vokste fra det, ga jeg bort dukkevogna mi og flere av dukkene.

Men ikke Heidi.

Hun har aldri vært på loftet en gang.

Nå sitter hun på telefonbordet mitt sammen med den lille dukka som heter Anne (ikke etter meg, men etter min yngre kusine).

.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: