Julenisser er helt ok. Om Pipernissen og andre nisser. Og om viktigheten av å ikke ha fordommer.


,

Ole Jakob er redd Julenissen.

Vi jobber med saken han og jeg. Men jeg forstår han godt.  Jeg var også redd nissen da jeg var lita.

På julgrantenninga på Grua var det en nisse som het Pipernissen. Han bodde nok ved tjernet Piperen, eller Nordre Piperen som ligger nærmere Grua. Han hadde gått den lange veien ned til Grua med en tung sekk full av nisseposer med rosiner og kjærlighet på pinne (dette var før klementinenes inntog) og var nok helt sikkert en snill nisse. Men jeg var livredd. Og for meg ble det med en julegrantenning. Nisseposen var ikke viktig nok til at jeg ville utsette meg for å møte denne skumle fyren en gang til.

Jeg håper det ble sånn at en av foreldrene mine tok med seg min langt mindre nevrotiske bror de andre årene sånn at ikke han også gikk glipp av sin kjærlighet på pinne.

Min far  ga heldigvs ikke opp å få meg til å like nisser.

Han forsikret meg om at den nissen som kom hjem til folk ikke var Pipernissen. Pipernissen var en litt sky og sjenert nisse som likte seg best i skogen og bare så vidt våget å dukke opp på utendørsarrangementer påstod han.

Jeg var pappajente og jeg bestemte meg for å tro på det han sa.

Dette hjalp jo ikke noe særlig på min frykt for den folkesky skognissen. Snarere tvert i mot. Det at min far brukte så mye energi på å overbevise meg om at det var en helt annen nisse kom kanskje kom på julaften gjorde meg bare enda sikrere på at det var noe alvorlig galt med Pipernissen.

Kanskje han var fyllik ?

Eller gærning?

En sånn en som vi hadde lært at vi skulle passe oss for?

Da nissen (den ekte nissen, Julenissen), ringte på døra en julaften da jeg var fire-fem år, stålsatte jeg meg. Jeg tok imot gavene, og ga til og med klem. Litt forsiktig, og med mamma og pappa i trygg nærhet. Men jeg våget det!

Det som overbeviste meg fullstendig om at denne nissen var en skikkelig kar, var at at ikke bare ga oss gaver, men nissesekken også.

Det var utrolig snilt syntes jeg.

Jeg trodde på nissen ganske lenge.

Jeg trodde på han helt til min tre år eldre bror ikke kunne dy seg lenger og fortalte meg at den snille nissen var naboen og pappaen til to av mine lekekamerater, og at grunnen til at vi fikk nissesekken var at min mor hadde satt pakkene på trappa i et hvitt putrtrekk som altså hadde vært vårt hele tiden.

Sånn er det.

Det er vel storebrødres oppgave å få småsøstre ned på landjorda.

Men litt skuffet ble jeg.

Så nå tror jeg bare på Pipernissen.

Og jeg er bekymret.

Jeg har sjekket, og det ingen som har hørt fra han på årevis.

Så han lever sikket i ensomhet der oppe ved Nordre Piperen og tør ikke nærme seg folk lenger.

Jeg tror jeg skal prøve å oppsøke han neste gang jeg er på Hadeland. Det må bli på sommeren. Jeg er ikke så flink til å gå på ski lenger.

Kankje jeg bør ta med en liten forsoningsgave og be om unnskyldning for de stygge og fordomsfulle tankene jeg hadde om han.

Hvis han lever der oppe alene, leser han neppe blogger.

Men i fall du gjør det kjære gamle Pipernisse:

Unnskyld!

Du er velkommen til Vadsø neste advent!

Advertisements

1 kommentar (+add yours?)

  1. thea andreassen
    Dec 06, 2011 @ 14:28:39

    Haha, godt skrevet 🙂 Fin blogg!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: