Livet. Et usammenhengende innlegg om barndom før og nå, barnebarn og speidere.

Da jeg var ei lita jente med amerikakjoler og det min bror kalte lillesøsterhår, var ikke livet så veldig komplisert.

Dagen startet med Alf Prøysen eller Kirsten Langbo på radio.

Så gikk jeg over veien til bestevenninna mi. Eller litt lenger bortover veien til de andre venninnene.

Og så lekte vi.

Og gikk hver til vårt for å spise.

Så møttes vi igjen.

Og lekte.

Noen ganger kranglet vi hvis det ble for mange jenter sammen. Men vi ble alltid fort venner igjen.

Litt før seks gikk vi på stasjonen for å møte pendlerpappaene våre.

Og så var det middag og sengetid.

Sånn gikk dagene.

Og jeg tror jeg var ganske fullkomment lykkelig.

Helt til en gammel dame vi pleide å plukke blomster til døde, pappa ble syk, bestevenninna flyttet, broren min brakk armen og måtte på sykehus i flere dager og den fine, lille bamsen jeg sov med i hånda hver kveld (den var ganskel liten) ble borte på danskebåten.

Og jeg forsto at livet hadde litt mer å by på.

Sakte, men sikkert forsto jeg det.

At livet ikke er enkelt og rosenrødt bestandig.

Jeg var heldig som hadde en trygg familie rundt meg. Men det hjalp ikke alltid. Det var ikke alt mamma og pappa kunne ordne opp i. Noen ting må man takle selv. Finne ut av selv. Bære selv.

Og så modnes man.

Livet får flere fasetter.

Det blir bedre og vanskeligere.

Helere og mer fragmentert.

Tryggere og skumlere.

.

Når man er bestemor vil man helst at de små skattene aldri skal oppleve noe vondt. At de aldri være triste eller redde eller møte skuffelser. At livet skal være fint og fylt med glede !

Og at bestemors jobb skal være å bidra til det.

Ikke å skjemme bort med ting og godteri. Men å forsikre dem om at de er de beste og fineste ungene i hele verden og at jeg er glad i dem uansett.

Å gi dem trygghet.

Å, som jeg håper at de kan bruke meg når de blir eldre også. At de fortsatt vil finne meg når skumlere og vanskeligere ting enn julenisser, rariaketter og venninner som begynner på storsida i barnehagen fordi de fyller tre året før dem blir en del av livet.

.

Verden er blitt veldig anderledes enn den var da jeg vokste opp.

I neste uke får jeg huset fullt av ungdommer. De er velinformerte, trygge, utadvendte, reflekterte, kreative og ansvarsbevisste. De vet ting om det meste som jeg virkelig ikke visste da jeg var på deres alder. De vet mye jeg ikke vet nå.

Og ikke vil vite.

Ikke vil vite at de vet.

Og så har de sine ting å stri med de også.

Denne gjengen har i hvertfall en enorm verdi med seg: De er en del av et felleskap. De har venner.

Jeg håper vi får tid til å skravle litt sånn som vi pleier å gjøre når vi er på hyttetur.

Kanskje de kan fortelle meg noe om hva en bestemor bør bidra med.

,

Jeg hadde ingen bestemor selv.

.

.

,

Advertisements

2 kommentarer (+add yours?)

  1. Line
    Jan 06, 2012 @ 22:46:23

    Hadde ikke en bestemor jeg heller og ble rørt til tårer av det du skrev. Veldig fint! Line 41år.

    Svar

  2. sigranhe
    Jan 13, 2012 @ 21:18:30

    Mage fine tanker og flotte bilder, Fortsette å trene på dikt. Du hadde jo rimjet.
    Mye flott og rørende!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: