Rikki, den gamle grå hunden.

Hver gang jeg leser om Tussi, tenker jeg på Rikki. Selv om Rikki  ikke er noe esel, men en hund.

Han er ikke riktig så melankolsk, pessimistisk, anhedonisk og trist som Tussi beskrives som.

Men han er ingen lystig hund.

Jeg tror dette er noe Rikki kunne ha sagt:

«Good morning, Eeyore,» said Pooh.
«Good morning, Pooh Bear,» said Eeyore gloomily. «If it is a good morning, which I doubt,» said he.
«Why, what’s the matter?»
«Nothing, Pooh Bear, nothing. We can’t all, and some of us don’t. That’s all there is to it.»
«Can’t all what?» said Pooh, rubbing his nose.
«Gaiety. Song-and-dance. Here we go round the mulberry bush.»

A. A. Milne. Fra Winnie the Pooh.

Rikki var min barndoms aller, aller kjæreste leke. Jeg tror den egentlig tilhørte min bror og at han fikk den da han var ganske liten. Men min bror hadde en annen, mindre hund også. Laika var oppkalt etter den stakkars hunden som da min bror var ett år gammel ble sendt i bane rundt jorda og døde redd og alene. Min bror sluttet aldri å være dypt indignert over dette og hans Laika fikk et ganske annet liv. Fordi min bror var så glad i Laika, fikk Rikki etter hvert bli min hund. Laika og Rikki var selvfølgelig venner og vi plasserte dem ofte tett inntil hverandre når vi gikk fra dem, så de ikke skulle føle seg alene.

Hvem Rikki er oppkalt etter, vet jeg ikke, men det kan ha vært hunden til noen av mine danske slektninger.

Rikki bor nå i en gammel barneseng sammen med en haug yngre og mer moderne kosedyr med klarere farger, mere pels og mykere fyll.

Det får han til å se enda tristere ut.

Han er fylt med halm og det lille han en gang hadde av pels er slitt av. De gulaktige øynene han opprinnelig var utstyrt med et byttet ut med knapper og han har en rød flekk på nakken som ser ut som et sår.

En ting er fremdeles ganske fint: innsiden av ørene. Der byttet min mor på et tidspunkt ut det gamle, slitte stoffet med et mykt fløyelsstoff som har holdt seg like fint siden. Grunnen til det var at hun hadde sagt noe stygt om Rikki. Min mor var et ordensmennske, og hun likte at ting var pene og skikkelige. Allerede den gangen for femogførti år siden begynte Rikki å se litt slitt ut. Hodet hang og måtte hele tiden strammes opp med hyssing. Og det var altså hull i øreforet sånn at ståltråden som skulle gjøre det mulig å bøye ørene var blottet. Og så var den sikkert litt skitten og støvete av å være med over alt. Jeg tror min mor må ha antydet  at den var uhygienisk og sagt noe om å «pakke den bort!»

Jeg gråt. Min ellers stillferdige og milde bror var i harnisk. Vi sto sammen mot en felles fiende og forlangte oppreisning for både oss og Rikki. Og så tok vi toget til Gran og kjøpte svart fløyelstoff og min mor som altså hverken likte Rikki, eller å sy (selv om hun var svært flink til det), måtte tilbringe en kveld med den uhygieniske hunden på fanget. De nye ørene ble myke og pene og min mor ble tilgitt.

Rikki fikk bli værende og han har aldri vært pakket i noen pappeske på et loft sammen med andre leker. Det er jeg glad for, for mye av det som sto på loftet i vårt gamle hus ble kastet da min mor flyttet.

Jeg tror forresten ikke Rikki er så uhygienisk.

Han er i hvertfall godt konservert av alt saltet fra tårene som har dryppet gjennom det slitte, grå stoffet og inn i halmen han er fylt med. Nettopp fordi han ikke var så myk, var det fint å legge hodet på ryggen hans når verden var vanskelig og ingen andre forsto.

Rikki skal aldri på loftet.

Han skal få ha et hjem i Annehuset uansett hvor det en gang i framtiden måtte være.

.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: