Om snø. Og suppe.

Midt på dagen i går var det nærmere tredve kuldegrader. Da jeg la meg var det atten.

Nå er det åtte.

Og det snør.

Trærne er tunge og hvite, og den enkle hagen min ser ut som et eventyrland.

Jeg hadde en «several days attack me at once«-dag i går.

For å si det mildt.

Men med en fin avslutning. Min datter inviterte på nydelig, varmende hjemmelaget suppe med gultot, søtpotet, kålrot, selleri og fenikkel. Helt på høyde med den unge gitaristens gulrotsuppe med ingefær, løk og chili.

Kanskje jeg må starte en egen suppeblogg.

.

Nå har jeg mistet tråden.

Poenget er:

Dagen i går var for travel.

Sånn som mine dager litt for ofte er.

Derfor sitter jeg nå i sofaen og nyter en kopp kaffe og lytter til Vivaldi mens jeg betrakter snøen som daler sakte og stille og gir bjørkene mine hvit vinterpels.

Det er en fin morgen.

Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gennem luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt på de stemmer,
som for højlydt taler.

Skrev Helge Rode i på slutten av attehundretallet.

Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned.

Skrev Anne Grethe Preus hundre år seinere.

,

.

Og jeg rekker en kopp kaffe til før jobb.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: