Om farger på vinterferie, et fint shoppingminne og en gammel sang.

I cannot pretend to be impartial about the colours. I rejoice with the brilliant ones, and am genuinely sorry for the poor browns.

Churchill

,

Jeg er ikke enig med Churchill. Jeg liker de brune fargene.

Fargen på råtnende lauv.

Det er sikkert fordi jeg liker høsten.

Hvis det ikke er omvendt?

.

Men jeg er aller mest glad i blått.

.

Med farger er det litt som med musikk.

Noen farger appellerer til deg og andre ikke.

Min datter liker ikke turkis.

Jeg kunne aldri ha omgitt meg med mye grønt.

Jeg kan ikke male grønt heller.

Jeg har prøvd.

Det ender med at jeg maler over.

Med blått.

.

Nå er det hvitt ute.

Hvitt om dagen og svart om natta.

Alle farger smeltet sammen i det Anne Grethe Preus kaller «himmelsk korrekturlakk«, og ingen farger.

Ingen mellomting.

Ikke grånyanser en gang.

Og regnbuen har vinterferie.

.

Jeg får lyst til å kjøpe ting med med farge på.

Tulipaner og gavepapir og vakre servietter.

Og en av de knall gule koffertene de har fått inn på Librisbutikken min.

.

Farger er en av de tingene som får meg til å tro på Gud.

Det er et altfor genialt konsept til å kunne være tilfeldig!

Er det ikke?

.

Bildet under er det mest fargerike jeg noen gang har tatt. Det er tatt på Portobello Road en nydelig vårdag.

Vi kjøpte veska.

Hun fikk den.

Mamma betalte.

Selv om den var grønn.

.

.

Advertisements

3 kommentarer (+add yours?)

  1. hauge52
    Feb 28, 2012 @ 21:41:00

    Fint dikt! Å kalle det fargerikt er bare forbokstaven 🙂
    (og takk, forresten – for kommentar til minneordene over Anne-Cath Vestly.

    Lydkutt av mine ting finner du under http://www.tidogtanke.no (om du eller leserne dine lyst til å gi poesien en stemme)

    Svar

    • annebloggen
      Feb 28, 2012 @ 22:00:12

      Jeg har veldig mange gode barndomsminner om den damen. Først Kanutten og så bøkene. Knerten, Ole Alexander og aller mest de om Aurora i Blokk Z .

      Og så imponerte hun meg i «godt voksen» alder. Vi hørte på lydbøkene hennes hver dag i barnehagen jeg jobbet i. Ungene ble aldri lei. Og så fant vi på at vi skulle skrive til henne og fortelle det. For i innledningen til lydbøkene spør hun lytterne om hva de gjør, og vi ville at hun skulle vite at det hver dag lå atten unger på madrasser i en barnehage i Vadsø og hørte på stemmen og fortellingene hennes.

      Vi regnet ikke med svar, og la ikke opp til det i brevet vårt. Men svar fikk vi. Et håndskrevet svar. Det som imponerte mest var at hun hadde nevnt alle ungene. Vi hadde jo skrevet under med atten navn, og hun hadde ikke utelatt et eneste ett. Dette var rett før hun skulle på en reise til Afrika, og hun beklaget at hun ikke hadde tid til å skrive mer.

      Svar

      • hauge52
        Feb 28, 2012 @ 22:04:32

        Det var ei fin historie.. Ja. Og det var nettopp slik jeg også opplevde henne. Raus. Men også ganske bestemt. Jeg tror jeg var den siste som intervjua henne for et stort publikum. En jobb jeg er veldig glad for at jeg fikk gjøre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: