Da jeg var ung. Om ukepenger og trillepikelønn og musikk.

Da jeg var ung…

(«Jada, mammma, jeg vet. Det var den gangen dere delte en halv appelsin på julaften og var fornøyd med det «, pleier min datter å si da.)

Da jeg var var ung fikk vi både mat og nøtter og hjemmelaget marsipan og småkaker på julaften, Ingrid. Og klementiner.

Og julegaver.

Bare ikke så mange og dyre.

Men jeg skulle ikke skrive om jula.

Jeg skulle skrive om økonomi og musikk.

Jeg fikk ti kroner i uka i lommepenger i mange år. Og så fikk jeg ti kroner i uka som trillepike. Jeg vet ikke om trillepiker finnes lenger. Fra jeg var elleve til jeg var tretten-fjorten trillet jeg barn etter skoletid hver dag. I to timer. Da den første familen flyttet, fant jeg raskt en ny. Det var en hyggelig måte å tjene penger på. Og så satt jeg barnevakt for de samme ungene på lørdagskvelder når det var fest på Varden. Det fortsatte jeg med lenge. Jeg var ikke så glad i gå på disse festene selv, så det var virkelig ikke noe offer.

Pengene brukte jeg nesten utelukkende til musikk. (Resten brukte jeg på gaver. Jeg elsket å kjøpe gaver!)

Jeg kjøpte en blå plastplatespiller med høytaler i lokket.

Og så kjøpte jeg Bridge Over Troubled Water og Harvest og Dark Side of the Moon og Goodbye Yellow Brick Road og plater med Donovan og Magna Carta og Crosby, Stills, Nash and Young.

Og massvis av singelplater.

De kostet tolv kroner og med en fast inntekt på tyve kroner i uka kunne man unne seg en rett som det var og enda ha penger til overs. Men ikke en i uka, for man måtte ha til togbilletten til og fra Gran også. Eller Hønefoss. På Grua hadde vi bare en matbutikk og den lille manufakturbutikken der min mor jobbet noen år.

Etterhvert oppgraderte jeg til en rød, litt stødigere platespiller. Den hadde to høytalere, men jeg tror ikke det var noen stereoeffekt.

Joda, jeg vet at jeg har fortalt alt dette før.

Jeg tenker bare på det av og til når jeg sitter her med spotifyen min. Jeg betaler et lite beløp i måneden som jeg ikke merker en gang. Og så har jeg tilgang til en uendelighet av musikk.

Det høres pompøst ut, men det bidrar faktisk til min livskvalitet å ha tilgang til denne musikken.

Men det var noe spesielt å måtte spare, og måtte velge.

Jeg må ha valgt med omhu.

For med unntak av noen singler med Slade og Sweet er alt det jeg kjøpte av musikk den gangen musikk jeg fremdeles hører på.

Denne for eksempel har tålt tides tann godt:

,

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: