Modern Times.

I 1936 lagde Charlie Chaplin en vidunderlig film om hvordan teknologiens framtog ikke bare er til velsignelse for menneskeheten. En film som handler om umenneskeliggjøring og krav om effektivitet, men som er fyllt av varme og humor.

Jeg så den faktisk første gang som skolekino da jeg gikk på gymnaset. (Neida, Ingrid, det var ikke i 1936.)

En eller annen et sted i utdanningssystemet må ha hatt en god dag på jobb.

Seinere har jeg sett den på tv mange ganger..

,

.

I dag var jeg på et møte.

Vi var noen fra Vadsø, noen fra Alta og en fra Oslo.

Da tyr man til teknologi.

(For dere søringer: Det er langt fra Vadsø til Alta.)

Vi møtte forhåningsfulle opp i fine møtelokaler med moderne utstyr og rigget oss til foran flatskjermen.

Jeg hadde til og med spandert litt lip-gloss.

Før møtet skulle begynne , hentet Trine kaffe.

.

Først skulle Alta ringe opp oss.

Det gikk ikke.

Så skulle vi ringe opp dem.

Det gikk heller ikke.

Vi trykket, slo av og på, fjernet batteridekselet til fjernkontrollen for å sette batteriene bedre på plass, og kommuniserte iherdig på mobiltelefon i mellomtiden. Da alt annet var prøvd, leste vi bruksanvisningen. Vi oppdaget at hovedproblemet var var at vi satt med et IP-system og de med et ISDN-system (eller noe sånt?) og at disse ikke lot til å være kompatible. Vi leste bruksanvisningen på nytt (det vil si : Trine leste bruksanvisningen på nytt) og prøvde å trykke null og en. Når bare fjernkontrollen virket. Batteriene var dårlige.

Etter hvert fikk Trine veldig dreis på trykkingen. Det var bare det at systemene våre ikke ville kommunisere uansett hvor mye vi  (Trine) trykket.

Vi ble enige om at det var Altas feil.

Den unge gitaristen hentet kaffe. Og mere kaffe. Det var en fin kaffemaskin i lokalene vi brukte.

Vi kapitulerte og ble enige om å kommunisere pr. telefon. Det var bare det at det bare fantes en konferansetelefon i vårt lokale og ikke i Altas. Og mobiltelefonen som hadde gått varm under forsøkene på å oppnå kontakt mellom den østre og vestre delen av fylket vårt var tom for strøm.

Noen nevnte ordet Skype.

Den unge gitaristen hentet mere kaffe til alle.

Vi ble enige om at vi i Vadsø kunne bruke konferansetelefonen og vi flyttet oss nærmere hverandre og den. En liten stund virket det  lovende. Men så forsvant summetonen og telefonen gjorde det klart at den ikke hadde noen planer om å sette oss i kontakt med Alta før den hadde funnet nett.

Søker etter nett, sa den.

Vi ble enige om å prøve et annet rom og en annen telefon, men etter en rask rekognosering kom møtelederen tilbake og måtte meddele at alle konferansetelefonene søkte etter nett.

Vi rakk en kopp kaffe til.

Og stemningen steg.

Vi trives i hverandres selskap.

Vi vet ingen ting om hvordan stemningen var i Alta.

Jeg håper den var like god. De var i hvertfall ved godt mot da telefonen endelig fant nettet sitt og vi kunne komme i gang.

Og det ble et godt møte.

.

Men neste gang reiser vi til Alta.

Med hesteskyss.

.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: