Hva jeg en gang kunne. Om en gammel dame, strikking og et fint bilde fra familealbumet.

Å bla i gamle album er noe helt spesielt.

Det er noe helt annet enn å rote i digitale mapper med tusenvis av bilder.

Ok, jeg har noen gamle hatteesker fulle av usorterte papirbilder også.

Men da ungene var helt små, limte jeg sirlig inn bildene.

Det var den gangen jeg hadde to småbarn, jobb og husmorambisjoner, sydde alle barneklærne, syltet og saftet, hadde levende potteplanter og kunne strikke.

Og fremdeles hadde tid til sosialt samvær.

Jeg har tenkt mye på det der.

Det var sånn livet var den gangen. Jeg vet ikke om det var bedre eller dårligere enn nå.

Jeg tror jeg var ganske lykkelig.

Men jeg gjorde mye for å strekke til og være god nok og leve opp til forventninger.

Og jeg hadde ikke mye tid helt for meg selv.

Dette innlegget skulle egentlig handle om strikking.

På denne tiden bodde vi i trøndelag og hadde jevnlig samvær med ungenes oldemor. Hun var en myndig og tradisjonsbundet dame. Hun kom fra en annen tid og et annet miljø. Og hun var ikke så imponert over at hennes sønnesønn hadde funnet seg en dame som var datter av en industriarbeider. Og som ikke kunne koke innherredssodd.

En gang hadde hun kommet til å åpne døra med hårruller i håret. Og så var det fylkesmannfruen som sto på trappa (hun skulle levere noe til naboen). Dette kom den prektige gamle damen aldri over. For en skam.

Hun forsto heller ikke hvordan jeg kunne overlate middagslaging og husvask til hennes sønnesønn mens jeg satt i hagen til naboen, som var en studievenninne av meg, og leste til eksamen i et studium hun ikke kunne fatte hensikten med.

Jeg ga fort opp å prøve å forklare.

Men jeg hadde stor respekt for henne. Og ville gjerne vise at jeg kunne noe jeg også.

Strikke for eksempel. Jeg strikket jo gensere til ungene i husflidsgarn med egenkomponerte, kreative mønsterborder, men det imponerte ikke.

Så jeg gikk i gang med kjole til min lille datter.

Etter oppskrift.

Det så enkelt ut, men gamle oldemor var skeptisk. «Du får no berre kom med det når du går lei», sa hun.

Da tok trassen meg! Overdelen var enkel og morsom å strikke med brede striper på skrå. Men så var det skjørtet. Som ble videre og videre. Jeg liker ikke å strikke. Jeg har aldri likt å strikke. Og å strikke rundt og rundt og rund i tynt, hvitt garn med flere og flere masker på pinnen hjalp lite på det. Men jeg strikket! Jevnt og pent og iherdig. Jeg strikket til langt på natt og før morgenkaffen.

Det ble kjole!

Og oldemor ble imponert.

Men det tok lang tid før jeg tok i et strikketøy igjen.

Etter kjoleprosjektet ble det mange søte små heklede brikker.

For når man hekler brikker er det aldri to omganger som er like.

Heklebrikkene ga jeg dessverre bort da de gikk av moten,

Kjolen er tatt vare på.

Seinere har jeg oppsøkt kreative prosjekter med mest mulig variasjon. Jeg har sydd lappeteknikk og dukker, malt og skrevet.

.

Men kjolen ble jo fin da:

.

Advertisements

4 kommentarer (+add yours?)

  1. HansHB
    May 07, 2012 @ 17:24:25

    Fint innlegg. Bildet understreker, – herlig å se slike bilder!
    Ha ei fin uke!

    Svar

  2. kaiaheia
    May 08, 2012 @ 09:16:04

    🙂

    Svar

  3. Trackback: Husflidsmenneske? « Annebloggen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: