Bestemordag. Et usammenhengende innlegg om besteforeldre og tanter og onkler og sånt.

I dag skal jeg være flyttbarnevakt.

Det er fint.

Det blåser fremdeles men det er oppholdsvær og vi skal rusle en tur til byen.

Og gå på kaffefé.

Akkurat nå lager Ole Jakob mat på kjøkkenet. Han koker plastikkfrukt i motorrommet på Byggmester Bob– dumperen. Alvin sover i vogna.

De er hjemme her.

Og trygge.

Vi kjenner hverandre godt.

.

Av besteforeldre har jeg selv bare hatt en morfar. Min mormor døde på tyvetallet, da min mor var syv år. I barselseng. Det var andre tider.

Mine farforeldre døde også begge før krigen. Min far var var yngst av åtte søsken og femogførti da jeg ble født, så det er naturlig at jeg aldri fikk møte dem.

Jeg hadde altså en morfar. Er pen, pertentlig og striks morfar som jeg møtte noen få ganger. Jeg hadde voldsom respekt for han og det er morsomt at min danske fetter, som kjente han bedre, omtaler han som «noget av en strid kamel» . Og en mann som egentlig ikke var så glad i barn.

Men jeg hadde tanter og onkler som var glad i meg. Dessverre møtte jeg dem også svært sjelden fordi vi bodde langt fra hverandre og mine foreldres økonomiske situasjon som regel tilsa at vi sparte en sommer for å kunne reise på ferie den neste.

Til Danmark eller til Sandnessjøen.

Det var forresten eksotisk nok i min oppvekst. Det var få av mine venner som hadde vært i utlandet. Eller i Nordland, for den saks skyld.

Den gangen kjøpte man billetter på reisebyrå. Og det var alltid en stor dag når pappa kom hjem med alle billettene i et mørkeblått plastomslag.

Alle feriereisene til Sandnessjøen startet likt. Pappa jobbet jo i Oslo, så vi andre tok toget inn og møtte han der om ettermiddagen. Og så gikk vi på Kaffistova og spiste frøhorn med ost og skinke før vi skulle reise med nattoget.

Og enden på reisa var også alltid den samme. Da sto de på fergekaia alle sammen: Tante Anna og onkel Jakob og tante Synnøve og onkel Egil og tante Halldis. Og så dro vi hjem i det gule huset og spiset kveldsmat. Tantene og onklene i det gule huset var barnløse alle tre og hadde all verdens overskudd min bror og meg. Spesielt tante Anna og onkel Jakob som var svært barnekjære.

Dette har jeg fortalt masse før. Fordi sommerferie i Sandnessjøen er noen av mine aller beste barndomsminner.

.

Nå har jeg snakket meg litt bort. Men det kommer et poeng etter hvert.

,

Poenget er hvor heldige Alvin og Ole Jakob er som har meg så nært.

Og som har Trine og tante Mia og Jon Vegard og Leila…

Andre voksne som de møter jevnlig og som de er trygge på og glade i.

.

Jeg hadde en god barndom. For all del. En lykkelig og god barndom.

Men jeg har mange ganger tenkt på hvilken utrolig berikelse det ville ha vært å ha det gule tante- og onkelhuset i Sandnessjøen litt nærmere. Sånn omtrent femten minutters spasertur unna. I stedet for en lang reise med nattog og dagtog og ferge.

.

Jeg tror det er godt for barn å ha andre voksne enn sine foreldre å forholde seg til.

Og andre enn barnehagepersonell og lærere, selv om vi også er viktige.

Besteforeldre, tanter, onkler, reservetanter, reserveonkler, speiderledere og gode naboer er en rikdom i barns liv.

.

.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: