Om lange onkler, snille spøkelser, elefanter, kameler og akrobater.

Lille Annas lange onkel tør ikke å se på filmer om spøkelset Laban.

Det tør lille Anna.

Og Ole Jakob og bestemor.

Det var visst ingen andre som turte, for Ole Jakob og jeg var helt alene på kino i kveld. Det gjorde ingen ting. Vi kjøpte popkorn fra automaten og hygget oss med en fredelig og småkoselig film blottet for voldsomme effekter.

Filmen hadde akkurat en sånn handling som Ole Jakob forsto seg på. Det handlet om å være redd for monstre og julenisser og om å ikke klare å vente med kokosbollene til etter formiddagsmaten. Filmen besto av fem små filmer med en rammefortelling rundt. Og den anbefales på det varmeste til de aller minste som kanskje skal på kino for første gang.

Ole Jakob har vært på kino før. Og på teater i kinosalen. Og han har god greie på billettkjøp, popkornmaskiner og klappseter.

Min kino sier han.

Og det er fint.

Å gå på kino sammen med noen og oppleve film på det store lerretet er noe annet enn barne-tv.

Ole Jakobs kino er ikke så spektakulær. Den er rett ut sagt ganske sliten. Byens kino holder hus i vårt gamle og litt forfalne samfunnshus. Men vi har en flink kinosjef som klorer seg fast og ikke gir seg. Og vanligvis går folk i vår lille by på kino.

Noen ganger fortaper kinosjefen og jeg oss i drømmer om hvordan det kunne ha vært hvis det var blitt bygget en kino- og teatersal i tilknytning til vårt flotte bibliotek. Da kunne den stillferdige filmen om Anna og hennes lange onkel vært en liten kulturbegivenhet for barn. Biblioteket kunne ha funnet fram alle sine bøker av Inger og Lasse Sandberg og ungene kunne ha kledd seg ut som spøkelser.

Og det er bare den filmen!

Bare fantasien hadde satt grenser.

Kommunale budsjetter tillater nok ikke den slags akkuart nå. Men det må være lov å drømme.

.

Hvis det ikke var spøkelsesangst som holdt Vadsøbarna borte fra kinoen i kveld, kan det ha vært sirkuset.

Så lenge det er kameler og elefanter på sirkus og mamma bestemmer, går ikke Ole Jakob på sirkus. Damen jeg er støttekontakt for ser litt annerledes på det og synes den sørgmodige, glitteroverstødde elefanten er søt som ei dokke.

Jeg skulle gjerne ha vært på sirkus uten forvirrede kameler og kuede elefanter. Akrobater og sjonglører, musikk, lys og stemning gjør sirkus spesielt. Og det hadde holdt i massevis. De små hundene har det sikkert også morsomt. Men ingen kan få meg til å tro på at en elefant som burde ha vandret rundt i India sammen med flokken sin har det helt ok i en sirusmanesje i Vadsø.

Jeg skjønner at det er for seint for denne elefanten. Den har nok ingen familie i India. Men den burde få komme på sirkusdyrhvilehjem i en egnet dyrehage sammen med sine kamelvenner.

,

Synes jeg.

,

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: