Om å ha en pappa. Bare at han er død.

Mine barn og deres bitte lille lillebror har mistet sin far.

Min far døde da jeg var på samme alder som mine barn er nå. Men min far var femogførti da jeg ble født og var over sytti da han døde.

Jeg har fortalt mye om min far i bloggen min.

Det kan jeg takke en av mine små speidere for.

Han som sa: «Du har jo en pappa, Anne. Bare at han er død.»

.

I kveld har jeg lett litt i gamle bilder og papirer for å finne fram ting som skal komme i en liten minnebok til til mine barnebarns lille onkel som knapt fikk kjenne sin far. Jeg vil gjerne at han skal vokse opp og tenke at han har en pappa. Bare at han er død.

.

Jeg åpnet lokket til en kasse jeg ikke har ryddet på en stund. Der fant jeg det jeg lette etter sammen med mye annet. Blant annet min mors og mine egne gamle glansbildealbum. Det skal jeg fortelle om i morgen.

I kveld skal det få handle om å ha en pappa.

Selv om han er død

.

Min far var ingen superhelt.

Han møtte min mor som førtiåring og hadde nok levd et liv før den tid som vi aldri kommer til å få vite så mye om.

Men da han giftet seg og fikk barn, slo han seg til ro og ble familiemann selv om jeg husker at vi ungene hatet at det kom brune konvolutter i postkassa. Brune konvolutter var møteinnkallinger. Til møter i arbeiderlaget eller kulturnemnda eller byggekomiteer.

Vi ville ha pappa hjemme.

I hvertfall ville jeg det.

Jeg var en pappajente og jeg var kanskje gullungen hans fordi vi var ganske like.

Min far var en stolt industriarbeider med syv års folkeskole. Men han var meget belest. Og han hadde ordet i sin makt.

I dette utdraget fra et innlegg i Vårt Perspektiv (organ for de LO- organiserte ved det som den gangen het Standard Telefon og kabel), harselerer han over en nylig tiltrådt produksjonssjefs betraktninger om lederstil:

(Den nye lederen har i et intervju brukt mange fine ord for å svare på et enkelt spørsmål om ledelse og avslutter med: «Produktet av arbeidseffektivitet og arbeidsverdi vil da kunne optimaliseres.»)

Og så skriver min far:

«Sitat slutt. Så enkelt og greit kan det sies. Ser man bort fra slike smålige hensyn som for eksempel at hans uttalelse burde forstås av leseren, kan vi bare uttale at en optimalisering av lingvistiske termer og andre komplekse ressurser, benyttet med ekvibrilistisk virtuositet, virkelig kan bli til de mest eminente, superbe og magnifike hallingkast. Da vi ikke har fremmedordbok for hånden må vi dessverre avstå fra å komme med flere suprlativer. Men la oss til slutt komme med enda et sitat. Fra Darwin P Erlandsen denne gang. Sitat: «Tiltredes.»

.

Min far skrev mye i dette lille bladet. Både dikt, små kåserier og mer politiske tekster.

Dette diktet sto også på trykk der, der tror jeg. Men jeg har det i maskinskrevet utgave. Det er egentlig en sang og kan synges til melodien til Julekveldsvisa, men jeg vet ikke om den noen gang er blitt sunget?

Det er ikke stor lyrikk, men sier mye om min far og hvem han var.

Selv om han aldri eide noen Ford Mustang (eller noen Folkevogn for den saks skyld) eller kjøpte pels til min mor.

.

Klagesang

Vi vandrer rundt på jorda

i noen korte år.

Vi trives best i sola

og helst når det er vår.

Vi liker å gå turer

omkring i skog og mark.

Eller se på snertne jenter

fra en benk i byens park.

.

Vi skulde lest non bøker,

eller skrevet noen dikt.

Ellet tatt oss litt av onga.

Det er vår simple plikt.

Vi skulde stått med stanga

på et stille bortgjømt sted.

Et sted hvor fisken vaker

og hvor alt er ro og fred.

,

Vi skulde hengt på gjerdet

og fått en liten prat,

eller fleipa litt med naboen,

som er vår kamerat.

Vi skulde dyrka roser.

Det skulde vi ha likt.

Men åssen i all verden

skal en få tid til slikt?

,

For jeg må passe jobben

og stå på jamt og trutt,

med mas og stress og overtid

til livets siste slutt.

Vi må jo alltid tenke

på status og på det

som naboer og andre

går rundt og skilter med.

.

Pjokken til familien

som bor i nummer ni,

han møtte opp på skolen

med nye slalomski,

med stålkant og med støvler

av aller beste sort.

Det måtte vår sønn også ha,

og det litt svint og fort.

.

Fru Fiigenbladth von Solegladth

som bor i blokka vår,

hun troppa opp på på damebridge

med bisampels i går.

Da fikk jeg passet skrevet på

av kona mi som sa

jeg var en ordentlig gjerrigknark.

Det var mink hun vilde ha.

.

Min kjære, gamle folkevogn,

den var så godt som ny.

Men nå har nabon bytta sin.

Hva skal nå sånt bety?

Og det var ikke småtteri,

Mercedes denne gang.

Så måtte jeg jo bytte min.

Jeg kjøpte Ford Mustang.

.

Nå er lommeboka tom

og jeg er raka fant.

Jeg har tatt opp store lån,

satt skjorta mi som pant.

Nå må jeg jobbe overtid

hver dag til seint på kveld

for å få nok til renter og til avdrag på min gjeld.

.

Esbekå (min far signerte sine skriverier på denne måten).

.

Han malte også.

Sånt som dette med motiv fra Århus:

.

.

Slik så min far ut på den tiden da han og min mor møttes. Han var over sin første ungdom og ingen Don Juan.

.

Men en nogenlunde skikkelig kar må han ha vært. Jeg vet ikke hva hans kulle med denne vandelsattesten fra 1939?

,

Advertisements

3 kommentarer (+add yours?)

  1. Ege Denne
    Jul 17, 2012 @ 19:29:48

    Virker som han var en fiiiin pappa 🙂
    Så morsomt at han var 40, fikk meg til å tenke på meg og Jamal 🙂

    Sender deg en god klem, nå er det alt for lenge siden jeg har gitt lyd her.

    Svar

  2. annebloggen
    Jul 17, 2012 @ 20:48:49

    Han var en fin pappa 🙂

    Svar

  3. Trackback: Snart kulturuke. Om en stor dikter og en ikke riktig så stor maler. « Annebloggen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: