Tråden. Om tomme hus som ikke er tomme. Og om at en liten gutt også kan bli betatt.

Jeg skulle prøve å finne igjen den tråden jeg mistet i går fordi det var midt på natta og jeg fortapte meg i minnene om en kjær firbeint venn.

Det skulle handle om å komme hjem til Annehuset der det bare er jeg som bor.

Der det kan være deilig stille.

Eller bare stille.

I går var jeg sammen med folk hele dagen og jeg avsluttet kvelden med å være barnevakt for en liten gutt som sovnet og en litt større gutt som hadde hatt en altfor sein ettermiddagsdupp i bilen.

En veldig, veldig pratsom gutt.» Å, ja Koffer det da?» er det nye uttrykket. Vi så på Handy Manny sammen og så skulle han legge seg og bestemor skulle se på Narnia. «Den er for skummel for deg», sa jeg. «Du må vente til du blir åtte eller ni år

«Å, ja. Koffer det da?» sa han. Og somlet litt med tannpuss og ansiktsvask.

Så satte han seg i fanget mitt og tok ansiktet mitt mellom hendene sine. «Vi tør det hvis vi ser den sammen, bæstemor!»

Det var fristende å se film med en varm unge i fanget og jeg tenkte at første del ikke var så veldig skummel hvis jeg forklarte og forberedte han. Vi droppet de aller første scenene med bomber og fly. Han forsto helt at ungene måtte reise og at de savnet mammaen sin. Det var greit nok. Han skjønte intinktivt at det var noe viktig som skulle skje da Lucy kom inn i rommet med skapet og trykket seg inntil meg. Han ble ikke redd for Faunen. Men mens Lucy drakk søvngivende te og Aslan viste seg i flammene, begynte leppa hans å dirre. Jeg kunne ikke forstå hvorfor. «Ho e ikke lammi familien sin«, sa han. «Æ syns at ho skal være lammi familien sin. Æ blir helt lei mæ». Så vi måtte se på til hun var trygt tilbake og ble enige om å spare resten av filmen til han blir litt større.

Men da han: «E ho ikke i Vadsø?» «Nei«, sa jeg. «Hun er nok hjemme hos mammen sin nå».

«Å, ja koffer det da? Æ syns ho kan være i Vadsø«.

«Å, ja. Koffer det da?» spurte jeg.

« Æ syns ho va så søt. Syns æ.» Sa han og ble rød i kinnene.

.

Og så var det altså at det omsider ble sengetid, mammaen kom hjem fra jobb og jeg etter et par kopper kaffe ruslet hjem til Annehuset og skulle skrive noe om dette å komme hjem til tomt hus.

Jeg vet ikke om det kommer noen konklusjon.

Jeg tror poenget skulle være at det er helt ok å bo alene.

Fordi huset ikke er tomt.

Nå er huset mitt langt fra tomt på mange måter. Jeg har bøker og bilder og musikk og små skatter fra Det Hvite Hus og  Portobello Road og ungenes leker og klær og vesker som ikke ligger akkurat der de burde.

Men det er ikke det jeg mener.

Annehuset er ikke tomt fordi jeg ikke en ensom.

Fordi jeg har gode, nære venner og famile.

Jeg trenger ikke å være sammen med noen hele tiden.

Når man er tre år vil man at familien skal være samlet.

Når man er toogfemti er det helt greit å ha tid for seg selv.

.

(Selv om det er hyggeligere å se film sammen med noen, da.

Det er derfor film er best på kino.)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: