Om fotografering og barndomsminner.

.

Jeg tror det finnes flere tusen bilder av barnebarna mine. De finnes på mobiler, på pc-ene våre, på Instagram og Picasa og blogger og kanskje på Facebook? (Akkurat det siste vet jeg ikke, jeg er ikke på facebook.)

Noen ganger får jeg et voldsomt behov for å lage papirkopier av noen av dem. Ikke bare for å ha dem på veggen eller lage fine album (det blir det uansett aldri tid til). Men for å kunne holde dem i handa.

Det er litt som at jeg hegner om mine gamle lp-plater og gjerne kjøper fler selv om musikken er der på Spotify.

,

I gamle dager, da jeg var lita…

Jada, mamma, det var på den tiden da man delte en halv appelsin på julaften og var fornøyd med det.» Sier min datter da.)

Vi delte ikke en halv appelsin på julaften, vi gjorde ikke det. Men vi levde enkelt i hele desember med bare leverpostei og hjemmelaget ripsgelé på brødskiva (det var helt ok. Mamma lagde god ripsgelé og leverpostei har det aldri vært noe galt med), for å ha råd til å kose oss litt ekstra i jula.

Men dette skulle ikke handle om jul.

Juleminner kan vi ta i desember.

Det skulle handle om fotografering.

Da jeg var lita, hadde mammma og pappa et litt stort, klumpete fotoapparat av hardplast . Det kunne ta bilder i svart/hvitt og hadde ikke blitz, så alle bilder av meg som baby er tatt utendørs. Fotoapparatet (vi brukte ikke ordet kamera, det forbandt vi med filming) eksisterte i mange, mange år etter at det ble tatt ut av bruk blant annet som leke for mine barn. Kanskje det ligger på loftet et sted. Etter hvert kjøpte de et man kunne ta fargebilder med og som hadde en blitz med løse pærer. Det ble kjøpt på postordre fra en katalog og i reklamen sto det at det var «så enkelt at selv mor kan klare det». Derfor ertet vi mamma mye med at det som regel mangler et halvt hode eller en halv person på de bildene hun tok.

Fotografering var ellers alvorlige greier som man ikke kunne tulle for mye med. Det var ikke bare å knipse i vei.

Man måtte ta toget til Gran for å kjøpe film og det måtte gjøres på en av min fars frilørdager. Da ble vi ungene pyntet i helgetøy og mamma måtte tvinge pappa til å ta på seg det hun kalte en presentabel skjorte.

Turer til Gran betydde kafébesøk og kanskje en tur på skobutikken. Kafé var litt stas fordi vi fikk skolebrød (de baker fremdeles verdens beste skolebrød på Gran) og saft fra slike beholdere som sto på disken. Man kunne velge mellom gul og rød, eller blande. Men kafé var også drepende kjedelig fordi mamma og pappa skulle røyke og kose seg med kaffen. Det er rart at vi som var unger i den tiden har berget helsa såpass som vi har. Røyken kunne ligge så tykt i kafelokalet at man knapt kunne se hverandre.

Etter hvert som vi ble eldre, fikk vi lov å gå alene på lekebutikken mens vi ventet. Vi var kjekke, veloppdragne barn og klarte nesten å ikke røre noe.

Hvis vi hadde spart lommepenger, hadde vi kanskje råd til å kjøpe noe. Jeg likte å kjøpe ny hoppestrikk eller glansbilder eller noe til dukkene mine.

Og så måtte man altså til fotografen for å kjøpe film. Man kunne kjøpe ruller med 12 eller 24 bilder. De med 36 kom seinere tror jeg? Ofte kjøpte vi ny film samtidig med at vi hentet bidene som var levert noen uker tidligere. Det var alltid spennende å åpne konvoluttene med bildene i. For av de 12 eller 24 som var blitt knipset var det alltid noen som var uskarpe, noen der toppen på hodet til en av oss var kuttet av og noen der horisonten var skjev.

Ny film i apparatet ble innviet ved at man tok bilde av familien. Det finnes-naturlig nok- svært få bilder av oss alle fire sammen, for noen måtte jo ta bildet. Her har de nok fått husverten vår til å knipse:

.

,

Resten av filmen rasjonert. Vi tok ofte bilder når vi gikk tur, men ellers er det mest bilder fra julaften og 17. mai og ferieturer i familiealbumet. Det finnes noen få bilder fra hverdagene, men nesten ingen av oss ungene der vi leker.

Dette er et av dem. Jeg leker med Unni-dukka mi som jeg hadde fått til jul. Jeg elsket den fordi den lignet mer på en ekte baby enn de andre dukkene mine. Jeg lekte sjelden med dukkene mine ute så det er nok derfor dette er foreviget. Den fine, lyslilla dukkevogna mi kan skimtes i bakgrunnen.

.

,

Når man ikke har så mange bilder, blir de man har verdifulle.

De vekker minner.

Men det betyr ikke at jeg ikke er glad for at det finnes mange bilder av barnebarna mine.

Jeg vet ikke om det kan bli for mange.

.

Jeg kan ikke skrive om utvikling av fotograferingskunsten uten å ta med dette:

.

,

Det er et bilde av min mor som ung, fotografert i Danmark. Min mor er født i 1920 og er nok i tyveårene på dette bildet. Det spesielle med det, er at det er fargelagt for hånd av en venn av min mor. Det er nydelig utført og på originalen kan man se strekene fra fargebyantene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: