Om en liten gutt og en mørketidsdag.

Gårsdagen ble preget av at jeg har fått en liten feriegjest.

Han sover fremdeles.

Jeg venter på den vanlige»bæææstemooooor, e det morrrra?»

Men det var en lang dag i går.

I Ole Jakobs barnehage har de hvert år mørketidsfest på denne tiden når sola takker for seg for en periode. Da pynter de med lykter og serverer gakko og bidos til foreldre og besteforeldre. Ole Jakob kunne også fortelle at de hadde vinket farvel til sola og ønsket den tilbake i januar.

Etter mørketidsfesten ble han med en liten tur til min barnehage der han gikk da han var baby. Der traff han mange han kjenner og koste seg med nye, spennende leker mens bestemor fikk unna litt papirarbeid.

Så ville han på butikken for å kjøpe yoghurt,  tomater og kyllingleverpostei. Bestemor ville helst rett hjem, for det er langt å gå. Men når mamma og pappa er på ferie i oslo og Ole Jakob er på ferie hos bestemor, må han få bestemme litt han også. Og når hans korte ben orker å gå, må bestemors litt større også klare turen. Så vi ruslet til butikken. Vi hadde følge med en vikar som har jobbet mye i både min og Ole Jakobs barnehage og som Ole Jakob har stor sans for. De to guttene snakket om mørketid og nordlys, sykler, verdensrommet og mye annet hele den lange veien til Kiwi.

I Vadsø er det sånn at Kiwi og Europris ligger ved siden av hverandre og på Europris suges man inn av nisser og blinkende juletrær.

Kiwi vill bestemor handle inn til fruktsalat også og litt av hvert annet og Ole Jakob måtte hjelpe til med å pakke handleposene.

Det ble ikke noen kjapp handletur.

Og så var det veien hjem.

Ole Jakob er flink til å gå og han klager lite. Men da vi nærmet oss Annehuset begynte det å røyne på litt «Æ har egentlig veldig vondt i beina. Veldig vondt, fastikk.» «Jeg skjønner det» sa jeg. «Vi har gått langt nå og du har vært kjempesprek. Men du og klarer det. Vi to klarer alt!».  «Nei bæstemor» sa han rolig. «Vi klarer fastikk ikke alt. Vi kan ikke løfte oss sjøl.»

 Det er sant, Ole Jakob. Det er sant på så mange måter. Man kan ikke klare alt. Det kan ingen av oss. Men når man begynner å snakke om noe annet en liten stund, klarer man å gå litt til. Helt til man får øye på Annehuset. «Æ ser huset ditt, bæstemor!» sa han glad «Men nu e det både ditt hus og mitt hus.»

Og så lagde vi fruktsalat og slo på barne-tv og jeg tror Ole Jakob følte seg akkurat like samstemt som bestemor. Midt i Beat for Beat sovnet han i armkroken min.

Nå har han stått opp. Han sitter med i pysj med håret til alle kanter og ser på Mikkes Klubbhus.

Bestemor lagde fin froksot med pandabrød, makrell i tomat, små tomater, klementinbåter og eple.

«Å, takk!» sa han . «Det var en en fin frokost! Nu blei æ enda blidere!»

,

                             

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: