Alle disse dagene…

Jo, jeg vet at det er alle disse dagene som kommer og går som er livet.

Jeg vet det veldig godt.

Jeg må bare minne meg selv litt på det av og til når det går for fort i svingene.

,

Jeg er ikke sikker på om min mor alltid visste det like godt. Hun snakket alltid om hvordan det skulle bli når det ble sommer eller vi fikk bedre råd eller vi ungene ble eldre eller pappa ble friskere eller vi ble ferdige med husbygging.

Og da var det ikke det at vi ikke hadde et godt hverdagsliv, for det hadde vi. Og jeg tror heller ikke det var det at hun var ulykkelig. Hun hadde nok bare alltid en drøm om noe annet.

Det er ikke noe galt i å drømme. Det er ikke det jeg mener. Men livet er her og nå.

,

På ett eller annet tidspunkt som ung voksen, tok jeg et oppgjør med ideen om at livet først skulle begynne for alvor når bare… Jeg ser ikke bort fra at det hadde noe å gjøre med at vi alle hadde vært på kino og sett Dead Poets Society og hadde lært oss uttrykket grip dagen.Uansett var det et livsvalg som har hatt en reell betyding for meg. Og som jeg tror har gjort livet mitt bedre.

.

Nå er min mor gammel.

Det er for seint å tenke på hva som skal skje når bare…

Nå gledes hun ved snille hjemmehjelpere, alt for sjeldne familebesøk, litt hyppigere venninnebesøk og noe hyggelig på tv.

Jeg vet ikke om hun gledes ved minner.

Hun snakker ikke så mye om fortid og framtid lenger.

.

Jeg forsto ikke denne siden av min mor den gangen da jeg var ung. Og jeg tenkte nok at det var dumt av henne å ikke ta bedre vare på hverdagene og hverdagsgledene og at hun lett kunne tatt det valget jeg tok. Når man er ung er det lett å ta avstand fra det man ikke helt synes om hos sine foredre og definere det som at de tar feil.

Men så modnes man litt.

Man oppdager at ens egne, unge, voksne barn ikke alltid er like imponert over sin mors valg.

Og man blir mere ydmyk.

Fordi man vet at livet ikke alltid blir slik man hadde tenkt, planlagt og håpet på.

Man har lært at man ikke alltid blir klok av skade eller styrket av motgang.

Og at det at man selv mener å ha funnet veien ikke nødvendigvis betyr at andre har gått seg vill.

.

Når jeg nå sitter og blar i min mors gamle album, skjønner jeg mer.

Hun kom fra storbyliv, yrkeskarriere, bridgeklubb og status som en av solistene i koret hun var med i.

Hun forlot famile og venner i Danmark for å bli mor og husmor i en bygd i Norge der man fremdeles var «innfløtter» etter femogtyve år. Og der det å ha pene kåper og hatter og erfaring fra arbeid i finere manufakturforretninger ikke talte så mye.

Hun kom fra åpent og flatt landskap med utsikt til fjorden til grankledde koller som sperret for utsynet.

Jeg vet også nå at hun opplevde noe som må ha vært en stor sorg for henne og som hun bar på alene.

Hun og min far hadde et godt ekteskap. Min far var stolt av henne og tok vare på henne. Hun hadde venninner og var respektert og likt.

Hun tilpasset seg.

Men hun må virkelig ha følt seg fremmed.

Og da var det kanskje ikke like lett å velge å gripe dagen.

,

Man ta ansvar for sitt eget liv og sine egne valg.

Uansett hva livet byr en.

Ingen andre kan gjøre det for en.

Men det blir for lettvint å påstå at alt er er valg.

Alle er ikke like sterke og det må være en balanse i regnskapet.

.

Min mor ble aldri så flink til å gripe dagen. Og hun hadde og har sider ved sin personlighet som jeg kanskje skulle ønske jeg ikke hadde arvet (når min datter sier: «nå høres du ut som mormor», er det sjelden et kompliment.)

Men hun tok et livsvalg: Hun valgte å være hustru og mor og hun brukte livet sitt og kreftene sine på å skape et trygt og godt hjem for oss. Hun strevde med å lære norsk matlaging, sy klær (fordi det nødvendig for å spe på økonomien), og hjelpe oss med skolearbeidet (noe som førte il at jeg stavet mange ord på dansk langt ut i barneskoleårene). Hun vasket og ryddet og klarte med begrensede økonomiske ressurser å lage det vakkert og smakfullt rundt seg.

Og så sang hun for meg, og leste HC Andersens eventyr.

Hun var en god mamma.

.

Dette innlegget skulle handle om å ta vare på hverdagene. Nå har jeg snakket meg bort. Men det gjør ikke så mye. Konklusjonen på dette lange sidesporet er at jeg ser på min mor på en annen måte nå. Med mere romslighet og forståelse. Og større respekt.

Og så er det å sitte en sein onsdagskveld og tenke myke og litt blå tanker om sin gamle mor og om livet og livsvalg, kanskje også å gripe dagen.

.

Min mor(i sort badedrakt) på badetur med sin far og sine søsken.

Gamle oldemor på Harestua.

.

.

Reklamer

3 kommentarer (+add yours?)

  1. Lammelåret
    nov 28, 2012 @ 22:41:16

    Å, dette innlegget likte jeg så godt! Takk for at du skrev det!

    Du tar opp mange fine ting, som hvordan perspektivet endrer seg når livet endrer seg og hvordan de to henger sammen med hverandre.

    Tankene mine vandrer til en bok når jeg leser dette, men jeg klarer ikke hente inn hvilken. Kan det være «Jeg skulle løftet deg varsomt over», tro?

    Svar

  2. Bente
    nov 29, 2012 @ 07:17:17

    Dette var et nydelig innlegg!
    Tusen takk for at ordene dine setter dagen igang for mer 🙂
    Ha flott dag.

    Svar

  3. Bente
    nov 29, 2012 @ 07:18:02

    Hm..det skulle være setter dagen igang for meg!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: