Tiende desember. Om å være syk og elendig, men ikke helt verdiløs, om hva man kan klare selv og om en morsom adventskalender.

advent10nn.

Noen ganger må man kaste inn håndkleet og innse at en dag på sofaen med en kald klut på panna er den eneste som nytter.

Det er ikke noe morsomt. Man føler seg som gammel, hullete, stinkende skurefille.

Ikke noe å samle på.

Veien til badet oppleves som et maratonløp (tror jeg, jeg har aldri løpt maraton) og ikke en gang kaffen smaker godt.

Det kunne sikkert ha vært deilig med en avslappende dag med en god bok, men når arbeidsoppgavene står i kø både hjemme og på jobb, har man ikke tid til slikt og dessuten jeg var såpass slapp at jeg stort sett sov meg igjennom formiddagen.

Bortsett fra de gangene jeg ble vekket av mobilen.

Først var det en god venn og kollega som ringte. Hun hadde prøvd å nå meg på jobb og fått vite at jeg var syk. Og så ville hun kort og greit vite hvor syk jeg var. Så ringte en annen kollega som ikke visste at jeg var syk og trengte et lite råd og deretter en dame som ventet meg til et møte som jeg ikke hadde fått innkalling til. Det hadde forresten ikke de andre møtedeltakerne heller heldigvis. Så ringte min venn og kollega igjen for å få hjelp med tegnsetting i et dokument. Hun hjelper meg med tall og så hjelper jeg henne med ord. Det er en grei ordning. Den siste telefonen var den beste. Den var fra Ole Jakob og med gutten opp ned på telefonskjermen. «Bæstemor, skal æ og mamma komme og hjælpe dæ med å tømme soverommet?». Jeg får ny, lekker seng fra IKEA i løpet av uka og soverommet mitt var litt for fullt av klær og bagger og madrasser og fotoalbum og julepynt til at det bare var å ta de gamle ut og sette den nye inn. Jeg var ikke til så mye hjelp, men nå står det seks søppelsekker med gamle klær og papirer og  ukeblader og ødelagt nips og tre madrasser på verandaen klar til å hives i tilhengeren vi skal få leid.

Ole Jakob hjalp meg med å kaste gammel og ødelagt julepynt og spiste tre knekkebrød med makrell etterpå. Og så forsikret han meg om at han hadde lyst til å besøke meg masse når det blir jul.

Da de skulle gå hjem, var Ole Jakob litt sliten og hadde ikke så veldig lyst til å kle på seg selv selv om han egentlig klarer det utmerket godt. «Får du hjelp til å kle på deg i barnehagen, eller gjør du det selv», spurte mammaen mens hun hjalp han med ullstrømper og blånisselue. «De hjelper meg hele tiden», svarte han. «Gjør du ingen ting selv?» spurte mammaen. «Joda», svarte Ole Jakob forundret. « Æ leker jo sjøl.»

Jeg er fremdeles syk. Til tross for masse søvn og nesten et helt brett med paracet.

Men jeg føler meg ikke som en gammel skurefille lenger. Jeg føler meg viktig og nyttig og verdsatt. Og vanvittig heldig!

,

Nå skal jeg se på Hellstrøm som steker ribbe mens jeg prøver å løse dagens oppgave i Sebastians dorullnissekalender. Jeg tror jeg har klart alle unntatt en til nå. (Ok, det ble ikke så mye prøving. Denne var lett. Det er ikke for seint å hekte seg på, han tar imot svar helt fram til jul.)

,

(Nissene  på bildet sydde jeg for mange år siden. De får sitte framme hele året, mens nissepappaen bare kommer fram til jul. Han kan dere få hilse på seinere.)

Advertisements

1 kommentar (+add yours?)

  1. olafhusby
    Dec 11, 2012 @ 07:45:45

    God bedring!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: