Det går alltid et tog…

togn

.

Vadsøunger kjører Brio-togene like godt på gulvet som på togskinnene. Og kaller lokomotivene for tog. Til gjengjeld har de god greie på fly og hurtigruter.

Fly er kjapt og effektivt for oss som har flyplassen rett ved siden av byen og kan komme oss til Oslo på tre timer.

Hurtigruta er hurtigruta.

Den er et kapittel for seg.

Men jeg savner togreisene som var en så viktig del av min barndom og ungdom.

Å reise med fly er miljøfiendtlig. Og det er stressende med innsjekking og køer og sikkerhetskonroller før du kommer deg om bord og taletrengt betjening som må si noe viktig hver gang du akkurat er i ferd med å sovne når du har kommet deg ombord og klemt deg ned i et sete. Hvis du får sove, da. Hvis det ikke er turbulens og kropp og hode fylles av svart angst. Eller en optimistisk kaptein sier at det er litt lavt skydekke, men vi skal prøve å lande.

Prøve!

Togene er ikke alltid til å stole på de heller. Det er ikke det. Men jeg liker tog. På toget går man ombord og bor seg inn. Man kan lese og løse krysssord og ha med matpakke og la landskapet rulle forbi. Og hvis man må stoppe for å vente på kryssende tog, så får man vente.

Jeg liker ikke at togene skal gå fortere og fortere og ligne mer og mer på fly. Jeg synes tog skal være tog. Jeg synes de skal humpe og skrangle og være litt forsinket innimellom. Ikke pendlertogene. Pendlertogene må være presise og behagelige nok til at folk ikke velger bilen i stedet. Men de andre togene. De man reiser med.

Da jeg var barn tok vi toget fra Grua til Gran eller Hønefoss for å handle på lørdagene. Eller til Bjørgeseter, bare ett togstopp unna for å besøke venner. En sjelden gang dro vi til Oslo for å se på slottet eller besøke Vigelandsparken eller handle julegaver.

Min far reiste til Oslo hver dag. Han syntes ikke tog var noe stas, men han ble med fordi  han likte å dra på utflukter med familen sin.

En gang gikk det veldig, veldig galt:

To tog kolliderte ved Nydalen stasjon. Det var sommeren før jeg skulle begynne på skolen. Min fars arbeidsplass som da her Standard Telefon og Kabel hadde invitert til familedag. Vi var stivpyntede og forventningsfulle.

Så smalt det. En lok-fører ble drept og mange ble skadd. Vi kom fra det skrammer og skrubbsår og en angst som satt i meg i mange år. Men jeg sluttet aldri å ta toget. Det var ikke et alternativ. Jeg gikk bare alltid inn i den bakerste vogna til angsten etter hvert slapp.

.

Men det var togreisene nordover jeg ville fortelle om. Annenhver sommer reiste vi til Sandnessjøen for å besøke min fars romslige og gjestfrie famile. Å være tre uker i Sandnessjøen var ren lykke. Jeg har skrevet mye om det før; om tantene og onklene og det gule huset som luktet av kokt fisk og parfyme og grønnsåpe. Om fisketurene på kaia med min bror og naboungene. Om tante Anna som tok seg av kattene og tante Synnøve som diskuterte politikk. Om onkel Jakob som bare var snill og kjøpte nytt fiskeutstyr til oss og alltid la seg til å sove ved kanten av et stup etter å ha spist matpakke og drukket kaffe fra termos når vi var på tur. Og som aldri giftet seg fordi hans livs ene store kjærlighet hadde dødd fra han da de var ganske unge. Og onkel Egil som kunne vifte med ørene.

For oss som var oppvokst i svart granskog, var det eventyrlig å sovne på divaner og luftmadrasser på soverommet vi lånte av onkel Jakob (jeg aner ikke hvor han sov i de tre ukene) med vinduet åpent mot måkeskrik  og sjøluft.

Jeg kan ikke huske noe som ikke var godt i disse sommerferiene.

Bortsett fra reisa. Eller deler av den.

Vi startet alltid med å ta nattoget til Trondheim. Det var bare stas. De som ikke har prøvd å sove i sovekupe på et dunkende tog, må gjøre det. De gamle kupeene var trange og hadde noen underlige innebygde nattpotter som vi ungene kunne benytte oss av for å slippe å gå på doene der det kunne være så som så med hygienen.

I Tronheim spiste vi frokost på stasjonen og så gikk vi ombord på Nordlandsbanen på vei mot Mosjøen. Den turen tok åtte lange timer den gangen. Åtte timer i røykekupé der alle voksne røyket og lufta var så tett at man knapt kunne se og langt mindre puste fritt. Jada, jeg har gnidd det inn etterpå. Etter at min mor slutte å røyke og lærte om effekten av passiv røyking.  Den gangen hørte ingen på oss ungene. Jeg ble togsyk og kvalm og åtte timer var en evighet. Men vi hadde bøker og leker med oss og turen ble avbrutt av trillevogna som kom med togvafler eller en tur i resturantvogna. På Grong stoppet toget lenge nok til at man å gå på kafé og vi hadde slektninger som kom for å hilse på. Og så kunne vi løpe rundt i frisk luft på perrongen en liten stund. Jeg kan ikke huske at det noen gang regnet. Sakte brakte toget oss lengre og lengre bort fra hverdagen og nærmere og nærmere ferien. Min bror og jeg hadde togtabellen og fulgte med på stasjonene. Når vi kom til Majavatn var vi Nordland og pappa rettet ryggen. Mine foreldre var  forresten alltid glade på disse reisene. Pappa skulle til familien sin (han sa aldri hjem. Hjemme var på Grua der vi fire bodde). Min ellers litt snerpede mor elsket sine rause og gjestfrie svigerfamilie og nøt disse ferieukene der hun slapp å gjøre husarbeid og kunne sitt i solveggen og brodere og få kaffen servert mens vi ungene underholdt oss selv. Derfor er reisene med Nordlandsbanen gode minner til tross for røyk og togsyke.

Godt ut på ettermiddagen stoppet vi i Mosjøen.

Og gikk over i bussen.

Det var et mareritt.

Ett år spydde jeg ikke i det hele tatt. Min mor overøste sjåføren med godord. Han  ble glad og litt rød i toppen.

Alle de andre bussturene vil jeg helst glemme.

Siste delen av reisa var den korte fergeturen. Da sto jeg alltid på dekk og og nøt vinden og sjølufta mot ansiktet.

Og så sto tantene og onklene der og spurte om vi hadde hatt en god reise.

Og det hadde vi jo.

Uansett.

.

Hvorfor jeg forteller om sommerferier og togreiser etter sengetid på lille nyttårsaften?

Jo fordi det nå er mulig å reise med Nordlandsbanen fra Vadsø!

Uten å bevege seg fra sofaen i det hele tatt.

Jeg prøvde, og da kom alle minnene.

.

Jeg har reist mye med Nordlandsbanen som voksen også, mest i Trøndelag, men også helt nord til Bodø. I mer behagelige kupeer og uten røyk.

Jeg ønsker meg jernbane til Vadsø. Og ekstra feriedager til sånn at det ikke gjør så mye om det tar litt tid.

Advertisements

4 kommentarer (+add yours?)

  1. pia
    Dec 31, 2012 @ 00:46:50

    Godt nyttår, Anne! Det blir forandring i planene. Jeg henter deg allerede 1. januar kl.19.00. Vi er flere som skal pakke ut malesaker på AFS da. OK? 🙂

    Svar

  2. annebloggen
    Dec 31, 2012 @ 00:48:54

    Må bare klarere med Ingrid. Hun har bursdag da 🙂 Vet ikke om hun har tenkt å be mammaen på kaffe.

    Svar

  3. olafhusby
    Dec 31, 2012 @ 09:00:30

    Takk for hyggelig følge i 2012. Jeg ønsker deg et godt nytt år!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: