Elveblest!

,

Elveblest høres jo ganske fint ut. Nesten poetisk! En frisk, sval vind som rusker i håret mens man vandrer langs Tomaselva for eksempel.

Noe sånt?

,

syk1

,

Men, neida!

Ikke min elveblest.

Den arter seg slik:

.

syk2

.

Og den er verken frisk eller sval eller det aller minste poetisk.

(Jeg lover dere at dette er første og siste gang jeg legger ut et nærbilde av huden min på bloggen, så ikke slutt å besøke meg her! Litt seinere i kveld skal jeg prøve å være tilbake med positivt pludder og søte bilder.)

I går kveld var godt over femti prosent av kroppen min dekket av hissige blemmer og utpå natta ble jeg skikkelig syk. Så syk at jeg måtte innse at jeg trengte hjelp. Så jeg endte opp på helsesenteret der jeg måtte få surstoff, intravenøs medisin og væske. Blodtrykket var for lavt og  ble målt med jevne mellomrom, EKG og blodprøver ble tatt… I det hele tatt: I noen timer der var rett og slett pasient. Da det ble morgen og jeg -godt hjulpet av en liten pille- hadde sovet et par timer, ble jeg send hjem med beskjed om å hvile helt i minst to dager og resept på piller som kan gi fosterskader (ingen fare), Cushings syndrom (?), veksthemming, grå stær, glaukom, væskeopphopning, høyt blodtrykk, sukker i urinen, for høyt blodsukker, uren hud (nei takk!),menstruasjonsforstyrrelser, vektøkning (ikke akkurat det jeg trenger), oppstemthet (tjah???), småblødninger i huden og sprekker i underhuden…

(Neste gang jeg får tabletter på resept tror jeg at jeg skal lese legens anbefalte dosering og la den lange remsa som heter pakningsvedlegg forbli sammenbrettet og tapet til pilleboksen.)

Ellers kan jeg bare konstatere at helsevesenet fungerer. Etter en ti minuttes prat med den hyggelige damen på 113 som gjorde det klart at jeg hadde gjort rett i å ringe og at ambulanse skulle rekvireres, sto to hyggelige ambulansefolk i stua med snø opp til lårene. De spurte forsiktig om jeg kunne gå hvis de støttet meg. Jeg tror de så litt svart på å bære meg på båre gjennom snøen. Med litt støtte klarte jeg å gå uten å besvime og var så pasient i ambulanse for første gang i mitt liv. Så er det også prøvd.

Jeg kan også konstatere at vennskap fungerer. Jeg har hatt allerede hatt sykebesøk som kom med blomster, vin og formiddagsmat. Vinen må jeg nok spare til jeg blir frisk.

Nå?

Det klør fremdeles. Utslettet dekker nå en mindre del av kroppen og flytter seg rund. Og jeg er bare slapp og ikke skikkelig syk lenger.

Jeg har tatt sjansen på å ta den første av de skumle pillene.

Så får vi se…

Hvis det plutselig skulle bli voldsomt godt humør her på Annebloggen, er det oppstemtheten som har slått inn.

Mens jeg venter på akkurat den bivikningen, kan vi jo ta en av de få ikke-melakolske sangene jeg digger og se om den hjelper på humøret. Den pleier det.

Dette er mitt beste ESC-minne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: