Ungdommen nå til dags! Og litt om pizza og barnebarn.

barnebarn 1

,

I kveld har vi startet speideråret og en gjeng med fine ungdommer og unger har jobbet i grupper med å bygge broer. Dette er en samarbeidsøvelse der de skal konstruere en bro som skal oppfylle visse krav og samtidig holde seg til en kostnadsramme og en tidsramme. Byggematerialene er papp, papir, gummistrikk, binderser, tape og blyanter.

Vi gjør dette en gang i blant når nye speidere kommer til for å trene litt på ledelse og samarbeid. I dag jobbet fem grupper med hver sin bro. Det var grupper av ulik størrelse og med ulik alder på medlemmene. I noen av gruppene var det nye medlemmer og noen kjente hverandre knapt.

Det var utrolig gledelig å se dem i arbeid!  Alle jobbet ivrig, alle tok vare på hverandres ideer, noen beveget seg i grenselandet mellom kreativitet og juks,noen overskred budsjettet med minst 500%, noen planla, noen lot veien (broa) bli til mens de gikk og noen måtte synge en sang for meg for å kjøpe seg fem minutter ekstra.

Alle bygde bro.

Noen av broene var for korte, noen var for lave og en klarte ikke å bære en kaffekopp med kaffe (som er ett av kravene). Noen var vakre, noen var eksentriske og en så ut som et bord.

Men samarbeidsevnen i samtlige grupper var upåklagelig!

Sånt gjør meg så utrolig glad. Det gir meg håp for framtida.

Neste gang har de fortjent en stor kjele med ekstra god kakao!

Det kan godt hende at det finnes en masse bortskjemte og håpløse ungdommer. Jeg møter flest av den andre typen. Av den hyggelige, høflige, positive typen. Men så er det kanskje ikke helt sånn heller? De ungdommene jeg kjenner gjennom speider- og konfirmantarbeid er hele mennesker med sine styrker og sine utfordringer. De har gleder og sorger og store og små bekymringer. De mener mye om mangt. De lever i en verden der det er mange idealer man skal prøve å leve opp til. De har håp og drømmer. Noen bobler over av selvtillit og noen tror ikke selv at de er så mye å samle på. Det er kanskje mere det at jeg møter dem i en setting der de kan slappe litt av. Det er ingen som stiller en masse krav til dem og de får være sammen med yngre og eldre ungdommer litt utenom den vanlige sammenhengen der de kanskje må leve opp til en rolle. Som speiderleder er man ikke læreren. Og man er ikke mamma og pappa. Ungdommene vet at vi er der sammen med dem fordi vi har lyst og liker å være sammen med dem. Og så senker de kanskje skuldrene litt? Jeg håper i hvert fall at det er litt sånn. Det er ikke bare lett å være tenåring.

.

Før speidermøtet hadde jeg en liten bytur med guttene. Ole Jakob ville gjerne på kafé og så måtte vi handle inn til pizzaen jeg har lovet å lage til han på lørdag. Han skulle selv få velge hva han ville ha på den og valgte pølser, serranoskinke, tomater, kålrot, norvegia, parmesan, tomater, tomatpuré og potet.

Jeg er bitte litt spent med det med kålrota, men jeg vet ikke om det noen gang har vært prøvd og det er vel sånn nye matretter bli til? Vi trenger kanskje ikke å ha kålrot på hele pizzaen.

Etter middagen satte Ole Jakob seg godt til rette for å bla i mammas bakebøker. Det er ikke så veldig, veldig lenge til 4-årsdagen.

Men bestemor har bursdag først!

Bestemor begynner å bli litt gammel og sliten.

Men ikke for gammel til å glede seg over en middag sammen med guttene selv om Alvin kaster mat og tømmer vann, Ole Jakob ikke vil spise fiskekakene fordi det er stein i dem og sklir ned av stolen fordi stolen har bestemt seg for å være en sklie og begge er ganske høylytte.

Ikke i det hele tatt for gammel til det!

.

bakebok,

bakebok2

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: