Blå kveld.

time machine

.

I kveld har jeg sippet litt.

Over mine barns far og over faren til andre ungdommer jeg setter så utolig pris på.

Og over Tore Hansen som døde i dag.

Da Unit Five kom ut med Æ e Nordlending æ, var jeg atten år og hadde flyttet fra østlandet til Nordland for å gå på folkehøgskole og for å komme litt nærmere de kjære tantene og onklene i Sandnessjøen.

Jeg var ferdig med gymnaset og hadde lyst til å reise bort et år og prøve noe helt annet. Nå til dags reiser ungdommer til Bali og Tanzania og India for å prøve noe annet.

Jeg reiste til Mosjøen for å gå et år på  «Toppen» , en frilynt folkehøgskole som var drevet av Hologaland Ungdomslag. Det ble et år som på mange måter forandret livet mitt. Et godt og spennende og lærerikt år. Det kan jeg fortelle mye mer om en annen gang.

Å komme nordover betydde også å kaste seg over den nordnorske musikken. Lommepengene gikk med til plater med Halvdan Sivertsen, Knut Magne Myrland, Nordnorsk Visegruppe og Tobben og Ero. Og nordnorske visebøker med gitargrep.

Og så var det Unit Five, da. De var ikke helt mitt band. De var litt for mye danseband og manglet den melankolien jeg gjerne vil ha i musikken min. Men hun jeg delte rom med likte dem. Og jeg ba henne jo ikke slå av musikken heller…

Min romvenninne, som var fra Hemnesberget, var en fin jente som jeg kom til å sette stor pris på. Men den første kvelden hadde vi litt kommunikasjonsproblemer. Jeg hadde jo slekt i Sandnessjøen, og trodde ikke jeg skulle få problemer med å forstå nordlendinger. Men da min romvenninne spurte om jeg trodde det var noen fine kørva på skolen, visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare. Kurver??? Pølser???

Det var ikke så mange fine kørva på skolen. Og de som var fine , var enten litt for unge for meg eller på andre måter litt på en annen planet. Og det var 80% jenter på skolen.

Men i Mosjøen fantes det også en landbruksskole der det var 80% gutter.  Foretaksomme bondegutter som fikk overbevist skoleledelsen si om at et samarbeid mellom disse skolene med ungdommer på internat var en strålende idé.

På Toppen var det smått med penger, og maten ble laget av ei ungjente som var utrolig hyggelig, men kanskje ikke noen erfaren kokk. Det ble mye brune bønner, oksehalesuppe, nypemos og hjemmelaget leverpostei. Egg fikk vi et par ganger i løpet av det året og kjøttpålegg bare når det var foreldrehelger (som mine foreldre av naturlige grunner ikke kom til). Men det det var smått med hos oss, hadde de flust med på landbruksskolen. Så vi fikk guttene der til å smøre med matpakker når de kom på besøk.

Og sånn møtte jeg mine barns far. Han likte også Unit Five og denne ble på en måte vår sang selv om det var litt flaut og Halvdan Sivertsen kom ut med Nordaførr og Kjærlighetsvisa i 1979 som var det året vi ble kjærester. Jeg tror ikke jeg har hørt på Unit Five siden det året på Toppen. De var en del av det som var der og da.

Nå er de en del av et minne som er godt og litt sårt.

Det var rart å høre sangen igjen. Det er nok mange som har danset tett og sakte til den.

Når noen dør, er det godt å ha fine minner.

Men det er forferdelig vondt også.

Reklamer

2 kommentarer (+add yours?)

  1. tantebe
    feb 12, 2013 @ 18:39:53

    Hm..jeg gikk inn og hørte…jeg var veldig ung da vi hørte på denne. Ungdomsskolen,tenker jeg..Fint og trist og høre igjen.
    Trist og fin tekst fra deg idag..
    Jeg sender enn trøsteklem..og tenker at minnene er her.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: