Om diktning, vennskap, savn og glede. Og om jakt på hai.

how lucky.

I kveld har jeg lest for to store unger.

Ole Jakob fikk velge bok og kom, til bestemors store glede, med Den Store Mummiboka.

Vi leste kapittelet om Snusmumrikkens vårvise. Det handler om å dikte, men også om vennskap og om gleden ved å være alene. Tove Jansson gir ingen lettvinte svar, men gir  leseren mulighet til å filosofere videre.

Slik beskriver hun Snusmumrikkens vei til å dikte en vise. Det er ikke lettvint det heller:

Det er en kveld for sang, tenkte Snusmumrikken. En ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv. Melodien hadde han hatt under hatten i mange dager, men ikke riktig våget å ta den fram ennå. Den måtte få lov til å vokse seg sterk og bli så glad og trygg at alle toner hoppet inn på sin rette plass bare han rørte ved munnspillet. Hvis han tok dem fram for tidlig, kunne det hende at de satte seg på tverke og bare gav ham en halvgod sang, eller så kunne han miste lysten og aldri mer få tak i dem på den riktige måten. Melodier er alvorlige saker, især hvis de skal være både muntre og vemodige.

Sånn som denne, kanskje?

.

Anna Nikoline og Ole Jakob skal ta farvel med hverandre i morgen etter en uke med lek og klemmer og småkjekling. De er svært glade i hverandre og fortellingen om Snusmumrikken og om Mummitrollets lengsel etter han gjorde nok inntrykk på dem. For plutselig dirret Ole Jakobs underleppe og Annas øyne ble fulle av vann. Men det er greit å gråte litt. Og det er greit å savne hverandre når man vet at man skal treffes igjen om ikke så lenge. Jeg har snakket mye med Anna om at når man er glad i noen er det bedre å prøve å være glad for at den andre finnes og har det bra enn å være lei seg for at man ikke kan være sammen hele tiden. Og så har vi ledd litt av hvor stort et hus hun måtte ha bodd i hvis alle de som er glad i henne skulle bodd sammen. Det måtte ha vært et slott. Minst!

Jeg kommer nok til å gråte en liten skvett i morgen jeg også når de har vært innom for å si ha det.

Da er det godt å huske på visdomsordene fra Winnie-the -Pooh:

How lucky I am to have something that makes saying goodbye so hard. (A.A. Milne)

annamora

.lego

.lego1

.

Ungene leker:

Ole Jakob: Sant du var mora , Anna?

Anna Nikoline: Jada.

OJ: Mor, kan jeg leke med lillebror?

AN: Ja, det kan du. Dere bestemmer selv hva dere vil gjøre.

OJ: Vi skal jakte!

AN: Ok, På hva?

OJ: På haier.

AN: Ok, det er greit.

OJ: Mor, kan du hjelpe oss å slakte en hai?

AN: Nei, det må dere nok gjøre selv barn.

OJ: Men vi vet ikke hvordan man slakter en hai.

AN: Å, nei. Men da må dere nok spørre faren deres.

,

Før ungene tømte legokassen, lå Jesper Juuls bok Ditt Kompetente Barn framme på bordet. Den handler om å ha tro på ungene og deres kompetanse. Jeg lurer på om Anna hadde smuglest litt?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: