Gratulerer med dagen!

I dag ville min far ha fylt 98 år. Jeg hadde unnet han å bli 98. Eller 100 for den saks skyld. Hvis han hadde fått være frisk. Min far hadde et slitsomt arbeidsliv på fabrikk og med nærmere tre timers reisevei hver dag. Han veide opp for slitet med å spise mye og usunt og med å røyke alt for mye. Han var sta på de områdene. Ingen skulle fortelle han hva han skulle spise eller hvor og hvor mye han fikk røyke. Da han endelig ble pensjonist var kroppen sliten og han fikk ikke så mange gode år til å nyte hobbyene sine som han hadde sett for seg. Han døde da han var 74 og da hadde han vært ganske redusert en stund.

Men det er ikke sånn jeg husker det. Jeg husker en snill, omsorgsfull pappa som viet helgene sine til oss ungene. Som prøvde å lære seg å gå på ski sammen med oss (det har jeg fortalt om tidligere, det var ikke så vellykket) og gikk turer i skogen med oss om sommeren.

Som lærte meg å like Haugtussa, deklamerte Terje Vigen og sang den eviglange visa om Trysil- Knut for meg med ny melodi for hvert vers fordi han var fullstendig tonedøv (akkompanert av en mandolin han ikke kunne spille på).

Jeg husker at han malte oljemalerier, lagde dekkebrikker med stofftrykk og kjeleunderlag i tauverk. Og diktet! Arbeiderdikt og humoristske dikt om våren og kjærligheten. Og så tegnet han Svinsedyr til meg. Det var det aller beste. Svinsedyrene hadde dyrekropper og karikerte menneskeansikt og hvert dyr hadde sin historie om hvor de bodde og hvordan de levde. De kunne ha blitt til en bok, men de ble dessverre ikke tatt vare på.

Jeg husker at vi ungene møtte opp på stasjonen klokka seks hver ettermiddag for å ta imot pappaene våre og at han ble like glad hver gang vi var der. Jeg var yngst og fikk leie den trygge, grove handa hans de få hundre meterne hjem. I den andre handa hadde han den slitte, brune arbeidsveska si der han hadde matpakke og kryssord når han dro av gårde om morgenen  og av og til en liten overraskelse når han kom hjem. Da jeg var lita, fikk han lønn på torsdager og vi ungene fikk torsdagspresang. Det kunne være lakrispiper eller lekeklokker eller glansbilder. Min bror fikk frimerker.

Da jeg ble eldre, lærte jeg han opp til å kjøpe engelske musikkblader til meg på kiosken på Østbanestasjonen. Det var ikke alltid de hadde de bladene jeg ville ha, og han må ha brukt en del energi på å få tak i disse trykksakene som han overhodet ikke forsto seg på. Han hadde lite rspekt for langhårede popstjerner som vrikket på rumpa mens de sang.

Det var min far som lærte meg hva ordene solidaritet og onomatopoetikon betyr. For han var opptatt av både politikk og språk. Han hadde syv års folkeskole og ikke noe mer, men var mer belest og kunnskapsrik enn noen annen jeg noen gang har kjent. Han lærte seg aldri å snakke engelsk, men behersket Esperanto! Jeg vet ikke om han noen gang fikk bruk for det.

Og så lærte han meg å løse kryssord.

Joda, han var usunn, han forpestet omgivelsene med røyk og han var påståelig og tidvis kverulantisk. Han var ikke noen helgen. Han var over førti da han stiftet familie, men han fortalte lite fra sitt voksne liv før oss. Han hadde sikkert vært med på litt av hvert (skjønt han hadde en vandelsattest som viser at han som tjuefireåring var en ordentlig og bra ung mann og helt ut edruelig). Men da han ble ektemann og far, var det det som var livet hans.

Han var pappaen min. Og etter alle disse årene er det mitt privilegium å huske bare det gode.

Ganske nylig har jeg også fått vite som som har økt respekten min for han. Men kan jeg ikke fortelle om nå. Det må vente.

Min fars Ex Libris med de Syv Søstre i bakgrunnen er et fint minne om en kreativ pappa. Han fikk dem trykket opp og limte dem sirlig inn i bøkene sine med det vi hadde for hånden av Karlsonslim eller hvetemelsklister. Dette var før klistremerker og limstifter kom på markedet.

Min far hadde en hverdagslig og enkel gudstro. Noen ganger kan det være fint å tenke at han sitter der oppe og kverulerer med St. Peter og kikker ned på meg når jeg maler eller prøver å dikte.

,

pappa ex libris n

.

pappa bilde n

.

pappa attest n

,

Gratulerer med dagen til deg også, Karin!

Reklamer

1 kommentar (+add yours?)

  1. Lammelåret
    mar 11, 2013 @ 20:36:45

    Jeg fascineres av hva vi husker og hva vi velger bort. Det følger sin egen logikk.

    Historien din om faren din får meg til å smile.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: