God morgen!

turn4

.

I går morges beskyldte jeg været for å være grått. Da jeg fikk på meg brillene (og i tillegg fikk pusset dem litt), viste det seg at været ikke var grått, men lysende, gjennomsiktig hvitt. Slik er det i dag også. Lyset i Varanger om vinteren kan egentlig ikke beskrives. Det må oppleves.

Jeg har gjesterom!

I dag har jeg lest nyheter til morgenkaffen.

Det er vanligvis ikke så hyggelig. Men i dag er det fint å lese om Nathan. For dette handler ikke bare om han, men forhåpentligvis også om andre barn i hans situasjon. Jeg håper at det kan føre til at hensynet til barna generelt vil veie tyngre i asylsaker. I barnehagen har vi disse familiene tett innpå oss hele tiden og vet hva de gjennomgår av angst og usikkerhet. Det påvirker barna når foreldrene ikke har det greit. Det er mulig at det finnes kyniske foreldre som skyver barna foran seg for å få det som de vil. Jeg har ikke møtt noen slike. Jeg har møtt foreldre som elsker barna sine og prøver å skape et godt liv for dem. Og om det skulle finnes familier av det førstnevnte slaget, er det uansett ikke ungenes skyld. Og definitivt ikke ungenes ansvar. Jeg har ikke svarene på hva som er en god asylpolitikk. Men jeg vet at det er en gal og uverdig asylpolitikk når vi lar unger vokse opp i Norge uten rett til det aller mest fundamentale i livet, nemlig trygghet.

Eller kan man lese at det fremdeles kommer svart røyk fra Vatikanet, at Lofoten er uten støm og at det kan bli mulig å printe ut våpen .

Confusion will be my epitaph… (men den tar vi en annen gang. Den er for trist og pompøs på en lys seinvintermorgen).

Vi tar heller denne fra min nyinnkjøpte cd. Den er en vakker refleksjon over  hva som egentlig er hjemme.

.

Og så må vi ha et dikt. Det er egentlig et høstdikt. Kanskje Mary Morgan også likte best å dikte om høsten.

Morning

The dawn had barely woke; the moon afar–

A silver crescent on the lonely sky–

Forsaken was by her vast company;

But one alone remained–the morning star.

From out the east arose a crimson glow

That, falling softly on the lake, awoke

Not e’en the earliest singing-bird, nor broke

The deep tranquility of Time’s dull flow.

Most solemn hush! «Is this the death of Night?»

I said within my heart; «In Autumn-time

The woods grow crimson weeping summer’s flight,

While earth droops wearily and sighs forlorn.»

With wand-like touch, a flood of light sublime

Dissolved the spell, and hailed the birth of Morn!

Mary Morgan

,

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: