Pust med magen.

 

Noen ganger blir det litt snublete.

«Du må skrive opp avtalene dine, mamma«, sier min datter.  Jeg gjør det. Nesten alltid. Jeg skriver dem opp på kalenderen på jobb og på mobilen min. Det er bare det at jeg ikke er så teknisk avansert at jeg har fått synkronisert disse kalederne. Og da blir det det sånn at jeg plutselig står med tre ulike avtaler på en kveld og en kamtsjatkakrabbeklo i magen.

I går ble jeg litt klokere tror jeg.

Jeg lærte at jeg ikke trenger å løse alle problemer selv fordi det finnes hyggelige og hjelpsomme folk. Fine, fine speiderjenter for eksempel, som sier «Ja da, det kan jeg ordne«. Og hjelpsomme damer på lønningskontoret som skjønner hvordan man skal regne ut ting når jeg har prøvd fem ganger på fire ulike måter uten å bli noe klokere. Og frisøren min som vet at når kunden få elveblest av hårfarging, så kan man stripe håret i stedet. Og gode kollegaer som tilbyr å kjøre innom og hente meg til tidligvakt. Eller kommer for å hjelpe meg med datasystemet og ikke får det til de heller. Fordi det faktisk er systemet det er noe galt med og ikke meg akkurat denne gangen.

For all del. Det var ikke det at jeg ikke visste det fra før, det at jeg er omgitt av flotte folk. Men noen ganger trenger man en påminnelse.

I dag har jeg ingen krabbeklør i magen.

Bare masse kaffe.

Og i kveld har jeg bare en avtale! Den er med to fine gutter som skal overnatte hos bestemor. Vi skal koke suppe og steke pannekaker og bake boller. Og lese masse bøker! «Æse bot!» sier lillebror. (Han begynner å få dreis på de viktige ordene: «Nei!» «Mer ost!» «Bane-tve.»)

.

Jeg rekker et godt dikt og en vakker sang og en kopp kaffe til.

.

Din veg

Ingen har varda den vegen

du skal gå

ut i det ukjende,

ut i det blå.

Dette er din veg.

Berre du

skal gå han. Og det er

uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,

du hell.

Og vinden stryk ut ditt far

i aude fjell.

Olav H. Hauge

.

Reklamer