Om å bo ved en fjord.

IMG_20130414_195120

.

Slik så det ut da min ludovenninne og jeg gikk tur i dag. Skiltet på bildet markerer at man er kommet til Vadsø når man kommer vestfra.

Jeg er oppvokst i tett granskog. Og jeg liker skogen. Jeg liker å gå tur omgitt av høye trær. Jeg liker å følge en sti jeg ikke vet hvor ender og jeg jeg liker å søke ly for regnet med termosen min under de vide greinene på ei gammel gran.

Likevel var det som å komme hjem da jeg flyttet til Varangerfjorden. Det er tyve år siden nå. Og jeg blir. Jeg vet ikke om det er et Vadsøfenomen dette at folk spør oss søringer om vi blir.»Nåh, du blir?»spør de når man er her på tredje året. Og fjerde. Og femte og sjette. Og så spør de på nytt hvis man blir skilt eller det har vært en spesielt dårlig vinter. Det er kanskje ikke så ikke rart, for folk kommer og går i Vadsø. Unge nyutdannede akademikere kommer hit for å klatre på karrierestigen, skrive ned studielån og få mere barnetrygd. Flyktinger havner her uten å helt ha hatt noen innflytelse på det. Og så flytter de. Sørover. Det er ikke det at folk er dårlige i geografi her nord. Tvert i mot. Men det er ikke alltid man helt får med seg hvor folk flytter hen og da er det greit å si at de flytter sørover. Det blir sjelden feil. Det er få som flytter nordover.

Tilbake til det med fjorden. Jeg vokste altså opp på Grua, et gammelt gruvesamfunn fem mil nord for Oslo. Midt i granskogen. Ikke langt nok ut på Hadeland til at landskapet preges av åker og eng. Ikke nært nok til Oslo til å ha noe som helst preg av by. Gruvedriften er for lengst en saga blott, den var egentlig aldri noen stor suksess. Så nå er Grua en soveby for pendlere som jobber i Oslo. Et godt og trygt og rolig sted for folk å bo. Omgitt av høye grantrær på alle kanter.

Som barn lekte jeg alltid i skogen og kjente stier og lysninger og steiner og jordbærsteder så godt som min egen bukselomme. Jeg var aldri redd i skogen. Heller ikke når det mørknet. Vi visste å passe oss for hoggorm. Det var ikke så mye annet som kunne være farlig.

Min mor hatet skogen. Hun pleide å stå ved vinduet og snakke drømmende om Vejle fjord. Min far var fra Sandnessjøen. Han snakket mindre om vann enn min mor, men det var nok mest fordi han mente at hjemme er der man har familien sin og da er det ingen vits i å lengte etter noe annet.  For når vi var på ferie i Sandnessjøen var han snar med å finne veien ned til kaia. Eller til Strendene som var mitt barndoms paradis. (Det er ikke paradisiske tilstander der lenger så vidt jeg har fortsått).

Så kanskje jeg har det i blodet, dette med å føle meg hjemme i åpent landskap nært vann. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg puster friere her.

Så, jada, jeg blir.

Det er dette som er hjemme nå.

Jeg åper det blir slik for familen i det brune huset (som ikke er grønt) også.

Og for vennene mine.

For; fjord eller ikke, det er folk som er viktigst.

Sånne folk som disse, for eksempel: (Bestemor venter på ny utgave av Photoshop og har lekt seg med Instagram og Picasa i mellomtiden.)

.

gutt n

guttt

.

Musikkvalget ble enkelt i kveld.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: