Tanker etter en hyggelig samtale.

beli n

.

I dag hadde jeg besøk på kontoret av en ung mann. Han har vært i praksis hos oss tidligere og utmerket seg ved å være ansvarsbevisst, omsorgsfull og arbeidsom.

Nå var han på utkikk etter sommerjobb. «Det er viktig å jobbe» sa han. «Man kan ikke gå hele sommeren uten å gjøre noe«.

Denne gutten er enslig mindreårig asylsøker fra et av de fattigste landene i verden. Et land der det har vært borgerkrig i en årrekke. Et land med lavt utdanningsnivå og store sosiale problemer. Nå har han bodd i Norge i noen år alene uten familen sin. «Hvordan går det på skolen?» Spurte jeg.»Veldig bra.« Svarte han smilende. «Veldig bra! Om et år kan jeg begynne på videregående og så vil jeg på høgskole og kanskje studere til ingeniør».»Er du god i matte?» Spurte jeg. «Jada, jeg er god.»  Svarte han. «Ikke kjempegod. Men jeg kan lære. Her som det er fred, kan jeg lære. Jeg var en av de heldige som fikk gå på skole i hjemlandet. Men man kan ikke lære når det er det krig. Det må være fred. Det er det som er bra. Her i Norge har jeg fått muligheten. Derfor jobber jeg hardt på skolen.»

Denne gutten kommer til å bli ingeniør. Eller det han bestemmer seg for. Han kommer til å betale sin skatt og velge en jobb der samfunnet trenger faglært arbeidskraft. Han kommer til å bli en ressurs for Norge.

Det er han forresten allerede.

,

Dette er ikke et politisk innlegg.

Det handler ikke om hvorvidt denne gutten er en regel eller et unntak. Han er ingen av delene. Han er bare ett av alle de individene som skjuler seg bak tall og statistikker når man diskuterer asylpolitikk.

Det handler heller ikke om hvem vi skal gjøre plass til i denne rike velferdsstaten vår der det -med Ivar Thomassens ord- er stappfullt av kjempegod plass overalt.

Noen har ingen mulighet til å klare seg og trenger at vi deler av vår overflod og tar ansvar. Fordi vi har mulighet til det og fordi det er den anstendige tingen å gjøre.

Andre -som denne gutten- ønsker og kan bidra til å gjøre Norge til et enda bedre sted å bo.

I jobben min møter jeg familer fra hele verden som har kommet til Norge som asylsøkere eller som overføringsflyktniner eller på andre måter. De har vidt forskjellig bakgrunn og helt ulike årsaker til å være her.

De de har til felles er at de har forlatt det livet de hadde og har havnet i en iskald liten by langt mot nord.

.

Vi kan ikke ta imot alle. Jeg skjønner det.

Jeg vet ikke en gang hva som skal komme etter men...

Jeg vil bare de hissigste debattantene skal forstå at det er folk det er snakk om.

.

 

Advertisements

2 kommentarer (+add yours?)

  1. Lammelåret
    Apr 23, 2013 @ 20:16:25

    » man kan ikke lære når det er det krig» – så godt sagt!

    Svar

  2. Borghild
    Apr 24, 2013 @ 18:10:36

    folk er folk! veldig fint skrevet

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: