Om sykler og gamle minner.

memories n

Ole Jakob har fått ny sykkel. En flott, lett, god barnesykkel med trygge støttehjul. Det er ikke den første sykkelen hans. Han har hatt en trehjussykkel og en sparkesykkel og en liten tohjulssykkel også.

I dag syklet han i full fart fra det brune huset og hjem til Annehuset. Han skal snart på ferie og ville sove hos meg i natt også.

.

ny sykkel

.

Da han hadde sovnet begynte jeg å tenke på de syklene jeg hadde da jeg var barn.

Den første var Twistegubben, nabolagets råeste trehjulssykkel. Den het virkelig Twistegubben. Det var det som sto på metallskiltet foran. Jeg har googlet og lett, men har ikke funnet ut noe som helst om dette sykkelmerket. Jeg aner heller ikke hvor den opprinnelig kom fra, for den ble nok innkjøpt til min tre år eldre bror. Men jeg vet at min far av og til gikk på hittegodsauksjoner for å få tak i ting til en billig penge. Vi hadde ikke så god råd.

Et av mine første skipar kom fra en slik auksjon. De veide minst tre ganger så mye som min brors butikkjøpte ski og passet ikke til skiløypene. De bidro ikke akkurat til mine allerede manglende skiferdigheter. Men det er en annen historie. Nå skulle det handle om sykler.

Hvis Twistegubben var et auksjonskupp, var det et langt mer vellykket et. Sykkelen var mye større enn andre trehjulssykler. Den var slitt mellomblå og hadde store hjul med eiker og et brunt sete som lignet på setene på voksensykler. På grunn av de store hjulene fikk man opp en ganske bra fart og jeg -som alltid kom til kort når vi ungene skulle løpe om kapp- kunne lett sykle fra venninnene mine med denne doningen.

En gang syklet jeg over en stålorm ved et uhell. Ormen brydde seg lite om det og buktet seg videre, men det gjorde inntrykk på meg og er et veldig klart minne.

Da vi bygde hus da jeg var fjorten og skulle pakke, kom Twistegubben ut fra vedskjulet. Min bror, min far og jeg ba på våre knær, men min fornuftige og pertentlige mor vant og sykkelen ble sendt til det stedet der avdankede trehjulssykler sendes. Jeg tror jeg må skrive en bok om det en gang.

Etter at jeg ble for gammel til trehjulssykkel, var jeg fotgjenger i flere år. Den gangen fikk man tohjulssykkel når man var ti. Sånn var det med den saken. Jeg innbiller meg at min bror fikk en flunkende ny en, men det kan godt hende at han spedde på med egne sparepenger. Da det nærmet seg min tur, tillot ikke famileøkonomien noen dyr, ny jentesykkel. Dette var helt i starten på min trillepikekarriere (som jeg har fortalt om tidligere) og ettersom jeg stort sett brukte opp de ti kronene jeg fikk i uka i  lommepenger på gaver til de andre i familen (dette var før jeg begynte å bruke alle pengene mine på plater), hadde jeg ikke noe å bidra med selv. Lykken var derfor stor da vi fikk nyss om at familievenner hadde en damesykkel til salgs for 75 kroner. Sykkelen var ikke så moderne og fin, men det spilte ingen rolle. Det var en sykkel! Den fikk navnet Cirkeline. Etter Twistegubben var det naturlig at en sykkel må ha et navn. Cirkeline manglet bremser og hadde selvfølgelig ikke gear, men jeg skrapte sammen penger til ringeklokke, lykt og et fint, fargerikt sykkelnett til å sette på hjulet. Jeg lærte å sykle hjemme i hagen. Det var det litt unnabakke ned mot noen store steinblokker som huseieren hadde stående nederst i hagen. De fungerte som brems. Innen jeg hadde fått balansen var jeg gul og blå på en viss plass, men etter det fikk livet ny mening! Vi syklet hele tiden. Hvis vi ikke skulle noe sted syklet vi for å sykle.

Min tid som sykkelentusiast fikk en brå stopp fem år seinere etter et stygt velt med min venninne og meg på samme sykkel. Jeg har store, mørke solbriller på meg på avslutningsbildet fra ungdomsskolen og står vendt i profil. Min venninne hadde arr på armen i mange år etterpå. Kanskje hun fremdeles har.

Jeg hadde en sykkel da jeg gikk på Høskolen på Levanger. Det var en gammel, tung, mørkegrønn sykkel som jeg døpte Lars og dekorerte med blomster i kobberfarget hobbylakk. Jeg likte sykkelen og brukte den flittig fordi hybelen min lå noen kilometer utenfor sentrum, men jeg ble aldri mer glad i å sykle.

Det finnes et bilde av Twistegubben et sted, men det ligger på en ekstern harddisk og får bli med en annen gang. Lars ble aldri foreviget.

Men Cirkeline finnes det bilder av!

.

aa

.

Her er hun helt ny og jeg hadde ennå ikke lært meg å sykle. Bildet er tatt utenfor huset der vi bodde til leie i første etasje fra jeg var fire til jeg var fjorten. Legg merke til den prikkete buksa. Dette var i 1970!

.

sykkelnnn

.

Min bror og jeg på vei hjem fra sykkeltur. I det hvite huset i bakgrunnen bodde i mange år to av mine lekekamerater. Man kan skimte lekestua der vi småjentene lekte hver eneste dag. Bilen man ser litt av bak taket på det røde redskapsskuret, er en beige Volvo pv. Den gangen kunne man se forskjell på en Volvo og en Saab og en Folkevogn og jeg kan ikke huske at noen hadde andre bilmerker enn det. Ikke byttet folk ut bilene i tide og utide heller. Hadde man en beige Volvo, så var det det man hadde. I min familie hadde vi ikke bil i det hele tatt og den beige volvoen ble ofte stuvet full når alle nabolagets unger skulle på badetur og det var for varmt til å sykle de tre-fire kilometrene i motbakke opp til Sveavannet.

Sånn kan man sitte og mimre over gamle bilder.

Begge disse bildene inneholder mange flere historier, men dem kan vi ta en annen gang. Dette skulle handle mest om sykler.

Jeg må vise Ole Jakob bildene når han våkner.

Advertisements

4 kommentarer (+add yours?)

  1. Karin
    Apr 30, 2013 @ 22:18:03

    Hei Anne.
    Må vel bekrefte at arret er fortsatt på armen og i hånda. Blir nok ikke borte.
    Husker den turen som den var i går…. Ikke morsomt, nei.

    Ha en fin 1. mai!!!

    Karin

    Svar

    • annebloggen
      May 01, 2013 @ 10:58:47

      Et minne for livet, den sykkelturen! Det var tross alt litt flaks at ingen av av oss fikk det arret i ansiktet. Jeg husker ingen ting om hvordan det gikk med sykkelen din og hvordan du fikk den hjem? Var det med taxi vi kom oss til legen? Jeg husker bare at du så på mitt oppskrapede fjes og sa:»Hva er du har drivi med, Anne!»

      Svar

  2. Karin
    May 01, 2013 @ 16:17:13

    ;o) Jeg husker at jeg spurte deg hva du hadde drivi med…. Spørs om jeg fikk en rystelse… Sykkelen ble hentet av min far, jeg trur vi tok taxi til legen. Kanskje din bror hentet oss på Roa? Vet at vi hadde eksamen dagen etter og at jeg brukte venstre hånd da jeg skrev. Det ble litt oppstyr, i og med damen på sentralen ringte til mine foreldre og sa at jeg hadde brukket armen… Tenk da var det sentral og tungvindt å ringe… Den dagen skulle vi hatt mobil, gitt. ;o)

    Svar

    • annebloggen
      May 01, 2013 @ 16:49:41

      Det var jo en god replikk ettersom vi satt på samme sykkel 😉

      Det må ha vært mye styr med telefoneringen den dagen. Jeg synes å huske at sønnen i huset hos de snille folkene som tok oss inn der oppe i ødemarka ble sendt for å ringe og at det tok en evighet. Hjemme hos oss hadde vi ikke telefon før noen år seinere. Vi bukte telefonkiosken på jernbanestasjonen. Jeg husker ikke når den kom, men det var et stort framskritt for før det igjen måtte vi aller nådigst spørre en nabo eller gå opp på sentralen som lå der oppe bak Dokken-butikken et sted. Det var et rom hjemme hos en dame med sånne kunstferdige bølger i håret. Ondulering, har jeg seinere funnet ut at det het. Det leste jeg om i et gammelt ukeblad fra Fretex. Det kommer sikkert på moten igjen en gang.

      Nå synes Ole Jakob at telefoner som sitter fast i veggen er råkule. Han mener det er sånne de har i verdensrommet der han skal begynne å jobbe.

      Vi blir gamle, Karin:-/

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: