Om stilleben. Og om hva jeg ikke kan. Og hva jeg kan!

stilleben3n.

Jeg kan ikke male stilleben.

Dette malte jeg før jeg forsto det. Dette er et av de aller første bildene jeg malte på det aller første malekurset mitt. Det er malt i full fart på en stor, rufsete papplate fra en eske og jeg hadde absolutt ingen ambisjoner om at det skulle se ut som at frukten faktisk lå på duken og ikke svevde i løsa lufta eller at duken skulle se ut som en duk for den slags skyld. Derfor er jeg glad i dette bildet og vurderer å ramme det inn og henge det opp i all sin ufullkommenhet.

Seinere har jeg prøvd å lære å male stilleben. To meget dyktige, russiske kunstnere har jeg vært på kurs med. «Light, shadow, light, shadow!», sa den første for å prøve å forlare hvordan man skulle få det til å se ut som duken lå i fine folder. Jeg malte lys og skygge og lys og skygge. Jeg malte over og begynte på nytt. Jeg myste for å se hva jeg og ikke hva jeg trodde jeg så. Jeg smugtittet på de andre som fikk det til. Jeg prøvde! Virkelig! Helt til jeg ga opp. Bildet hang i atelieret til spott og spe i noen måneder. Så malte jeg over frukten og vinen med fine blåfarger og malte et av de fineste bildene jeg noen gang har malt oppå der igjen. Det var en deilig følelse. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle male stilleben igjen.

Men så ble vi tilbudt kurs med en annen kunstner. Denne gangen skulle vi jobbe med akvarellmaling og det gjorde ikke saken bedre, for jeg kan ikke male akvareller heller. Denne russiske kunstneren snakket ikke engelsk og det var ordnet med en hyggelig og positiv tolk som gjorde sitt aller beste. Det var denne kunstneren som via tolken kom med den udødelige replikken som fikk oss damene rundt bordet til å knekke sammen i krampelatter: «Når dere skal male stilleben er det viktig at dere gjør det helt, helt riktig for ellers blir det veldig, veldig feil.» (Kunsteren tok latteren vår med humør. Han likte oss, Han syntes det var en god stemning i atelieret vårt og det er det jo.)

Mitt ble veldig, veldig feil. Akvareller kan man ikke male over, så bildet av eplet og den blå flaska ligger ett eller annet sted i atelieret fremdeles.

.

nnnnn

Jeg tror det kommer et poeng her etter hvert.

Jeg kan ikke male stilleben.

(Egentlig kan jeg ikke male i det hele tatt, men når jeg maler på min måte blir det ikke så tydelig.)

Poenget er kanskje at jeg etter det andre stilleben-kurset begynte å tenke på hvorfor i all verden jeg skulle fortsette å streve med å male bilder som kan bli veldig, veldig feil. Det er nok av andre ting her i verden man skal klare å gjøre helt, helt riktig.

Det er mange ting jeg ikke kan. Sånt som å kjøre bil, starte motordrevne gressklippere, pynte bløtkaker, ha det ryddig i skapene mine, løpe, huske navn på fotballspillere, pusse vinduer, bruke sag, bestille flybilletter på nett, spille et instrument og lakkere neglene mine pent…

For eksempel.

Men det er helt i orden.

For jeg kan ringe etter taxi, bruke elektrisk gressklipper uten å kappe av ledningen, bake flotte sukkerbrød, finne det jeg trenger i de rotete skapene mine, gå lange turer i fjellet, huske at Aston Villa hører hjemme i Birmingham og at Norge har slått Brasil i fotball, pusse kobber, stoppe strømper, passe barnebarn i bytte mot at min datter bestiller flybilletter for meg, nyte musikk andre spiller og klare meg uten neglelakk.

Og så kan jeg være bestemor.

Ole Jakob synes jeg er kamptastisk. (I hvert fall syntes han det da han var to og et halvt.)

Man trenger ikke å klare alt. Man trenger bare å være litt mere opptatt av det man kan enn av det man ikke kan. Sånn fungerer det i hvert fall for meg. Noen mennesker liker å gå løs på den ene utfordringen etter den andre. Jeg synes egentlig jeg har nok med dem som livet byr på helt uten at man har oppsøkt dem. Og hvis jeg skal oppsøke utfordringer, må det være noe som er viktig for meg og gir meg glede.

«Don´t let what you cannot do interfere with what you can do», skal den amerikanske basketballspilleren og -treneren John Wooden ha sagt. Manne levde til han ble hundre. Jeg vet ikke om det kan ha hatt noe med dette livsmottoet å gjøre. Men det kan jo hende?

 

Reklamer

1 kommentar (+add yours?)

  1. tantebe
    mai 24, 2013 @ 15:37:24

    Enig!
    Mye viktigere å se hva vi kan…ikke alt vi ikke kan.

    Ha fin helg 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: