Om barnebarn, shopping, poesi og musikk.

goethe vår 1

Mens jeg gjorde meg klar til bytur med min ludovenninne i formiddag ringte telefonen. Det var barnebarna. Alle fire! Med både lyd og bilde. Dette er første gangen de er samlet alle sammen. Ole Jakob var begeistret og måtte vise at han nesten klarer å løfte Anna. Anna forklarte litt overbærende at han nå egentlig ikke klarer det, men at hun kan løfte han. De demonstrerte og det endte med at de ramlet sammen i sofaen i en stor omfavnelse.

«Han klæmme mæ heile tia!» sa Anna tørt.

Ole Jakob lovet å komme hjem i neste uke og før jeg måtte komme meg av gårde, fikk telefonen seg en runde så jeg kunne få sagt ha det til alle sammen. Alvin er nok yngst, men han hadde klart beste dreis på å si ha det og vinke og smile samtidig. Det har han øvd mye på!

Sånn ser de to Trøndelagsbarnebarna ut:

.

unger n,

Etter den samtalen hadde jeg lyst til å bli sentimental og grine litt fordi jeg er så glad i disse ungene og fordi jeg savner dem. Men det hadde jeg jo ikke tid til. Jeg hadde en avtale om bytur!

Det deilige sommerværet vi har hatt noen dager tok en pause i dag, men det la ingen demper på turen.

Hun fant seg yatzyblokker og blokkføyte og ny klokkereim og jeg fant meg to par sko. Det er ikke dårlig. Jeg tror jeg har skrevet nok om fasongen på mine legger og føtter og skal ikke tvære ved det. Men å kjøpe sko når man har en fot som er helt normal i lengden, men alt annet enn normal i høyden og bredden er  vanligvis ikke så veldig morsomt. I dag hadde jeg selskap av min blide venninne som oppmuntret meg og holdt veska mi mens jeg lette i hyllene etter noe som kunne passe og da gikk det litt bedre.

.

I kveld har jeg funnet fram et vekjent gammelt dikt av den litt pompøse sorten, men med mye visdom i seg:

.

A Psalm of Life

Tell me not in mournful numbers,
Life is but an empty dream!
For the soul is dead that slumbers,
And things are not what they seem.

Life is real! Life is earnest!
And the grave is not its goal;
Dust thou are, to dust thou returnest,
Was not spoken of the soul.

Not enjoyment, and not sorrow,
Is our destined end or way;
But to act, that each tomorrow
Find us farther than today.

Art is long, and Time is fleeting,
And our hearts, though stout and brave,
Still, like muffled drums, are beating
Funeral marches to the grave.

In the world’s broad field of battle,
In the bivouac of Life,
Be not like dumb, driven cattle!
Be a hero in the strife!

Trust no Future, howe’er pleasant!
Let the dead Past bury its dead!
Act, – act in the living Present!
Heart within, and God o’erhead!

Lives of great men all remind us
We can make our lives sublime,
And, departing, leave behind us
Footprints on the sand of time;

Footprints, that perhaps another,
Sailing o’er life’s solenm main,
A forlorn and shipwrecked brother,
Seeing, shall take heart again.

Let us then be up and doing,
With a heart for any fate;
Still achieving, still pursuing,
Learn to labor and to wait.

Henry Wadsworth Longfellow
.
Og en av de aller fineste sangene gjennom alle tider.
Reklamer

1 kommentar (+add yours?)

  1. annegretekaspersen
    mai 28, 2013 @ 19:10:49

    Så flott dikt, takk for at du deler!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: