Om å være alene. Og om å være ensom.

liten bamse art.

Noen ganger kan man føle seg litt sånn som denne bamsen.

Liten, gammel og slitt.

Og helt alene i en stor verden som det ikke alltid er like lett å skjønne seg på.

Men poenget er selvfølgelig at bamsen slett ikke er så alene som det ser ut til. Min datter fant den i en liten butikk på Portobello Road, ble glad i den og tok den med hjem. Vi lot den bare posere litt mens vi fremdeles var i London.

.

Jeg føler ikke noe behov for å bli funnet. (Bortsett fra når Ole Jakob vil finne meg).

Og jeg trenger ikke noe annet hjem enn Annehuset mitt. Jeg liker å bo her alene og trives i mitt eget selskap.

Men jeg trenger å høre til og være glad i noen.

Når man er litt sliten og stressa som jeg var da jeg kom hjem i kveld etter en alt for travel dag, er det godt å synke ned i sofaen med kaffe og musikk. Men det blir ekstra fint etter en telefon fra et barnebarn og en Ruzzle-invitasjon fra en storebror.

Det er veldig stor forskjell på det å være alene og det å være ensom.

Vigdis Eidsvåg har sagt: Jeg er sjelden ensom. Derfor elsker jeg å være alene.

Vi er heldige, Vigdis Eidsvåg og jeg.

.

Ensomhet er et stort og alvorlig problem for mange mennesker i alle aldre og i alle samfunnslag. Det er svært trist å lese om gamle som aldri får besøk og som blir deprimerte og visner bort og ikke lenger har glede av livet. Det er vondt å snakke med asylsøkere som sitter ensom blant mange på aylmottak fordi de ikke snakker samme språk som naboen og heller ikke har mulighet til å lære norsk. Men aller mest skremmer det meg å lese om unge som er ensomme midt i mylderet av klassekamerater som ikke er kamerater. Jeg vet ikke om det er verre nå enn det var før, men det kan virke sånn.

De fleste ungdommene jeg kjenner er empatiske og snille. De tar vare på hverandre og setter vennskap og lojalitet høyt.

Men det kan ikke være bare deres ansvar å ta seg av de 180.000 barn og unge som ofte eller av og til føler seg ensomme. Det må være de voksnes ansvar også. Foreldre og lærere og førskolelærere og svømmetrenere og konfirmantlederes ansvar.

Allerede på barneskolen tilbringer barna mye tid ute i friminuttene alene og uten at de voksne følger med på hva som egentlig skjer. På ungdomsskolen og videregående forventes elevene å i stor grad finne ut av det sosiale livet seg imellom.

For all del, jeg mener ikke at barn ikke skal få leke uforstyrret eller at ungdom ikke skal lære å ordne opp seg imellom. Jeg mener ikke at voksne skal styre vennskap.

Men vi kan ikke fraskrive oss ansvaret. For barn og unge finner faktisk ikke alltid ut av det på egenhånd. De mobber hverandre og de isolerer hverandre. Og mange ganger skjer det i det stille og skjulte. Eller på sosiale medier der de voksne ikke vet hvordan de skal følge med.

For de unge er det også slik at det å ha mange venner har med status å gjøre. Ensomhet kan være forbundet med skam og skyld. Det er ikke noe man snakker om. Kanskje ikke en gang med foreldrene sine. Og selv om de har familie som er glad i dem oppleves det ikke alltid som nok.

Unge mennesker skulle ikke føle seg ensomme og verdiløse. De skulle få nyte ungdomstiden sin og føle seg elsket og verdsatt.

Alle vi voksne som kjenner barn og unge i en eller annen sammenheng kan gjøre en forskjell.

Vi må vise at det er nulltoleranse for mobbing og utestenging.

Advertisements

1 kommentar (+add yours?)

  1. tantebe
    Jun 04, 2013 @ 07:39:59

    Fint og viktig innlegg.
    Tusen takk 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: