Om syden og en god gutt.

god gutt n,

Ole Jakob har vært på Sydenferie for første gang i sitt liv. Han gledet seg voldsomt på forhånd og oppholdet ble alt han ønsket seg og mere til. En uke med basseng og blomster og palmer og Lollo og Bernie og mamma og pappa og lillebror og sol og varme. En uke med pur lykke.

Det er bare en ting han ikke helt har vært fornøyd med: Bestemor var ikke med!

Bestemor liker ikke varme og noen ganger er det helt ok for unge familier å være på ferie uten en mammasvigermor på slep. Dessuten skulle de i konfirmasjoner og på familiebesøk sørpå også og være borte i fire uker, så det var egentlig aldri et tema for oss voksne at jeg skulle være med.

For Ole Jakob var det et tema!

Det begynte allerede før de dro. Han spurte tynt om jeg ikke kunne bli med. Jeg argumenterte med at jeg blir slapp og trøtt av varme, men han lokket med blomster: «Du liker jo blomster bæstemor! E det blomster der mamma?» Bestemor liker blomster, men jeg skulle jo ikke være med. Helt fram til vil måtte si ha det, prøvde han å få meg med. Og han fortsatte å snakke om det etter at de kom fram selv om han var omgitt av dem han er aller mest glad i pluss Lollo og Bernie!

Etter at de kom hjem har han fortvilt prøvd å overbevise meg om jeg må bli med neste gang. Gang på gang har han brakt det på bane. «Det e jo så fine blomster og palmer der bæstemor!» Jeg har forklart og forklart om bestemors problem med varme og foreslått alle mulige andre turer og andre koselige ting vi kan gjøre sammen, men han har ikke slått seg til ro med det. For en ukes tid siden avsluttet han en av disse samtalene med å ta en avgjørelse. «Du blir med neste gang!»

I morges, da vi ruslet hånd i hånd på den lille skogsstien som er en snarvei til barnehagen, begynte han å snakke om syden igjen. Han snakket litt om bading og mye om palmer og blomster. Og så kom det, bedende: «Det e så fine blomster og palmer der. Kan ikke du være så snill at du blir med neste gang?»

Da forsto jeg plutselig hva det handlet om. Det var ikke det at han hadde savnet meg sånn. Det var ikke det at det ikke var nok å ha mamma og pappa og lillebror der og det var ikke det at han ikke er fornøyd med speidermøter og kafébesøk og overnattinger sammen med bestemor. Det var det at han vil dele dette fantastiske han har opplevd med meg. Han vil at jeg skal komme dit og ha det så fint som han hadde det. «Er det det at du så gjerne vil at bestemor skal se de fine blomstene og palmene?» Spurte jeg. «Ja!» Sa han lettet. «De e så fint bestemor. Vil du det? Vær så snill!»

Og så måtte vi stoppe litt så jeg kunne klemme litt på han og tørke noen tårer som sprengte seg fram.

Den kjære, gode gutten!

«Da kan jeg nok sikkert det en gang», sa jeg. «Jeg vil jo gjerne se hvor fint det er.»

«Det e fint», sa han lykkelig og klemte litt hardere rundt hånda mi.

.

Etterpå krysset vi brua over bekken ved barnehagen. Den er også fin. Ole Jakob var heldig og fikk lov å leke der hele formiddagen sammen med barnehagevenner og en blid voksen som lot dem kjenne på vannet med tærne og spise nystekte rundstykker mens de satt på brua og sprellet med beina.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: