Om været og sånt 2.

torden nn.

Jeg hadde virkelig ikke tenk å skrive om været i dag også. Men når det tordner sånn som det har gjort her i kveld, er det litt vanskelig å samle tankene om noe annet. Jeg var akkurat ferdig med å lese «Hvem skal trøste Knøttet» for Ole Jakob («vi tar den her, bæstemor, selv om den er trist») da det begynte å buldre i det fjerne. Både han og lillebror rakk å sovne før buldringen gikk over til drønn. Mammaen og pappaen var ute. De bygger bod og kom ikke inn før de var nødt. «Det er langt unna» sa min svigersønn. «På sørsida» (av fjorden altså).

Litt seinere var det ikke på sørsida lenger, men rimelig rett over huset. Og der holdt det seg lenge. Helt til strømmen gikk og jeg egentlig syntes det var helt ok å være på besøk hos folk som tar både tordenvær og strømstans med stor ro.

Nå er jeg hjemme igjen. Jeg har strøm og internett og et glass vin. Men det buldrer godt fremdeles og det ligger et underlig grårosa lysskjær over byen.

Jeg plugget ut tv og pc før jeg gikk på jobb i dag og skal vente litt med å plugge inn igjen. Men hvis det roer seg før midnatt skal jeg sette på en av de siste Harry Potter-filmene. Det kan passe bra på en kveld som denne.

Og musikkvalget er enkelt.

.

Helt fram til jeg begynte på skolen var jeg ikke redd for tordenvær i det hele tatt. Ingen hadde fortalt meg at det var farlig. Og strømstans (som vi forresten hadde rett som det var), var noe av det fineste vi ungene visste. Da ble det tent stearinlys i alle rom og vi samlet oss i stua for å leke tjue spørsmål eller mitt skip er lastet med. Eller spille Esel (eller rettere sagt Æsel, det var en dansk versjon vi hadde) med min brors lommelykt som lyskilde. Vi hadde både vedovn og koksovn, så kaldt ble det aldri.

Den første høsten jeg gikk på skolen, kom det et kraftig tordenvær midt i en lesetime. De andre jentene hylte i kor. Skolebygningen lå (og ligger) på en bakketopp og vi hadde godt utsyn til lynet. Jeg forsto først ingen ting. Men så ble jeg redd jeg også. Vi fikk fri og løp hjem fra skolen hylende og hånd i hånd mens regnet plasket mot sydvestene og de rutete ranslene hoppet. Vel hjemme bygget jeg meg en hule med et teppe på gulvet bak sofaen. Vi hadde en gammeldags sovesofa med plass til sengetøy bak seteryggen og det var akkurat nok plass til at jeg kunne være der uten å skyve sofaen fram. Det ville jeg neppe fått lov til. Jeg fikk saft og Mariekjeks av min mor og tok med meg glansbildealbumet mitt. Det ble mitt faste tordenværsrituale i flere år framover. Jeg gledet meg bare til jeg ble voksen og kunne kjøpe meg en bil jeg kunne sette meg i. Vi hadde ikke bil og jeg var misunnelig på klassevenninnene som hadde.

Nå kryper jeg ikke bak sofaen lenger og jeg har fremdeles ingen bil, men jeg holder meg unna vinduer og strømkontakter og vannkraner og hustelefoner.

Jeg hyler ikke heller. Men jeg har litt lyst…

.

Vakkert er det imidlertid, dette underlige og langt fra arktiske været. Dette bildet var jeg nettopp ute på verandaen og knipset med mobilkameraet. Det er ikke redigert på noen måte.

.

tordennn

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: