Om engler, kunst og minnepenner.

paint 1nnnn,

Jeg tror ikke på engler. Virkelig ikke! Men likevel dukker de opp av og til i helt uventede skikkelser.

I dag var jeg stressa. Det er ikke noe nytt, jeg er ofte stressa. Og når man stresser gjør man dumme feil og roter ting til. Og så kan man være sikker på at det som burde være enkelt ikke er så enkelt som man trodde.

I kveld har jeg jobbet med katalogen til utstillingen vår som åpner i morgen. Og -ikke minst- med et bilde. Noen ganger har jeg mange. Denne gangen har jeg to. Og det ene var altså ikke mer enn halvferdig da jeg kom til atelieret klokka kvart over fire i dag.

I tilfelle jeg har nye lesere: Vi er en gruppe på ni damer som leier et lokale i byen med utsikt over havna. Der møtes vi og maler, drikker kaffe (og av og til vin) og har mer og mindre dype samtaler om det meste. To ganger i året, til Varangerfestivalen og Kulturuka rydder vi, henger bildene våre pent opp og åpner dørene. Mange kommer innom og mange kjøper. Atelier Fri Strek har eksistert i ti år nå. Noen av oss har vært med fra starten, noen har flyttet eller sluttet og nye har kommet til. Akkurat nå er vi en ganske stabil gjeng.

Tilbake til det med katalogen: Det skulle ikke være så vanskelig. Vi har en mal og 61 bilder skulle føres inn med tittel, teknikk, størrelse, kunstner og pris. Malen hadde jeg på en mail på jobb. Jeg testet den og la den inn på en minnepenn. Så tok jeg med meg minnepenna og laptopen ned i atelieret der alle hadde lagt igjen lister over sine bilder og noen (en engel?) hadde nummerert alle bildene for å gjøre jobben veldig mye enklere for meg. Jeg puttet inn minnepenna, åpnet og konkluderte raskt med at det var feil minnepenn. Ingen mal var å finne!

Jeg grublet og lette. Og begynte å betvile min egen forstand…

Det er tre kilometer fra byen til barnehagen, så jeg ringte min datter for å be om hjelp. Hun var i gang med hente unger i barnehagen og de var utålmodige så hun tilbød å kjøre meg  seinere. Jeg hadde egentlig ikke tid til å vente til seinere. Jeg skulle gjøre ferdig katalogen, male et bilde, bli telefonintervjuet om nytt speiderprogram, vaske og rydde og helst komme meg hjem tidsnok til å sove litt før ny arbeidsdag. Jeg vurderte taxi. Så bestemte jeg meg for å lete igjen. Kanskje jeg på mystisk vis hadde lagret filen uten navn? Jeg sjekket om det fantes dokumenter fra i dag. Det gjorde det ikke, men det fantes et fra fredag. Et som aldri hadde vært på noen minnepenn. Da gikk det opp for meg at jeg hadde brukt en dyrebar halvtime på å lete blant dokumentene på pc-en. Malen lå selvfølgelig på minnepenna. Jeg visste jo det.

Etter en hyggelig telefonprat med en av dem som skal utarbeide nytt program for speiderne, gikk jeg i gang med friskt mot. Så oppdaget jeg en feil på malen. Jeg rettet den opp og begynte på nytt. Da dukket det opp et nytt problem og jeg måtte begynne på nytt en gang til. Da var jeg nesten halvveis og det var ikke morsomt å slette en times arbeid. Jeg begynte å male i stedet. Bildet måtte også bli ferdig. Men det var sikkert femogtredve varmegrader i atelieret selv om alle vinduene var åpne og om jeg skulle ha glemt å nevne det: JEG HATER VARME! Jeg hadde ikke lyst til å koke meg kaffe en gang.

Men så er det det at jeg er lett å bøye, men søren ikke lett å knekke. Så jeg malte på harde livet mens jeg grublet på hvordan jeg skulle få laget katalogen.

Plutselig blåste en bitte liten bris gjennom rommet og et blaff av inspirasjon dukket opp fra ingen steder (hvis det altså ikke var en engel…). Bildet tok form og jeg innså at den eneste måten å ha en katalog klar til i morgen på, var å lage den. Mal eller ikke. Jeg rettet opp på nytt og satte i gang for fjerde gang. Og så fikk jeg det til.

Da gikk det i døra. Det var kanskje ikke en engel. Jeg tror ikke det? Men det var et av disse menneskene som vet hva andre trenger. Hun hjalp meg med noen småting og forsikret meg om at hun hadde planer om å vaske og rydde og at jeg ikke trengte å tenke på det. Og at hun dessuten hadde tenkt å kjøre meg hjem.

Og så gikk skriving og maling som en lek og det ble både katalog og bilde i god tid før midnatt.

Jeg vet ikke om jeg tror på engler. Jeg tror i hvert fall ikke på glansbildeengler eller lysvesener eller denslags.

Men jeg vet at jeg tror på mennesker.

.

Bildet heter «Etter regn.» Det er malt i akryl på lerret og er 100×80 cm.

,
etter regn n

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: