Om høsten og tråder og meningen med livet. Og om blåbær på strå.

tanke 2.

Det er skumt ute. Høsten nærmer seg og jeg gleder meg uhemmet!

I dag har det vært nok en varm og solrik dag. Jeg tok med guttene på tur. Ole Jakob ville vise meg hvor flink han er blitt til å sykle og Alvin gikk en kilometer eller så på de små beina sine før han sovnet i vogna. Ole Jakob stoppet her og der, tok av seg hjelmen og plukket blåbær. Noen spiste han og noen tredde han på strå for å ha til niste.

Vi hadde det uendelig fint. Det var halvannen time med nitti prosent ren lykke. At lykken ikke var hundre prosent, skyldtes varmen. Jeg prøvde å nyte følelsen av varm sol mot ansikt og kropp slik andre folk gjør. Jeg sverger: Jeg prøvde virkelig! Men jeg ble bare svett og klam og litt mere sliten. Og da vi kom tilbake var jeg jeg glad for at Ole Jakob foreslo å være inne litt.

Nå mørkner det. Etter måneder med sol og varme og lys kommer endelig det deilige høstmørket som vekker liv i meg og får meg til å bli mere glad i meg selv igjen.

Og som gir meg ro til å tenke.

De siste dagene har vært innholdsrike og gode, men jeg har hatt lite tid til meg selv og de store tankene.

Dere vet; om meningen med livet og denslags.

Når jeg prøver å skrive innlegg om meningen med livet, mister jeg alltid den røde tråden og det er ikke alltid jeg finner den igjen. Dette innlegget kommer til å handle om tråder og kanskje en av dem er den røde. Jeg vet ikke. Det er ikke så viktig. Det er uansett fint å ha en blogg der man kan skrive ned forvirrede, usammenhengende , blå tanker en sein søndagskveld mens Mord og Mysterier surrer i bakgrunnen og prøver å overdøve den melankolske musikken min.

En gang trodde jeg at det skulle komme en dag da jeg forsto meningen med livet.

En dag da jeg skulle være trygg og sterk og selvsikker og vite hvem jeg var og hva jeg sto for.

En dag da framtida skulle være forutsigbar og enkel og jeg skulle ha alt under kontroll.

Jeg trodde jeg skulle bli voksen.

En gang på ungdomsskolen skrev jeg en stil om hvordan jeg trodde livet mitt kom til å være når jeg ble tredve. Jeg tror jeg har den stilen på loftet et sted. En gang må jeg lete etter den. Jeg husker at jeg hadde store forventninger. Jeg gledet meg til å bli tredve! Jeg syntes ikke nødvendigvis det var noen dans på roser å være en skoleflink, men sjenert og usikker tenåring som alltid ble valgt sist til basketballaget i gymtimene.

Tredve hørtes fint ut!

Tredve ble helt fint. Jeg hadde mann og barn, utdanning og gode venner. Men jeg var fremdeles sjenert og usikker og i min streben etter å bli voksen hadde jeg kanskje lagt vekt på de feile tingene. Jeg syltet og saftet og kokte kjøttsuppe og vasket tak og vegger i alle rom to ganger i året.

Jeg tror aldri jeg har vært mer og mindre voksen enn jeg var i den tiden.

Etter hvert fant jeg ut at meningen med livet ikke var å finne i kjøttgryter og nyskrubbede vegger.

Men så var det andre forventninger man skulle leve opp til. Som mor, som hustru, som yrkesutøver, som venn, som samfunnsborger…

«Når jeg blit førti», tenkte jeg. «Da har jeg nok funnet ut av det!»

.

Nå er jeg treogfemti.

Jeg har ikke funnet meningen med livet, jeg ble aldri mere selvsikker og trygg.

Eller voksen.

Og jeg har definitivt ikke alt under kontroll.

.

Men jeg vet hva som er viktig for meg og hva som gjør meg glad. Jeg vet hva som er verd å kjempe for og hva man kan la ligge. Og jeg vet hvilket parti jeg skal stemme på selv om noen sikkert gjerne vil kalle meg naiv.

Det er kanskje akkurat det jeg har funnet ut:

At jeg heller vil vil være naiv enn kynisk.

Heller usikker enn skråsikker.

Heller myk og sårbar enn hard.

Heller på leting enn framme ved målet.

.

Noen ganger er livet slitsomt. Whatifer og kanjeghaglemter og burdehagjorter overmanner meg og river meg i håret og klorer opp huden min.

Andre ganger (langt oftere) leker livet.

Som oftest er dagene sånn som livets dager sikkert er ment å være: Fulle av små og store opplevelser som danner trådene i livsveven.

Det jeg har skjønt om meningen med livet, er at alle trådene er like viktige. Noen er tynne og grå, noen er mørke og stikkende, noen er myke og fargerike. Noen danner vakre bilder, andre gir ingen mening.

Men alle må være der.

Og jeg har skjønt at det er mye man kan påvirke. Man kan velge å veve med vakre farger. Man kan velge å veve inn gull og sølv også. Ikke alltid, men ofte. Noen ganger er det korthet på det vakre garnet og veven blir mørk og stygg. Det er da man må lete etter de fine fargene og veve dem inn. For de finnes alltid der hvis man bare ser riktig godt etter. Og det er ikke en gang sikkert det er de mest fargerike trådene som er de vakreste. Kanskje det er er like mye skjønnhet i de mørke.

.

Det er kanskje derfor jeg nesten liker høstlauvet aller best når det ligger brunt og vått på bakken og bidrar til det nye livet som skal spire når våren kommer.

.

Se der; jeg fant igjen den røde tråden!

.

IMG_20130811_131606

IMG_20130811_131840

IMG_20130811_141416Ole Jakob tredde blåbær på strå og bandt dem til lillebrors vogn fordi han syklet og ikke hadde noen ledige hender.

.

Antoine de Saint Exupéry skrev et sted:

Aucune circonstance ne réveille en nous un étranger dont nous n’aurions rien soupçonné. Vivre, c’est naître lentement. Il serait un peu trop aisé d’emprunter des âmes toutes faites !

No single event can awaken within us a stranger totally unknown to us. To live is to be slowly born. It would be a bit too easy if we could go about borrowing ready-made souls!

Advertisements

4 kommentarer (+add yours?)

  1. annegretekaspersen
    Aug 12, 2013 @ 19:50:03

    Så fint skrevet! Det var veldig gjenkjennelig, og det du skrev om forventninger fra andre (og en selv!) har jeg kjent på ofte. Jeg liker veldig godt skrivestilen din, og leser så godt som alle innlegg. Men selv om jeg prøver hardt, klarer jeg ikke forstå at du virkelig gleder deg til høsten og mørket!

    Svar

    • annebloggen
      Aug 12, 2013 @ 20:06:21

      Takk 🙂 Jeg vet jo at det er jeg som er litt i utakt med flertallet når det gjelder været. Men jeg vantrives med varme. Jeg blir utmattet og klam og mister energien samtidig som folk rundt meg bobler over av energi. Denne sommeren har vært helt ekstrem til Vadsø å være!

      Jeg elsker å bo i Finnmark og vil aldri flytte, men etter tyve år har jeg fremdeles ikke klart å venne meg til solskinn klokka ett om natta. Hvis jeg må opp en tur, forteller hjernen min meg at det er morgen og så får jeg ikke sove igjen. I mørketida sover jeg som en unge.

      Høsten har en friskhet over seg. Jeg liker det våte mørket og lukten av vått lauv. O

      Men -som sagt- jeg vet at det er jeg som er litt i utakt 🙂

      Og det har vært deilig å se hvordan ungene har kost seg i sommer !

      Svar

  2. tonetrinn
    Aug 18, 2013 @ 09:47:18

    Så fine og kloke ord! Jeg har nettopp funnet bloggen din og ser frem til å lese mer, og å følge deg videre! Er det du som lager slle de fine illustrasjonene?

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: