Om snø i oktober og forlatte hus.

oktober

.

Jeg liker egentlig ikke snø i oktober.  I fjor diktet jeg om det:

,

Årstider

Om høsten

kommer den hvite, rene snøen.

Stille dekker den til det slitne, skitne levde livet.

Det råtnende lauvet.

Den mørke, kalde jorda.

Som en myk voggesang

luller den oss inn i glemsel.

Med glitrende hvit skjønnhet

bedrar den oss.

Til den dagen i april

da ingen ting er hvitt lenger.

Og virkeligheten våkner.

.

Jeg skrev dette også:

Det siste høstdiktet.

Min mollstemte høst

svøpt i optimistisk hvitt

murrer, men gir seg.

.

Men det er noe spesielt med denne overgangen mellom høst og vinter her i Varanger. Lyset endrer seg og blir magisk og vakkert, fargekontrastene i naturen får nye dimensjoner og landskapet skifter karakter.

Og så er det jo aldri sånn at noe er enten-eller. Livet er alltid både -og. Som Shel Silversteins sebra. Og noen ganger reflekterer livet ute det som rører seg innvendig. Eller man kan i hvert fall tenke seg at det gjør det fordi det hjelper når man skal sortere tanker og inntrykk.

Det rene hvite mot det skitne, brune,

trillende barnelatter i forlatte hus.

Sånne ting…

.

Jeg har noe å tenke på disse dagene. Noe som er viktig og som både krever noe av meg og gir meg noe. Derfor er jeg glad for at det er oktober, snø eller ikke. Jeg har alltid tenkt klarest i oktober!

.

I dag har vi vært i skogen og sett på hva som skjer når det ikke bor folk i husene.

Jeg vet ikke hvem som en gang  bodde i disse enkle stuene i skogen og kokte torsk og bakte brød på vedkomfyrene. Jeg vet ikke hvor de flyttet hen eller hvorfor de forlot husene og overgav dem til naturen. Sannsynligvis er forklaringen enkel og udramatisk. Da jeg kom til byen for tyve år siden, hadde disse husene vinduer, dører og tak. Utenfor det ene hang det mattefiller i alle trærne. Jeg vet ikke om de hadde blåst dit i en storm, eller om noen faktisk hadde brukt mange dager og uker av sitt liv på å henge dem der. En gang, noen år seinere, lå det den en død rev på restene av det som hadde vært en sofa med springfjærer i det andre huset.

Det gror ikke så raskt her i Varanger som sørpå, men likevel er naturen sakte, men sikkert i ferd med å fortære husene nå. Trær og gress tar seg til rette i det som en gang var små rom der en mor kanskje satt om kvelden og vevde matter mens det knitret i ovnen og ungene sov.

Det er fascinerende å følge med på.

I dag ligger husene langs turstien som barnehageungene bruker og gir næring til fantasi og fabulering.

snø88

snø999

snø98

snø33

snø6

snø7

snø4

snø5

snø21

tomme hus

tomme hus2

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: