Om nordlys, vinter, brevutveksling og tusseladder.

i dag

.

Jeg hadde en lang, travel og fin dag i går.

Det ble seint før jeg var på hjemvei, men selskapet var hyggelig og den svarte kveldshimmelen var opplyst av grønt nordlys og hvite stjerner.

Det er vinter nå. Ikke sein høst sånn som det skal være i slutten av oktober. Bare kald, glitrende, vakker vinter.

Ungene er glade.

Jeg vet ikke helt…

Jeg føler meg fremdeles litt snytt.

Og jeg må definitivt få noen til å brøyte innkjørselen min.

.

Vi har fortsatt ryddingen på speiderlageret. I går tok jeg for meg papirhaugene og fant mange skatter blant rotet.

Noe av det morsomste var et femogyve år gammelt brev fra landsstyret til en av guttepatruljene våre. Brevet var et svar på et brev guttene hadde sendt til dem for å etterlyse noen hefter som var blitt forsinket i produksjon. Det hadde en formell, men høflig og vennlig tone. Landsstyret beklaget forsinkelsen (som var på to år) og forsikret at heftene skulle være ferdige før jul. Etterpå fant jeg brevet speiderne hadde sendt. Jeg vet ikke om det var blitt sendt med tilbake, eller om det var ett av flere utkast. Dette brevet var i hver fall langt mindre formelt. Og lang mindre høflig. Det var håndskrevet med typisk guttehåndskrift (unskyld gutter!) og hadde en svært direkte tone. Guttene uttrykte kraftig irritasjon over heftene som ikke kom og konkluderte med at «noen tusseladder sør for polarsirkelen har rotet det til.»

Jeg hadde virkelig sans for den brevutvekslingen. For det første har guttene tatt initiativ til å ordne opp selv og selv om de nok kunne uttrykt seg litt penere, har de satt ord på sin berettigede frustrasjon og sendt henvendelsen dit den hørte hjemme. Og så har de travle herrene der nede i Oslo (sør for polarsirkelen) svart guttene på en respektfull og skikkelig måte slik man skal besvare en skriftlig henvendelse. Det kan vel hende at de humret litt over de illsinte finnmarksguttene, men det gjenspeiles ikke i svarbrevet.

Sånn burde det være. Selvfølgelig skal vi lære ungene våre folkeskikk både i barnehagen, på speideren og på skolen. Men unger er ikke alltid modne nok til å bruke ordene slik vi voksne har lært å gjøre det. Og så uttrykker de seg slik de kan. Det gjør ikke ytringene deres mindre viktige. De skal bli hørt og de skal bli svart med respekt.

Jeg kan tenke meg at disse guttene, som nå er voksne menn, lærte noe av denne brevutvekslingen og kanskje formulerte et eventuelt senere brev litt andeledes.

Vi fant forresten bunkevis av det etterlyste gradsheftet blant papirene også. Så det kom tydeligvis. Og vi fant andre papirer som viste at de var blitt brukt.

.

Nå skal jeg komme meg på jobb og møte ungene der med respekt!

.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: