Om pakker og post.

nissen kommer

,

I dag har julestemningen så smått begynt å krype inn i Annehuset også. Stjerna og adventsstaken er på plass og de første pakkene er pakket inn. Å kjøpe gaver er hyggelig når man finner noe man vet at mottakeren vil bli glad for. Det har jeg gjort i dag.

Men jeg gruer meg til å sende de gavene som skal sendes.Vi har fått post i butikk på Rema-butikken vår og det er allerede køer og tilløp til forvirring. Jeg savner posthuset mitt. Jeg har hatt et nært  godt forhold til posten siden jeg var lita jente og samvittighetsfullt satte inn alle mine ekstra kroner på postsparebankboka. Den var liten og rød som et pass og når man satte inn en krone eller to eller ti, klistret den snille postdamen inn et lite merke som lignet på et frimerke. Hvert beløp hadde sin farge. Og så skrev hun inn beløpet med sirlig skjønnskrift.  Pengene sto trygt i banken til man skulle på ferie eller kjøpe platespiller.

Og så sendte jeg brev. Til tanter og onkler i Sandnessjøen og tanter og søskenbarn i Danmark. Når jeg kom for å sende dem, skrøt postdamen av meg og forsikret meg om at mottakerne ville bli glade. I fjerde klasse fikk jeg en pennevenn i England. Han het David og hadde skoleuniform og briller med tykk innfatning. Vi skrev trofast med hverandre i årevis. Ett brev hver uke. Han gjorde meg vennlig oppmerksom på språkfeilene mine og hjalp nok til med å gjøre meg flinkere i engelsk. Vi skrev sammen en liten stund etter at jeg ble voksen også. Da var han blitt filmstjernekjekk og hissig motstander av sel- og hvalfangts. Jeg orket ikke å argumentere og brevskrivingen døde ut.

OK, det var en gigantisk digresjon. Poenget var at jeg alltid har hatt et godt forhold til posten

Nesten alltid.

Unntakene er når de har rotet bort eller ødelagt posten min. Det har skjedd litt for mange ganger. Og jeg blir like hissig hver gang. Spesielt når de roter bort pakker sendt som brev. Da har man nemlig ingen rettigheter i det hele tatt. Posten selger store brevkonvolutter og reklamerer med store postkasser, men når man sender noe i disse store konvoluttene og håper at det skal havne i mottakerens store postkasse, gjør man det på eget ansvar. Det er aldeles ulogisk. Man betaler dyrt for en tjeneste som kanskje vil bli utført og kanskje ikke. Hvis ikke kan man ha det så godt når man var så dum å ikke sende som pakke.

Men pakker bruker lang tid. Fem dager sier de. Fem postdager. Posten har nemlig en litt annen måte å telle til fem på enn folk flest. Hvis man for eksempel sender en pakke på en torsdag, teller ikke torsdagen med, men fredag blir en dag. Så kommer helga. Den teller ikke. Så kommer mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Men torsdagen teller ikke. For den dagen man sender og den dagen man mottar kommer utenom. Da burde pakken være det på fredag, men det er den ikke. For når pakken skal fra Finnmark til en bygd på vestlandet, for eksempel, tar det litt mere tid. Og så kommer jo helga og på mandager kommer det sjelden post. Men på tirsdagen, kan pakken dukke opp! Da har det gått et par uker. Men i følge posten er det dette som er fem dager. Jeg fikk det faktisk virkelig forklart på den måten en gang av en svært hyggelig postfunksjonær. «Kan dere ikke heller si et par uker?» spurte jeg. «Neida» sa han. «Det tar fem dager.» Men før jul  er det full skjerping. Det skal de ha. Da klarer de ofte å krympe de fem dagene til fire, eller tre. Og så kommer pakkene fram til jul og man glemmer alle tidligere frustrasjoner.

Å stå i kø på posthuset for å sende juleposten, var alltid slitsomt, men hyggelig. Man møtte kjentfolk man kunne slå av en prat med mens man ventet og hvis man hadde flaks fikk man sitteplass på en stol. Man kunne til og med kjøpe de siste julegavene der.

Nå er posthuset vårt altså i inngangen til en Rema- butikk.

Jeg kommer til å bruke lang tid på å venne meg til det.

Lang tid!

Jeg begynner å bli gammel. Forandringer gjør vondt!

,

I dag tar vi denne gamle sangen som i følge dem som har laget den ikke er noen julesang det hele tatt. Den er blitt tolket på mange måter og jeg skal ikke prøve meg på noen egen tolkning. Det er en bare en kul sang. Og gjett hvem som synger!

.

Og så må jeg vise dere veien til Sebastians julekalender selv om det betyr at jeg får enda mer konkurranse. Jeg vant i fjor og har selvfølgelig tenkt å vinne i år!

.

engler1

engler2

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: