Om en koselig kveld med spill og julekake, julesanger, Nemi, poesi, shopping og fine unger.

åtte.

I dag får vi slå to dager i en smekk så denne kalenderen min ikke kommer helt i utakt.

Dagen i dag oppsummeres greit av bildet. Når noen vil spille spill med meg i adventen og på toppen av det hele skryter av min nybakte julekake, er livet fint.

Jeg vant ikke. Det gjør jeg sjelden, men det er ikke så farlig.

Jeg håper det blir flere spillbesøk i adventen og jula.

Ellers har denne dagen vært svært stille og rolig. Jeg kan ikke si helt det samme om dagen i går og det er nok grunnen til at jeg ikke tok fram Magasinet for å kose meg med kryssordet før i dag. Jeg bladde meg fram til Nemi også. Jeg liker Nemi, selv om jeg neppe er helt i målruppen. Denne gangen skvatt jeg til litt, for Lise Myhre hadde tatt for seg et dikt som jeg har lest mange ganger og filosofert mye over.  Det var en uventet vri selv om det ikke er uvanlig at Nemi-stripene kan inneholde både alvor og livsvisdom. Jeg tror jeg skal klippe ut siden og spandere en ramme på den. Så kan jeg gruble videre på hva André Bjerke egentlig ville fram til i diktet. Jeg har nok min personlige tolkning, men dette diktet åpner for flere.

Diktet er dette:

Mesteren

Tider er gått over jorden
Slekter er sunket i kne
Men enda steiler i mørket
korsets gustne tre

Hvem skjønte hva mesteren mente?
Hvem er det som enda forstår
Ropet over en avgrunn
På nitten hundre år?

Gikk hans ensomme stemme
Menneskets øre forbi?
Kunne han tale til oss,
ville han kanskje si:

«Det går to veier på jorden, gledens og smertens vei.
Dere skal velge den første
Den andre valgte jeg.

Mange har gått den før meg.
Mange har segnet i stønn.
Jeg ville være den SISTE lidende menneskesønn.

Skapningens tidløse jammer
Skulle forløses i MEG.
Jeg ville rope til verden:
Gå ikke denne vei!

Følg ikke lidelsens linje gjennom din levende dag -.
Lær av min tornekrone!
Lær av mitt nederlag!

Enhver som går i mitt fotspor skal pinselens torner stikke.
Sandelig sier jeg eder:
Mennesker, følg meg ikke!

Slik som jeg levde livet,
skal det ikke leves.
Det er mitt eneste budskap,
Og alle har hørt det forgjeves!»

.

Etter dette passer det med den aller fineste julesangen. Jeg skulle spare den til julaften, men den kan høres flere ganger. Mange har sunget den, men jeg liker denne enkle og nakne versjonen best.

.

syv,

Dagen i går var langt travlere, men veldig fin den også. Jeg våknet samtidig med guttene som var i perlehumør og veldig klare for dagen. Jeg har skrevet hundre ganger om bestemorlykke (minst), men noen bedre kalendergave kan det ikke finnes enn en liten gutt med tung bleie som kryper opp i bestemors arm en tidlig morgen.

Litt seinere kom vi oss av gårde til byen og startet dagen på kafé. Det er alltid koselig. Og det er godt med kake og juice.

Etter det igjen ble det en runde rundt i de fleste av byens butikker på leting etter gaver og mat og belysning og pynt og fjas. Alvin tok seg en lur og Ole Jakob satte seg på hjulet til barnevogna når han ble for sliten. For julehandling tar på !

Og jeg kom nok i skade for å gjøre det jeg ikke hadde tenkt å gjøre: Å handle en masse ting jeg strengt tatt ikke hadde bruk for.

Men vi hadde en fin dag. Og den ble toppet av to ekstra gode opplevelser: På lekebutikken har de en myk sofa for bestemødre og mammaer og et bord med en Brio-togbane på som ungene kan leke med. Begge guttene elsker det og ofte får de ha det for seg selv. Denne gangen sto det allerede en gutt der. Han viste seg å være akkurat like gammel som Ole Jakob. De to guttene fant tonen med en gang og samarbeidet om tog og skinner og heisekraner og stoppskilt som om de skulle ha kjent hverandre bestandig. Sosial kompetanse heter det nå til dags! Jeg blir glad og stolt. På lampebutikken møtte vi en litt større jente som var på bytur med sin bestemor. Hun hadde også sosial kompetanse i bøtter og spann. Hun pratet like naturlig med begge guttene mens vi bestemødrene så på vinduspynt og dørpynt og juletrelys og fikk guttenes øyne til å skinne om kapp med alle de kunstige lysene.

Heldigvis møtte vi henne seinere så jeg fikk sagt til henne i påhør av bestemor og storesøster hvor fint det var å møte henne.

Det er det jeg sier: Det er håp for framtida!

,

alvin

oj.

Og så kan vi jo spandere denne også.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: