Et litt sutrete mandagsinnlegg om husarbeid, overgangsalder og savnet sangerinne.

min indre husmor

Det er skrevet mye om mandager. Det meste av det er litt negativt. For det er deilig med helg og mandag morgen kommer med ting å huske på og ting å få unnagjort både på jobb og hjemme. Jeg starter alltid uka med en viss optimisme. Ny uke, ny muligheter tenker jeg, og prøver å gå løs på oppgavene med krum hals. Men så er det alltid ett eller annet som dukker opp og gjør at man ikke helt kommer i mål og så er man litt på etterskudd allerede fra starten. På en eller annen måte har jeg klart å innrette livet mitt sånn at det alltid er flere oppgaver enn de jeg klarer å få unna på den tiden jeg har.

Husarbeid for eksempel. Jeg bor alene og burde strengt tatt ikke generere så mye rot. Men det gjør jeg altså. Og nå er det denne lune, koselige jula som skulle vært ryddet ut også.

Og så har jeg altså fått disse irriterende svettetoktene som gjør at jeg for første gang i mitt liv har fått dårlig nattesøvn.

Sånn er det.

Jeg synes litt synd på meg selv.

Men bare litt, da. For i kveld har jeg vært til nytte. Og tidligere i dag kom det flere gode nyheter om mere besøk! Det er godt å ha noe å glede seg til. Og besøk av folk man er glad i er det beste av alt!

Og, nei, jeg vil ikke ha noen gode og konstruktive råd om simple living eller yoga eller hormontabletter.

Ikke i kveld i hvert fall.

Kanskje i morgen…

Noen ganger føles det inmari godt med litt selvmedlidenhet og akkurat denne mandagskvelden vil jeg bruke til å sitte badet i svette og slite med lørdagens kryssord og høre på musikk.

I dag, på en mandag, unner vi oss denne klassikeren.

Da jeg  var seks år,  fantes det ikke noe «Idol» eller «Norske Talenter» eller «Skal vi Danse» man kunne drømme om å melde seg på. Men hoppetauene den gangen hadde håndtak som lignet på mikrofoner og så hadde vi mammaer som kunne sy kjoler til oss i mønstret crimpline. Det hadde i hvertfall jeg. Vi  hadde stilige gummistøvler i svart eller hvitt eller rødt. Og så hadde vi Mama Cass Elliot som en sjelden gang dukket opp på tv. Man kunne samle på sånne små kort med bilde av henne også. Eller av The Beatles, eller Everly Brothers eller  The Monkeys eller Moody Blues. Men nå skulle det handle om Cass Elliot. Hun var fantastisk! Jeg kan ikke huske at det at hun hadde en frodig kropp noen gang var et tema. Jeg husker bare at vi prøvde å imitere fotarbeidet hennes. Michelle Phillips var kanskje penere, men ikke like kul og guttene i gruppa var helt uinteressante. Jeg husker ikke hva de het en gang. Cass Elliot døde i 1974 av litt uklare årsaker. Hun gav meg mange gode barndomsminner og hun hadde nok hatt mye mer musikk å gi til verden hvis hun hadde fått leve.

.

Sånn! Nå trenger vi bare et skikkelig deprimerende sitat til slutt.

Noe sånt som dette?

“It’s just been a long week, that’s all.»
«It’s monday night, Jess.»
«My point exactly.”

Scott Westerfeld. Fra «Touching Darkness»

.

Mens jeg har skrevet, har det blitt tirsdag. Tirsdager er noe helt annet enn mandager. På tirsdager har man kommet inn i rytmen og senket ambisjonsnivået.

Tirsdager er helt ok.

Reklamer

1 kommentar (+add yours?)

  1. Bente
    jan 07, 2014 @ 07:35:35

    Hm..Jeg tror det er bra å synes synd på seg selv..iallfall hvis det ikke vare i dagevis ( eller årevis!). Håper dagen idag er bedre..Jeg bruker tiden på å flytte. Til et gammel fergeleie. Jeg synes det var godt å komme inntil deg og lese om sutring og fin musikk.
    🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: