Om barnebarn og kjærlighet og regnskapslover og et liv etter døden. Og om en gjenglemt lommebok og en fin film.

tmm.Grandchildren are God’s way of compensating us for growing old.

M.H Waldrip

,

Det er sånn det er. Akkurat sånn!

I dag har det vært en av disse litt småhumpete dagene.

Jeg hadde litt tid til overs i morges og fant på at jeg ville flytte litt på et bilde på spiserommet. Jeg hentet hammer og spiker og fikk opp bildet der jeg ville ha det, under er nostalgisk hylle fra bruktbutikken. På hylla sto det noen utvalgte gamle ting i porselen.

Det er kaldt ute og jeg er ganske innesnødd, så døra måtte må et ekstra dytt for å gå igjen…

Og så dro jeg altså på jobb. Der var alt omtrent som det pleier. Det var kommet en mail fra Gyldendal. Det gjør det ofte. Men jeg kjøper aldri bøker på nett verken privat eller til barnehagen, så jeg pleier å slette all bokreklame. Denne gangen gjorde jeg ikke det, for denne gangen var det reklame for boka mi! Den jeg har skrevet en artikkel i. Den som handler om språkstimulering gjennom lek og skapende aktivitet i barnehagen. Jeg noterte ned ISBN-nummeret fra mailen og ringte min lokale Libris-butikk. Dere vet, den der Helvi jobber. Det var ikke Helvi som tok telefonen så jeg ga tittel og ISBN-nummer til en annen ansatt. En halvtime seinere ringte Helvi. «Anne», sa hun. «Er du sikker på at du vil ha Regnskapsloven med kommentarer? Den koster 820 kroner…» Jeg er en god kunde hos Libris og Helvi har solgt mange bøker til meg opp igjennom årene. Ingen av dem har handlet om tall. Jeg fikk informert damen hos Gyldendal om feilen og hun takket og kunne samtidig fortelle at boka solgte godt. Den om språkstimulering altså. Hvordan det gikk med regnskapsloven vet jeg ikke.

Etter jobb tok jeg Ole Jakob med til byen. Det var lenge siden sist og etter en litt stressende førjulshandel, hadde jeg lovet han en bytur der vi bare skulle på lekebutikken og på kafé. Og så innom matbutikken for å kjøpe middag og det som skal være i matpakken i morgen, for han ville gjerne sove hos meg også.

Vi koste oss. Han lekte med lego på lekebutikken mens jeg kjøpte nye tusjer til han og kikket etter puslespill til barnehagen. Så gikk vi pa kafé. Han sier ikke kaffefé lenger. Det er litt skuffende. Men vi koste oss videre. Han spurte pent og forsiktig om å få noe søtt selv om det var mandag og vi delte på en stor, syndig kokosbolle mens vi filosoferte over mangt og meget, men mest over kjærligheten. Han fortalte meg at han vet at jeg er så glad i han som hele jordkloden og helt over Mars. Han er ikke helt riktig like glad i meg, for han er aller mest glad i mamma. Henne er han så glad i at det er helt over alle planetene og over himmelen og tusen millioner og så mye at det nesten ikke går an. Mamma og sin lille venninne J, er har så glad i. Og lillebror. Og så kommer bestemor og pappa på andreplass. Sånn er det. Men egentlig er han ganske masse glad i pappa også. Og i sin venninne E og i meg og i ganske mange.

Men så var det at vi måtte skynde oss litt. For kaffebaren, som hører til en klesbutikk, skulle snart stenge og Ole Jakob måtte på do. Han er flink og klarer seg selv, så jeg fant meg et blad. Det er ikke så lurt når man har lommeboka liggende på kafébordet og det blir bitte litt stress. Vi kom oss ut døra ett minutt på fire og ruslet til matbutikken. «Matbutikkan trenger vi ikke bekymre oss for», sa Ole Jakob. «For dæm e åpen helt til det er voksennatt.» Så vi tok oss god tid. Ole Jakob hadde bestilt kikertpannekaker med bacon og pølsebiter og små tomater til middag og bringebær og bjørnebær med kesam til dessert. I matpakka ville han ha eple og druer og rester av kikertpannekakene. Innerst på Coop, der de har verktøy og denslags, var det en stor kurv med leker. Alle hadde en stor, rød lapp på seg der det sto at de var nedsatt 50% på grunn av dato. Det sto bare ingen til om hva de kostet 50% av. (Og heller ikke noe om hvordan lekene kunne gå ut på dato. Men det kan vel tenkes at det var de eneste 50%-lappene de hadde i butikken). Jeg fant noen småting som vi kan ha bruk for i barnehagen og så gikk vi på jakt etter en ekspeditør. Vi fant en kjekk, grønnkledd mann ved malingsboksene. «Jeg finner ikke noen før-pris?» Sa jeg. «Nei, huff», svarte han med et smil. «Jeg vet ikke helt. Det er jo så mye forskjellig… Vent litt, så henter jeg skanneren.» Og så forsvant han. Ganske lenge. Akkurat lenge nok til at jeg rakk å grave fram et par leker til. Jeg plukket med meg en ansiktskrem også på vei til kassa og Ole Jakob la varene på båndet. Så åpnet jeg veska for å ta ut lommeboka. Den var ikke der. For å stjele en vendig fra A.A.Milne: Jo mer jeg lette, jo mer var den ikke der. Jeg har aldri måttet forlate varene på rullebåndet før. Aldri i mitt snart 54 år lange liv!  Jeg ble veldig oppskjørtet. Ole Jakob ble litt oppskjørtet.  «Det går jo bra bæstemor» sa han. «Du kan jo hente den i morra og du sa jo at du hadde serranoskinke og parmesanost og kikertmel hjemme.» For å gjøre en lang historie kort: Takket være min datter og butikkeierens mor, fikk vi låst ut lommeboka som lå på kafébordet under et interiørblad. (Noen må få blomster i mogen.) Og så ble vi kjørt hjem.

På spiserommet hang den fine, nostalgiske hylla på en spiker og de vakre tingene som hadde stått oppå den, lå strødd utover gulvet sammen med bittesmå hvite glasskår. «Oi«, sa Ole Jakob. «Var du redd for de tingan, bæstemor?» Jeg var vel egentlig det. Men ting er bare ting og liten gutt som venter på kikertpannekaker er viktigere. Så jeg sopte opp glasskår og oppdaget at det meste faktsik var like helt. Og så gikk han på stua og fant seg til rette under et varmt teppe mens jeg gikk i gang med maten. Jeg skulle bare finne barne-tv til han først. Det var ikke mulig. Jeg har en gammel bordantenne som lever sitt eget liv og avgjør litt sånn fra dag til dag hvilke kanaler den vil ta inn. Men jeg har fått låne dvd-spiller! Og jeg har mange fine filmer. «Narnia!» sa Ole Jakob. Og så ble det Narnia. Det fine med dvd-er er at de kan pauses mens man spiser middag med levende lys på spiserommet der både bilder og hyller nå henger som det skal. Da kan man skravle og bruke god tid. Etterpå så vi filmen ferdig sammen. Den er veldig fin, til og med med norsk tale. Og den blir ekstra fin når man ser den sammen med en liten gutt som spiser bær og kesam og er helt, helt lykkelig. Det er litt trist når Aslan dør, men det går bra når man har sett den før og vet at han blir levende igjen. Ole Jakob kom på at han hørt om noen andre som også ble levende igjen. «Men Aslan er enda magiskere enn Jesus!», mente han. «Går det an å bli levende igjen på ekte bæstemor? E det bare Jesus og Aslan som kan det?»

Jeg vet ikke gutten min.  Det er ikke alt en gammel bestemor vet. Jeg tror nok at det bare er Jesus og Aslan.

Men da han sovnet på magen min litt seinere tenkte jeg at det er kanskje er greit nok å ha ett liv hvis man bare tar var på øyeblikkene.

.

kafe2

kafe1

kafe3Kafébesøk.

narnia m

Filmen er spennende og Lucy er søt!

sov

Søtt sovende på bestemors mage.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: