Om å lese. Og litt om Varangerfjorden. Og en vakker sang helt til slutt.

bok 2

.

Ole Jakob er i ferd med å knekke lesekoden. Han er stolt og glad. Det er jeg også. Men mest glad. Jeg lærte meg også å lese da jeg var fire og jeg husker fremdeles den første ordentlige GGB – boka jeg leste på senga helt selv; det var en av bøkene om Knøtt skrevet av den nederlandske forfatteren Dick Laan. Knøtt, eller Pinkeltje som han heter på originalspråket, var en driftig liten nisseskikkelse som var venn med dyrene og ordnet opp i problemer. Det var en hel masse bøker i serien, men vi hadde bare noen av dem. Jeg vet ikke hvor de kan ha blitt av nå, men kanskje min bror har dem? Jeg må spørre før han kommer på besøk.

Men dette skulle ikke handle verken om Dick Laan eller Knøtt. Det skulle handle om gleden ved å lese. Og ved å kunne lese. Det er ikke like enkelt for alle. Nå får nok de fleste barn med dysleksi eller andre lesevansker hjelp på skolen, eller helst allerede i barnehagen når vi oppdager tegnene der. Jeg håper i hvert fall inderlig at det er sånn. I min barndom het det at man var dum. Sånn var det. Man var dum og så dumpet man og måtte gå et helt skoleår om igjen uten at man fikk noen annen type oppfølging enn man hadde fått forrige gang. Det kan umulig ha vært noen god idé. Noen av disse ungene fikk ikke så mye hjelp hjemme heller og så ble de hengende etter på skolen og gikk glipp av bøkenes magiske verden.

Nå må jeg skynde meg å understreke at jeg ikke mener å si at man ikke kan leve et fullverdig og godt liv uten bøker. Det kan man selvfølgelig. Disse jevnaldringene mine som ikke gjorde det så voldsomt bra på skolen, har klart seg utmerket godt i livet og jeg skal på ingen måte påberope meg at min livskvalitet er bedre enn deres.

Det er bare det at jeg ikke kan forestille meg et liv uten bøker. Jeg feirer ganske snart femtiårsjubileum som leser og hvis jeg leser tyve bøker i året, har jeg lest tusen bøker. Det er mye, men tallet er nok egentlig høyere. Noen bøker har jeg lest mange ganger fordi jeg elsker den følelsen de gir meg. Noen bøker har brent seg inn i sinnet mitt, noen bøker har jeg lært noe viktig av og noen bøker har jeg glemt fordi de kanskje ikke var så minneverdige. Noen har tatt meg så langt inn i fantasiverdener at det har vært vanskelig å finne veien tilbake til hverdagen og noen har vært nådeløst realistiske. Noen har fått meg til å gråte, noen har fått meg til å le og noen har det gjort fysisk vondt å lese. Mange av de bøkene som har gjort inntrykk på meg er de samme som dem som dukker opp på lister over bøker man bør ha lest før man dør, andre føler jeg meg litt alene om å ha et forhold til.

Favoritter? Det er mange og hvis jeg skal lage en liste, må jeg har mye mere tid. Men for ivrige lesere kan jeg anbefale en. Nemlig En Historie om Lesning av Alberto Manguel. I omtalen fra Den Norske Bokdatabasen står det:

Forfatteren gir oss lesningens merkelige historie gjennom 6000 år, fra leirtavlen og papyrusrullen til CD-ROM og hypertekst. Han tar oss med på en reise gjennom tidene for å finne ut hva vi leser, hvorfor og hvordan. Vi møter bokelskere og boktyver, vi oppdager bokskatter og berømte bibliotek. Og det blir raskt klart at dette også må være en historie om leseren, altså om oss.

Akkuat nå leser jeg en barnebok: Den Uendelige Historien av Michael Ende. Ole Jakob så filmen sammen med meg nylig og vi rakk så vidt å begynne på boka sist han var her. Nå har jeg lest videre uten han så jeg er godt forberedt når han kommer tilbake. Det er mange år siden sist jeg leste den. Å bli lest for er en fin motivasjon for å lese bøker selv. Det var det i hvert fall for meg.

Jeg prøver å lese i fagboka jeg har bidratt litt til også. Jeg måtte lese min egen artikkel først. Det føltes rart, men ganske fint. Jeg håper den kan være til inspirasjon. Den handler om hvordan man kan hjelpe barnehagebarn til å bli forfattere. Ikke en gang i en fjern framtid, men her og nå. De kan bruke oss voksne som skrivemaskiner og forleggere. Å oppleve å få sine egne ord, bilder, fortellinger og tanker i en bok, er forhåpentligvis en inspirasjon til å oppsøke bøker som andre har laget.

Men selv om sistnevnte bok kanskje er mer nyttig, klarer jeg ikke helt å løsrive meg fra eventyret om Bastian og Atreju og lykkedragen. Feilen med den boka er egentlig at den er altfor tynn.

Ole Jakob har blitt lest for siden han var baby og han elsker bøker. Derfor er det så spennende å få være med på å oppleve den utviklingen som skjer hos han nå. Om ikke lenge kan han lese selv. Jeg håper det vil gi han like mye glede som det har gitt meg.

Men jeg håper at jeg får fortsette å lese høyt for han i mange år til!

.

a2.

På bildet skriver Ole Jakob navnet sitt i sand på den vakre Ekkerøystranda. For de av dere som ikke har vært der; vi har altså en slik strand rett utenfor byen. Akkurat det har ikke så mye med lesning å gjøre, men er mer et forsøk på å spinne videre på den røde tråden fra foregående innlegg.

Dere vet: Varangerfjorden er vidunderlig. Og: Hva skal man nå sørover etter?

,

ekkerøy8

IMG_20130624_165830

IMG_20130624_174901,

Denne handler vel strengt tatt mer om kjærlighet enn om bøker. Men den er svært vakker.

Den er ganske fin i denne versjonen også. Og denne. Men jeg tror jeg liker originalen best selv om dette ikke er et band jeg har hørt mye på.

Reklamer

1 kommentar (+add yours?)

  1. annegretekaspersen
    jan 29, 2014 @ 20:49:28

    Takk for den fine sangen! Har aldri hørt den før, fantastisk vakker! Har linket til deg…

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: