Om en god barnefilm og et enda bedre barnebarn. Og om å skrive om livet før og nå.

tmm,

Ole Jakob og jeg rakk en film til i kveld, nemlig «Up». Det er sikker mange av dere som har gått glipp av denne perlen av en film, men fordi jeg er speider, fikk jeg den med meg på en litt spesiell måte. Speidere over hele landet ble nemlig invitert til norgespremeieren for å kaste glans over filmen som har en liten speidergutt en av hovedrollene.

Hvis noen vil se den og ikke vite hvordan det går, må dere slutte å lese her.

Filmen handler om den gamle mannen Carl. Han møtte sitt livs store kjærlighet, Ellie allerede som barn. Carl var en litt forsiktig gutt, mens Ellie var tøff og sterk og eventyrlysten. Hennes store drøm var å reise til Sør-Amerika og slå seg ned ved Paradise Falls. Carl og Ellie gifter seg og får et godt liv sammen. Men ting blir ikke helt som de har tenkt. Ønsket om å bli foreldre faller i grus fordi Ellie ikke kan få barn(dette anskueliggjøres i en enkel, rørende scene) og så går årene. Ellie blir etter hvert syk og dør før de to har komme seg ut på sin drømmereise. Carl sitter ensom og bitter igjen og lever på minnene om Ellie. Stolen hennes står fremdeles ved siden av hans og det er bilder av henne og minner om henne over alt i det lille huset. Så rykker storbyen nærmere og Carl presses til å gi slipp på huset og flytte på gamlehjem. Det vil han ikke. Han vil bo i huset som han fremdeles kaller «vårt». Det kommer til håndgemeng mellom han og anleggsarbeiderne og så har han ikke noe valg lenger. Men Carl har jobbet som ballongselger og har et stort lager med ballonger! Så i løpet av natta blåser han opp nok ballonger til at han får hele huset til å fly. I mellomtiden har den lille speidergutten, Russell dukket opp. Han manger et merke for å bli seniorspeider og for å få dette merket må han hjelpe de eldre. Carl vil aldeles ikke hjelpes, men Russell gir seg ikke. Han vil nemlig gjerne gjøre faren sin stolt. Faren har giftet seg på nytt og stiller ikke opp for gutten sin lenger. Ved et uhell er Russell på verandaen da huset stiger til værs. Og så starter Cars og Russells eventyr! Herfra er filmen full av action og humor. Det blir litt skummelt også. Og litt trist. Men det går bra til slutt, da! Til å være en film for små barn, tar den for seg dype temaer og den treffer Ole Jakob rett i hjerterota. Et viktig tema i filmen er det å gi slipp og komme seg videre. «Hvorfor er han fremdeles så lei seg og sint når det er så lenge siden hun døde?» spurte Ole Jakob da Carl tok noen dumme valg.

Et gjennomgangstema i filmen er Ellies bok. Det er en bok full av bilder, tekst og utklipp og Ellie viser den til Carl allerede da de møtes som barn. I boka har hun tegnet et hus ved Paradisfossen og denne tegningen er viktig i filmen. Etter hvert fylles boka av alle de gode opplevelsene Carl og Ellie har sammen selv om de aldri kommer seg ut på det store eventyret sammen. Etter at Ellie dør, skriver ikke Carl i boka lenger. Men helt på slutten av filmen får vi se hvordan side etter side er fylt med Carl og Russells eventyr.

Dette er en film som Ole Jakob og jeg må holde hverandre litt i hånda når vi ser. Han får tårer i øynene når det er trist, ler høyt når det er morsomt, og holder hendene foran øynene når det er skummelt.

Da filmen var slutt i dag, spurte han: «Bestemor, hvorfor har ikke du en sånn bok som du har laget med bilder og ord om hvordan det var før». Og så er det det at bestemor har en sånn bok. Hele tre, faktisk. Jeg begynte å skrive da ungene var små, og fortsatte til de var i tenårene. Bøkene inneholder også bilder av slektinger flere generasjoner bakover, minner mange av dem har skrevet ned og mine minner om dem jeg fikk møte. Og de inneholder avisutklipp og dødsannonser. Jeg vet ikke hvorfor jeg på et tidspunkt sluttet å skrive. Og jeg vet i hvert fall ikke hvorfor jeg ikke tok bøkene fram igjen da jeg fikk barnebarn. Ole Jakob ville se bøkene og jeg fant dem i en eske på soverommet. Vi så på bilder av mamma da hun var liten og av besteforeldre og oldeforeldre og tippoldeforeldre. Jeg fortalte fra min barndom og fra mammaens barndom. Så kom vi til noen helt blanke sider.  Han lyste opp:«Jeg har en idé! Her kan jo jeg fortsette å skrive om hvordan det er nå!» Han tok boka med seg på stua og satte seg ned ved pulten sin. «Jeg vil skrive om Anna! Og om deg, bestemor. Og om hele familien» Han skrev og tegnet, men så oppdaget han at det ikke ble plass til mamma på den første familietegningen. Jeg bladde opp en ny dobbeltside. «Det er best jeg tegner mamma først» sa han. Og så tegnet han en liten gutt som holder mammaen sin i hånda. Jeg gikk for å skjenke meg mere kaffe og da jeg kom tilbake, satt han med et lykksalig smil om munnen. «Hvorfor er du så glad?» spurte jeg. Han klarte ikke å svare. Jeg så at han var blank i øynene selv om smilet var helt ekte. «Er det det at du er så glad i mammaen din og så har du tegnet dere to?» Han nikket. Og så kom det et par tårer.

Nå sover han.

Jeg venter fremdeles på Jorun. Ole Jakob sover i min seng i natt og jeg har lovet å komme og legge meg så snart hun begynner å gi lyd fra seg. Han synes det er bitte litt skummelt med storm. Litt kult og litt skummelt. Det synes jeg også.

Men akkurat nå er jeg bare lykkelig og rørt over den lille gutten som vil skrive om familen sånn som den er nå. For jeg vet nok innerst inne hvorfor jeg sluttet å skrive. Det var fordi ting ble litt vanskeligere. Fordi ekteskapet vårt slo sprekker og ungene ble eldre og fikk selvstendige liv som jeg ikke kunne skrive om samme måte som da vi var en kjernefamile på fire.

Og så gikk årene og jeg fant ut at jeg kunne skrive blogg.

Men da jeg begynte å skrive, var intensjonen at bøkene skulle være i utvikling og at nye familemedlemmer skulle føres inn. De skulle være noe håndfast som kunne gå i arv.

Jeg skal få oppdatert dem. Med Ole Jakobs hjelp.

Det blir en stor jobb. For mye har skjedd siden sist. Jeg har fått fire barnbarn, to svigerbarn og fire bonusbarnebarn. Ungene mine har fått en liten bror og mistet en far. Og jeg vet ting nå som jeg ikke visste da.

Livet er ikke så komplisert eller vanskelig lenger. Det er mangfoldig og av og til litt humpete, det er det. Men man kan faktisk skrive litt om humpene også. Man burde kanskje egentlig det.

.

IMG_20140308_222242

IMG_20140308_222819Familiebilde.

IMG_20140308_222749Mamma og liten gutt som er veldig glade i hverandre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: