Bare et lite livstegn helt på tampen av en veldig god dag.



goethevinter3

.

Det har blitt lenge mellom innleggene mine i det siste. Jeg har savnet å skrive og akkurat nå har jeg mye å skrive om. Jeg mangler bare kabelen som er nødvendig for at bildene som skulle illustrere teksten skal komme seg fra mobilen til pc-en. Så alt det jeg har lyst til å skrive om, får jeg skrive i morgen. Her er en liten smakebit.

Kvelden min er på vei inn i natta.

Det har vært en god dag og jeg har lyst til å holde fast ved den så lenge jeg kan. Så får det ikke hjelpe om jeg blir litt trøtt i morgen tidlig.

.

I dag har jeg hatt gode samtaler som har gitt meg nye tanker.

Jeg funnet musikken min.

Og et godt dikt:

Where the sidewalk ends

There is a place where the sidewalk ends
and before the street begins,
and there the grass grows soft and white,
and there the sun burns crimson bright,
and there the moon-bird rests from his flight
to cool in the peppermint wind.

Let us leave this place where the smoke blows black
and the dark street winds and bends.
Past the pits where the asphalt flowers grow
we shall walk with a walk that is measured and slow
and watch where the chalk-white arrows go
to the place where the sidewalk ends.

Yes we’ll walk with a walk that is measured and slow,
and we’ll go where the chalk-white arrows go,
for the children, they mark, and the children, they know,
the place where the sidewalk ends.

Shel Silverstein

.

Jeg har til og med skrevet et selv:

Jeg vet ikke svarene.

Jeg trenger dem ikke heller.

Ikke akkurat nå i kveld.

Denne kvelden

vil jeg vie til

spørsmålene 

og alternativene

og det naive håpet.

.

Så da mangler vi et bilde.

Jeg liker dette. Det er blitt vinter i min lille by. Bildet er fra i fjor sommer.

.

a2

Advertisements

Reklame for en liten by langt mot nord og øst.




reis til planete jorden påske n

 

.

Jeg reiser ikke så mye. Jeg er ikke begeistret for å fly og ikke er jeg spesielt sjøsterk heller. Uten førerkort blir mulighetene dermed litt begrensede.

Joda, jeg har reist litt: Til London flere ganger, til Praha og Tallin og til Arghangelsk i Russland der min datter bodde et år. Min mor kommer fra Danmark, så der har jeg vært mange ganger. Finland er nabolandet der vi drar på Harryhandel, og så har jeg vært på Island på speiderleir.

Men i forhold til folk flest nå til dags, reiser jeg nok lite. Da blir det ekstra viktig å virkelig ta inn over seg de stedene man besøker. Man trenger ikke alltid dra så langt. Det fantastiske reisemålet kan ligge en time unna.

I sommer var vi på landsleir i Asker. Selv om jeg kommer fra Hadeland, hadde jeg faktisk aldri vært i Asker før og jeg ble gledelig overasket. Der var frodig og grønt med pene, velstelte hus og blomstrende hager. Sentrum var lyst og åpnet og innbydende med kunst og fontener. Det fristet å komme tilbake.

På tirsdag var jeg i Vardø. Det er nabobyen, en drøy times busstur herfra, men jeg er ikke der så ofte heller.

Vardø ligner overhodet ikke på Asker. Det vokser ingen trær i Vardø, med et mulig unntak for rogna (sorry, Rogna!) på festningen. Den må pakkes pent inn hver vinter for å klare seg. Det er ikke så mange roser i Vardø heller. Mange av husene og hagene er, når sant skal sies, på ingen måte det man vil kalle velstelte.

Men Vardø har noe helt annet. Vardø er en kommune og en by med sjel. Den er ikke noen nusselig og pyntelig sørpåby. Etter år med nedgangstider og fraflytting, har Vardøværingene tatt byen tilbake og bare i løpet av et kort dagsbesøk merket jeg stoltheten som preget de som bor der. De har grunn til å være stolte.

Det er ikke så lett å beskrive byen med få ord. Men jeg kan fortelle litt: Det bor drøyt 2000 mennesker i kommunen. De aller fleste i selve byen. Noen få hundre bor på det idylliske tettstedet Kiberg. Byen ble bombet under krigen. Vardø er bygget opp omkring fiske og fiskeforedling, og nedgangen i fiskerinæringen har medført at folketallet i kommunen har blitt nesten halvert de siste 40 årene. De siste årene har byen fått nye arbeidsplasser ved at Lønnsgarantifondet, Kontoret for voldsoffererstatning og Politiets enhet for vandelskontroll og politiattester er etablert der. Byen satser nå på sjømat og turisme og er i  vekst og framgang. Vardø har arktisk klima og har egentlig ikke sommer. Til gjengjeld har de Hornøya med sitt unike fuglefjell.

Noe av det første man legger merke til i byen, er streetarten. Allerede før man dukker ned i tunnelen ( for eventuelle uinnvidde søringer: Vardø tettested ligger på en øy, Vardøya), ser man en stor flyttebuss som står på høykant, parkert for godt. Den sier ganske mye og vekker nysgjerrighet. Inni bussen er det en tidskapsel som barn og unge har bidratt til. Den skal åpnes om 50 år. Inne i byen er det kunst på vegger over alt. Mye av det på slitne, slitte vegger. Man finner kunsten på store, synlige bygninger og på baksiden av små, fallerferdige hus. Se, herher og her. Eller aller helst: Kom til Vardø og se selv.

I Vardø kan man også besøke Steilneset minnested, som er et minnesmerke over ofrene for overgrepene under heksebrenningene i Vardø. Monumentet er et samarbeid mellom billedkunstner Louise Bourgeois og arkitekt Peter Zumthor. Vardø er det sted i Norge hvor flest «hekser» ble dømt og brent på bål. Mellom 1598 og 1692 ble 135 personer anklaget og 91 henrettet som hekser i Finnmark, de aller fleste i Vardø. Vi har alle hørt om heksebrenning. Når man besøker dette fantastiske minnesmerket, blir det virkelig. Monumentet er spektakulært og samtidig helt enkelt og strippet for effekter. Hver og en av de henrettede har et lite vindu, en lyspære og et enkelt oppslag med informasjon. Veggene er svarte og man går på en gangbro som på en måte «svever» over seilduken. Nå man kommer inn, trekkes øynene mot alle lysene. Når man kommer ut i den andre enden, finner man den brennende stolen og blir nok en gang konfrontert med realiteten i det som skjedde her. Dette er et minnesmerke over en rystende og ubegripelig historie. Les om,- og se bilder fra Steilneset minnested her. Bildene fra innsiden stemmer ikke med den virkelige opplevelsen fordi fotolyset lyser opp, men utvendig ser det akkurat slik ut. Minnestedet er gratis å besøke og står åpent til enhver tid.

Eller man kan besøke den vakre, stjerneformede festningen som ligger helt sentralt i byen. Der synes jeg det er finest på en solrik dag. Da kan man ta med seg kaffe på termos og sitte på festningsvollen.

Hurtigruta ligger akkurat lenge nok til kai i Vardø til at turistene rekker å få med seg mye av dette. På den måten blir byen markedsført til folk fra hele verden.

Ettersom man altså ikke kommer til Vardø for å oppleve sommervarme, er det aller lureste kanskje å komme under Yukigassen. Jeg har aldri deltatt og tror ikke det er noe for meg, men det er et arrangement som fyller byen med folk fra fjern og nær.

.

Hvor man spiser og sover?

Jeg spiste på hotellet som er kjent for sin utmerkede mat, men valgte overnatting på Skagen Bo & Havfiske. Der var det billig og svært hyggelig!

Så da er det bare å sette i gang og bestille billetter!

Sett av noen dager til å besøke Vadsø også, med det samme dere er her nord.

.

Da passer det med denne.