Femtende desember. Om nisser og grådyr og dorullnisser og meningen med jula.

advent 15

.

Her står nissen på trappa utenfor Annehuset mitt i Blåbærveien 15.

Jeg er ikke sikker på om han kommer til å komme i virkeligheten. Jeg tror kanskje ikke jeg har vært snill nok.

Jeg prøver…

Det hadde vært morsomt om han kom. Ikke så mye på grunn av gavene, men fordi det hadde vært hyggelig å hilse på en nisse. Ikke en sånn en med pappmaske, men en virkelig en av kjøtt og blod!

I dag fikk jeg forresten gave uansett. Bare les her!  Jeg har vunnet før også. For to år siden (tror jeg det var), lagde Sebastian dorullkalender om julefilmer. Den var vanskelig og morsom og jeg vant en stor eske full av Grådyrprodukter! I år er det altså kriminalmysterier.

Det er godt at det finnes voksne folk som fremdeles kan leke.

Og kanskje tro litt på julenissen.

I dag tar vi denne. Ingen jul uten!

Advertisements

Fjortende desember. Om julemusikk og Whatifer.

advent14_edited-1

.

I går sang vi jula inn i kirka. Jeg tok med meg min ludovenninne og vi koste oss begge to. Det var korps og kor og allsang og solosang og orgelspill. En av mine unge speidere leste juleevangeliet og en annen ungdom, en uvanlig talentfull klarinettspiller, ga meg tårer i øynene og løftet hele dagen min til et annet nivå! Jeg må komme tilbake til akkurat det en annen gang for den gutten kommer vi til å høre mer fra.

Jeg hadde tenkt meg direkte fra kirka til Hobbiten, men innså at å gå fra kirka med Guds fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygge og bor. Guds fred over dyran på båsen og ei frossen og karrig jord…. surrende i bakhodet, til drager og orker store slag ville blitt litt for mye for mitt fremdeles bitte litt feberslitne hode. Hobbiten må vente til neste søndag.

Denne adventen har vært litt slitsom. Jeg har egentlig blitt flink til å stresse ned og innse at jul ikke handler om å prestere noe som helst. Men på mystisk vis har oppgaver og forplikteleser og litt uforståelige forventninger hopet seg opp helt siden midten av november. Noen ganger blir det litt sånn at man hele tiden er på etterskudd. Whatifer og burdehagjorter kanjeghaglemter har holdt kalas i hodet mitt og ødelagt nattesøvnen. Min datter sier at det er fordi jeg ikke kan si nei. Det er kanskje sant. Jeg har bare ikke lyst til å innrømme det. Jeg har lyst til å synes at det er best å si ja. Uansett: En av de aller mest presserende oppgavene var å få av gårde den store julepakken som skal til familien i Trøndelag. Det er en stor familie og det var blitt mange pakker, fordi jeg også var på etterskudd med bursdagsgaver. Postens aller siste frist nærmet seg faretruende og jeg var på nippet til å gi opp. Men så kom Ole Jakob og mammaen og hjalp til! Å ha et blidt barnebarn i huset jager bort alle masekopper som huserer i hodet og min datter er rolig og metodisk. I løpet av en liten time var alt pakket, og nå er gaven på vei sørover. Nå gjelder det bare å ikke falle for fristelsen og begynne å spore pakken. Det er virkelig til å få grå hår i hodet av. (Nå er for så vidt ikke det noe problem i seg selv ettersom jeg allerede er helt grå i håret.)

Lurer dere på hva en Whatif er? Det er en stund siden vi hadde dette nå:

Last night, while I lay thinking here,
Some Whatifs crawled inside my ear
And pranced and partied all night long
And sang their same old Whatif song:
Whatif I’m dumb in school?
Whatif they’ve closed the swimming pool?
Whatif I get beat up?
Whatif there’s poison in my cup?
Whatif I start to cry?
Whatif I get sick and die?
Whatif I flunk that test?
Whatif green hair grows on my chest?
Whatif nobody likes me?
Whatif a bolt of lightning strikes me?
Whatif I don’t grow tall?
Whatif my head starts getting smaller?
Whatif the fish won’t bite?
Whatif the wind tears up my kite?
Whatif they start a war?
Whatif my parents get divorced?
Whatif the bus is late?
Whatif my teeth don’t grow in straight?
Whatif I tear my pants?
Whatif I never learn to dance?
Everything seems swell, and then
The nighttime Whatifs strike again!

Shel Silverstein

Sånn! Det var søndagen. På godt og vondt. Det er en grunn til at jeg ikke har valgt et bilde med tre adventslys øverst på siden. Hos meg ble det tredje lyset aldri tent. Det får vente til neste søndag det også.

 

 

Trettende desember. Annebloggens adventskalender humper videre.

advent13 14_edited-1,

Den 13. desember feirer vi Luciadagen. Det vil si, i barnehagen feirer vi den den fredagen som er nærmest. Ellers i samfunnet går vel denne dagen nokså ubemerket forbi. Historien om den hellige Lucia er ikke særlig barnevennlig. Jeg er en sterk tilhenger av å lære barn mye om bakgrunnen for merkedagene vi feirer i barnehagen og vi har flotte opplegg om FN-dagen, Finlands uavhengighetsdag, Samefolkets dag, jul, påske, 17. mai….  Men når det gjelder Luciadagen, går vi i tog og serverer lussekatter til rørte foreldre og lar det bli med det. De som vil vite mer, kan for eksempel lese her.

På lørdagen hadde speiderne sin tradisjonelle juleavslutning. Da har vi kafé med gode kaker, lotteri og masse tid til å prate. Vi hadde hengt opp de fine julekrybbebildene våre på veggen og pyntet med lys og juleservietter. Det var hyggelig og fint.

På kvelden hadde vi juleavslutning i atelieret. Det var det også god mat og gode samtaler. Og så litt vin. Det var også hyggelig og fint.

Den truende halsbetennelsen gjorde retrett. Jeg vet ikke om det var på grunn av apotekdamenes innsats (som jeg tror), eller om det bare gikk over (som min datter tror). Det viktigste er at jeg ble frisk nok til å ha en fin lørdag.

Uansett: Tusen, tusen takk, apotekdamer!

Fin musikk har også en helsebringende virkning.

Tusen takk, Greg!