Ellevte desember. Et ganske kort innlegg om et godt kjøp og en fin, gammel sang.

dør

 

Se der, nå er jeg i ferd med å hente meg inn! I går var det torsdag og etter jobb tok jeg med meg min ludovenninne på bytur. Vi gikk først på restaurant og så shoppet vi litt. Jeg ble med henne på hennes yndlingsbutikk  og så lurte jeg henne med på min. Der fant jeg disse:

 

IMG_20141212_193556.jpg b

De er hentet i Sverige, der Per henter mange av varene side, men de har ikke noe stempel, så jeg aner ikke hvor de er produsert eller hvor gamle de er. Det spiller uansett ingen rolle, for de er aldeles nydelige!

Dagens sang blir denne. Det er ikke en julesang, men det er en sang som gjør en varm om hjertet!

 

Vårdager eller noe sånt.

0001

.

Det er lenge siden jeg har skrevet nå.

Det er vår.

Jeg liker ikke våren og de fleste innlegg jeg skriver i mai blir sytete og uinspirerte. Sånn er det. På toppen av det hele har vi en ekte Vadsøvår i år. Den ligner ikke det aller minste på sørpåvåren som påtrengende markedsføres i alle tv- reklamene.

Man skal grille!

På tv løper folk fra tannlegestoler og bankran og viktige jobber for å grille.

I hagen min er det ikke en eneste bar flekk å sette grillen på og det snør stort sett hver dag, så maten ville sannsynligvis blitt kokt i stedet for stekt hvis det i det hele tatt hadde vært mulig å holde liv i glørne. Akkurat det gjør ikke så mye, for jeg liker ikke å grille. Ikke på grill. Mat på bål er fint og jeg lager verdens beste pinnebrøddeig. Men å grille i hagen har jeg aldri hatt helt sans for. Her i min lille by er det enten for mye snø eller for mye mygg til at det blir noe særlig kos av det.

Ser dere?

Bare syting!

Jeg begynner på nytt:

Jeg har ikke skrevet på en stund. Det er to grunner til det. Den ene er altså at det er vår og at all reklamen for grilling suger litt av livskraften ut av meg. (Eller kanskje det er våren i seg selv og ikke grillreklamen? Jeg vet ikke helt). Den andre er at det rett og slett har vært en travel tid med dager fulle av gjøremål. Jeg har vært litt tappet og utladet når kveldene kommer.

Det har vært en fin periode, det er ikke det, for det er helt i orden å ha mye å gjøre når man bare får gjort det. Det er whatifer og burdehagjorter og kanjeghaglemter man blir stressa av. Ikke meningsfulle gjøremål og folk man er glad i.

I kveld har vi hatt siste innspurt med konfirmantene. Jeg slutter aldri å fascineres av disse fantastiske  femtenåringene. Det ene øyeblikket er de høyt og lavt. De taster på telefonene sine og kaster luer ut gjennom vinduet og gjemmer seg bak håret sitt og legger det tiende laget med mascara. Det neste øyeblikket har de kloke tanker om hva de ti bud kan ha å si til ungdommer i 2014 og kan gå høytidelig i prosesjon i kirka.

Noen kler seg likt og har like frisyrer og like stemmer og like meninger. Andre gjør alt de kan for å skille seg ut og bli sett. Egentlig er de så utrolig ulike. Mye mer ulike enn ungene i barnehagen og mye mer ulike enn oss voksne som har lært å tilpasse oss. De er ti år og tyve år i hodet sitt og følelseslivet sitt samtidig. De kan og vet og tenker og mener så mye mer enn femtenåringer gjorde da jeg var ung. De lever i en verden som er så utrolig mye mer uoversiktlig og krevende enn den var i 1975 da sosiale medier var en grå telefon med dreieskive. (Hjemme hos oss hadde vi ikke det en gang. Vi måtte gå til telefonkiosken som sto ved jernbanestasjonen). Jeg har en dyp respekt for dem og jeg håper at de skjønner det.

I helga hadde jeg masse tid med guttene. De kom syklende hit på lørdagen sammen med pappaen sin for å spise tacolunsj. Alvin har fått seg løpesykkel og er stolt og ivrig. Storebror lærte å sykle i fjor vår og har full kontroll. Etter lunsj ville de sykle til Ole Jakobs gamle barnehage for å leke der. Dit er det mest nedoverbakke, så det gikk fint. «De e artig!» sa Alvin hver gang han fikk litt fart. Ole Jakob syklet i alle de dype vanndammene (joda, det tiner litt) og tenkte ikke på at lillebror gjør det samme som storebror, men ikke har pedaler på sin sykkel og dermed blir ganske våt. Da de var ferdige med å leke, kom jeg på at vi måtte dra på Kiwi og handle inn litt mat til kvelds og frokost. Dit er det også nedoverbakke og Alvin frydet seg. Vi kjøpte yoghurt og frukt og bringebær. Og så skulle vi hjem. Da var det plutselig to kilometer med oppoverbakke. Det hadde jeg ikke helt tatt inn over meg. «Jeg er sliten», sa Alvin. «Jeg er masse sliten!» Til slutt stoppet han helt. Jeg tilbød å dytte, dra, bære sykkelen, leie… «Nei!», sa han. Når en to-og -et halvt-åring sier nei, betyr det nei. Storebror tok ansvar og lokket med kappkjøring. Han lot til og med lillebror vinne! Det virket en stund. Så stoppet det igjen. Lenge. Så kom jeg på bringebærene. Jeg gikk tredve meter og lokket med et bær. Da fikk han opp farta. Jeg hadde akkurat bringebær nok til å få han nesten opp den siste bakken. Til slutt måtte jeg bære han et stykke og så gå tilbake og hente sykkelen. Da ble han virkelig sur, så jeg prøvde det motsatte og bar sykkelen et stykke for så å gå tilbake og hente han. «Sykkelen min!», gråt han. Og satte han seg på den og kom seg opp til dit det var bare flatmark igjen hjem til bestemorhuset. «Jeg er ferdig å sykle der!», sa han glad og tråkket i vei. Så snudde han seg for hver femte meter og så seg tilbake:»Jeg er ferdig å sykle der!». De alle siste meterne hjem går det litt nedover igjen. «Det e artig » sa han «Jeg klarer det!». To timer brukte vi på hjemveien. Men vi klarte det! Og på søndagen var Alvin helt klar for ny sykkeltur. Litt kortere denne gangen.

– 

Sånn, omtrent er dagene mine

denne våren.

 

IMG_20140503_183504

 

IMG_20140503_143054

Sykkelgutter.

IMG_20140502_193838

Ole Jakob bekjemper monstermyggen med sitt skarpe sverd!

IMG_20140502_192709

Opp-ned-unge.

 

 

God søndagsmorgen. Om shopping, mote, rar musikk, tindebestigning og Kongsjordhus.

calvin and hobbs

.

Ukene går så fort. De er gode og innholdsrike. Jeg er vet at jeg er priviligert som har jobb, fritidsinteresser og – mest av alt- mennesker i livet mitt som gir det mening.

Likevel er det godt med en lang, lat søndagsmorgen da man ikke skal noe som helst. Ute er det gnistrende vakker vinter. Det er definitivt vær man burde vært ute i. Men akkurat nå vil jeg kose meg inne en stund. Jeg har kaffe og kryssord og musikk. Og hyggelige minner fra uka som er på hell.

.

I går var Alvin og jeg på lørdagsshopping mens pappa og storebror var på skitur og mamma var på jobb. Vi kjøpte pakker til storebror som fyller fem på tirsdag og mye annet. Alvin er en ivrig og hjelpsom shopper! Hvis noen lurer på hvordan man oppnår en en slik moteriktig, retro stil til en toåring, og hva det koster: Lua er fra Fretex. Den er hjemmestrikket og den kostet meg ti kroner. Duffelcoaten er fra speidernes loppemarked. Den kostet også ti kroner og i tillegg til tidligere eiere har storebror brukt den i to-tre sesonger.

.

IMG_20140322_132319Alvin ønsker seg en sånn sykkel!

IMG_20140322_140200Klar, ferdig…

IMG_20140322_140249…banan!!!!

IMG_20140322_194607

IMG_20140322_151105Hvilken  yoghurt, tro?

IMG_20140322_201556Og til slutt var det ikke plass til ungen i vogna.

IMG_20140320_164021

IMG_20140320_163829

På torsdag ville Ole Jakob hentes  barnehagen av bestemor. På veien hjem fant vi et fjell som måtte bestiges.

IMG_20140318_212014

IMG_20140318_224611

.

På tirsdag var jeg i atelieret og malte videre på Kongsfjordbildene mine. Det går langsomt framover..

På onsdag var guttene med på byens indiske resturant sammen med mammaen og en ung venn. Det var svært hyggelig! Etterpå ble Ole Jakob med på speider og så fikk han sove hos bestemor.

.

Sånn, omtrent, går ukene.

.

Nå er det kaffetid!

Jeg har vært våken siden klokka seks, men hvis det skulle være noen av dere som har problemer med å våkne, kan jeg anbefale denne. Jeg fant den på YouTube mens jeg lette etter en annen gammel sang fra min tidlige ungdom. Denne var aldri i min platesamling (og kommer nok ikke dit heller), men den gikk på radio hele tiden. Da litt langsommere… Historien skal visstnok være at sangen i sin opprinnelige form var for lang for dette programmet og at bandet i stedet for å kutte ned på den, valgte å spille den fortere! Dette er musikalsk galskap og jeg vet ikke ikke helt om sangen får meg i godt humør eller bare er irriterende. Det er legendariske Jan Akkerman som trakterer gitaren og Thijs van Leer som morer seg med orgel, fløyte og vokal. Gruppa hadde forresten en annen radiohit også. Den er veldig fin. Bare hør!

Om en god barnefilm og et enda bedre barnebarn. Og om å skrive om livet før og nå.

tmm,

Ole Jakob og jeg rakk en film til i kveld, nemlig «Up». Det er sikker mange av dere som har gått glipp av denne perlen av en film, men fordi jeg er speider, fikk jeg den med meg på en litt spesiell måte. Speidere over hele landet ble nemlig invitert til norgespremeieren for å kaste glans over filmen som har en liten speidergutt en av hovedrollene.

Hvis noen vil se den og ikke vite hvordan det går, må dere slutte å lese her.

Filmen handler om den gamle mannen Carl. Han møtte sitt livs store kjærlighet, Ellie allerede som barn. Carl var en litt forsiktig gutt, mens Ellie var tøff og sterk og eventyrlysten. Hennes store drøm var å reise til Sør-Amerika og slå seg ned ved Paradise Falls. Carl og Ellie gifter seg og får et godt liv sammen. Men ting blir ikke helt som de har tenkt. Ønsket om å bli foreldre faller i grus fordi Ellie ikke kan få barn(dette anskueliggjøres i en enkel, rørende scene) og så går årene. Ellie blir etter hvert syk og dør før de to har komme seg ut på sin drømmereise. Carl sitter ensom og bitter igjen og lever på minnene om Ellie. Stolen hennes står fremdeles ved siden av hans og det er bilder av henne og minner om henne over alt i det lille huset. Så rykker storbyen nærmere og Carl presses til å gi slipp på huset og flytte på gamlehjem. Det vil han ikke. Han vil bo i huset som han fremdeles kaller «vårt». Det kommer til håndgemeng mellom han og anleggsarbeiderne og så har han ikke noe valg lenger. Men Carl har jobbet som ballongselger og har et stort lager med ballonger! Så i løpet av natta blåser han opp nok ballonger til at han får hele huset til å fly. I mellomtiden har den lille speidergutten, Russell dukket opp. Han manger et merke for å bli seniorspeider og for å få dette merket må han hjelpe de eldre. Carl vil aldeles ikke hjelpes, men Russell gir seg ikke. Han vil nemlig gjerne gjøre faren sin stolt. Faren har giftet seg på nytt og stiller ikke opp for gutten sin lenger. Ved et uhell er Russell på verandaen da huset stiger til værs. Og så starter Cars og Russells eventyr! Herfra er filmen full av action og humor. Det blir litt skummelt også. Og litt trist. Men det går bra til slutt, da! Til å være en film for små barn, tar den for seg dype temaer og den treffer Ole Jakob rett i hjerterota. Et viktig tema i filmen er det å gi slipp og komme seg videre. «Hvorfor er han fremdeles så lei seg og sint når det er så lenge siden hun døde?» spurte Ole Jakob da Carl tok noen dumme valg.

Et gjennomgangstema i filmen er Ellies bok. Det er en bok full av bilder, tekst og utklipp og Ellie viser den til Carl allerede da de møtes som barn. I boka har hun tegnet et hus ved Paradisfossen og denne tegningen er viktig i filmen. Etter hvert fylles boka av alle de gode opplevelsene Carl og Ellie har sammen selv om de aldri kommer seg ut på det store eventyret sammen. Etter at Ellie dør, skriver ikke Carl i boka lenger. Men helt på slutten av filmen får vi se hvordan side etter side er fylt med Carl og Russells eventyr.

Dette er en film som Ole Jakob og jeg må holde hverandre litt i hånda når vi ser. Han får tårer i øynene når det er trist, ler høyt når det er morsomt, og holder hendene foran øynene når det er skummelt.

Da filmen var slutt i dag, spurte han: «Bestemor, hvorfor har ikke du en sånn bok som du har laget med bilder og ord om hvordan det var før». Og så er det det at bestemor har en sånn bok. Hele tre, faktisk. Jeg begynte å skrive da ungene var små, og fortsatte til de var i tenårene. Bøkene inneholder også bilder av slektinger flere generasjoner bakover, minner mange av dem har skrevet ned og mine minner om dem jeg fikk møte. Og de inneholder avisutklipp og dødsannonser. Jeg vet ikke hvorfor jeg på et tidspunkt sluttet å skrive. Og jeg vet i hvert fall ikke hvorfor jeg ikke tok bøkene fram igjen da jeg fikk barnebarn. Ole Jakob ville se bøkene og jeg fant dem i en eske på soverommet. Vi så på bilder av mamma da hun var liten og av besteforeldre og oldeforeldre og tippoldeforeldre. Jeg fortalte fra min barndom og fra mammaens barndom. Så kom vi til noen helt blanke sider.  Han lyste opp:«Jeg har en idé! Her kan jo jeg fortsette å skrive om hvordan det er nå!» Han tok boka med seg på stua og satte seg ned ved pulten sin. «Jeg vil skrive om Anna! Og om deg, bestemor. Og om hele familien» Han skrev og tegnet, men så oppdaget han at det ikke ble plass til mamma på den første familietegningen. Jeg bladde opp en ny dobbeltside. «Det er best jeg tegner mamma først» sa han. Og så tegnet han en liten gutt som holder mammaen sin i hånda. Jeg gikk for å skjenke meg mere kaffe og da jeg kom tilbake, satt han med et lykksalig smil om munnen. «Hvorfor er du så glad?» spurte jeg. Han klarte ikke å svare. Jeg så at han var blank i øynene selv om smilet var helt ekte. «Er det det at du er så glad i mammaen din og så har du tegnet dere to?» Han nikket. Og så kom det et par tårer.

Nå sover han.

Jeg venter fremdeles på Jorun. Ole Jakob sover i min seng i natt og jeg har lovet å komme og legge meg så snart hun begynner å gi lyd fra seg. Han synes det er bitte litt skummelt med storm. Litt kult og litt skummelt. Det synes jeg også.

Men akkurat nå er jeg bare lykkelig og rørt over den lille gutten som vil skrive om familen sånn som den er nå. For jeg vet nok innerst inne hvorfor jeg sluttet å skrive. Det var fordi ting ble litt vanskeligere. Fordi ekteskapet vårt slo sprekker og ungene ble eldre og fikk selvstendige liv som jeg ikke kunne skrive om samme måte som da vi var en kjernefamile på fire.

Og så gikk årene og jeg fant ut at jeg kunne skrive blogg.

Men da jeg begynte å skrive, var intensjonen at bøkene skulle være i utvikling og at nye familemedlemmer skulle føres inn. De skulle være noe håndfast som kunne gå i arv.

Jeg skal få oppdatert dem. Med Ole Jakobs hjelp.

Det blir en stor jobb. For mye har skjedd siden sist. Jeg har fått fire barnbarn, to svigerbarn og fire bonusbarnebarn. Ungene mine har fått en liten bror og mistet en far. Og jeg vet ting nå som jeg ikke visste da.

Livet er ikke så komplisert eller vanskelig lenger. Det er mangfoldig og av og til litt humpete, det er det. Men man kan faktisk skrive litt om humpene også. Man burde kanskje egentlig det.

.

IMG_20140308_222242

IMG_20140308_222819Familiebilde.

IMG_20140308_222749Mamma og liten gutt som er veldig glade i hverandre.

Om min mor, et duplotårn og noen fine stoler. Og en gammel, dansk sang.

.

20121022_214712

Jeg fyller år i morgen. De på jobb forventer kake. Den må jeg nok kjøpe, for i kveld har jeg vært i det brune huset sammen med to små og to store gutter som har bygget duplotårn. Helt opp til taket! Det blir definitivt ikke noe baking i kveld.

Min mor har også nettopp fylt år. Hun er førti år og ti dager eldre enn meg. På bildet over er hun ung og ugift og ser ut til å nyte livet.

Da hun rundet seksti begynte hun å betrakte seg som gammel og la ingen planer for noe som helst lenger uten å gardere seg med «hvis jeg lever så lenge«. Da hun rundet nitti sluttet hun med det en stund. «Jeg lever nok til jeg er hundre«, sa hun da. Litt resignert. Jeg vet ikke hvordan det er å være nittifire år og ha et hode som fremdeles fungerer utmerket, men en kropp som ikke hel lystrer lenger. Min mor har sittet i rullestol i mange år nå på grunn av problemer med balansen. Synet holder ikke til å lese eller drive med håndarbeid og dårlig hørsel gjør det vanskelig å kommunisere.  Det ergrer meg forferdelig at min bror og jeg ikke skaffet henne en pc for ti år siden. Da kunne  hun sikkert ha lært å bruke den. Da kunne vi ha sendt mail til hverandre og hun kunne ha fulgt med på hvordan oldebarna vokser. Hun kunne ha lest nyheter og sladder på nett også. Og funnet fram sine gamle musikkfavoritter.

Nå kjeder hun seg. Hun tør ikke skifte kanal på tv-en i fall hun ikke skulle finne fram til «Glamour» igjen. Vi erter henne litt for det. Men hun synes det er god underholning i såpe. Hun kommer seg ikke ut på egen hånd og selv om hun har får hjemmesykepleien på besøk hver dag og også har gode venner som stikker innom av og til, blir dagene lange. Hun vil gjerne at vi skal komme til henne, men jeg bor i den andre enden av landet og når jeg en sjelden gang kommer, orker hun egentlig ikke å ha besøk så lenge om gangen. Og så snakker hun mest om familielivet til sine gode hjelpere. Det er dem hun treffer hver dag og hun er levende opptatt av dem og deres barn. Det er hyggelig og forståelig. Det er bare det at vi jo ikke kjenner dem og dermed har tungt for å vise den helt store interessen. Og så blir det litt vanskelig alt sammen. Det er ikke så lett å finne noe felles å snakke om. Sånn er det. Det er sårt og rart og jeg tenker på om det er sånn det vil bli når jeg blir gammel.

Egentlig er min mor heldig. Hun bor i egen leilighet og får all den hjelpen hun trenger. Hun er takknemmelig for det og klager egentlig ikke på noe. Hun synes bare at dagene blir lange og at det er litt langt fram til hundre og brev fra kongen. Hun ville nok forresten heller fått en hilsen fra Dronning Margrethe. Etter snart seksti år i Norge, er hun fremdeles dansk i sitt hjerte.

I helga fikk hun et hyggelig avbrekk i ensformigheten. Min sønn, som er ganske mye mer spontan enn sin mor og dessuen kjører bil, tok med seg kjæresten sin og lille Annamora og kjørte fra Rissa for å besøke henne. De har alltid hatt et spesielt forhold. Jeg håper barnebarna mine tar seg en og annen tur til Vadsø for å besøke meg om førti år. Jeg prøver å legge grunnlaget nå!

oldemor2

oldemor1

oldemor3.

Vi må ha med noen bilder fra tårnbyggingen også. Når voksne(?) gutter bygger, er det på alvor!

bygge1

bygge2

bygge3

bygge4

bygge5

bygge6.

Og så skulle jeg vise mine siste kupp fra Det Hvite Hus.

To stoler og en krakk denne gangen:

stol

Denne lille stolen er lutet og litt rufsete. Den skal få en omgang med sandpapir og så skal jeg sjablongmale den fnugglett. For mange, mange år siden gikk jeg på sjablongmalingskurs med en engelsk dame. Vi håndtegnet motiver, overførte dem til ark som vi preparerte med voks av noe slag og skar ut med skalpell. Det var en omfattende jobb og fingertuppene ble såre, men det ble fint. Jeg lagde en kurv med nyperoser og en ranke med nyper og blader. Vi lærte å bruke billakk til  male med. Det gav faktisk den helt rette lette, småprikkete effekten og dessuten et varig resultat. Vi dekket med aviser og utstyrte oss med gassmasker. Det var et heftig hobbykurs! Denne gangen tror jeg at jeg går for svamp…

Motivene vil passe perfekt på setet og ryggen.

Jeg må bare prøve å huske hvor jeg så sjablongene sist.

stol2,

En rød krakk var akkurat det jeg trengte til å stille ut det vakre, røde bildet av en dame jeg synes ligner på min datter. Det er malt av en av mine ateliervenninnner. Jeg må spørre henne om jeg kan vise hele bildet på bloggen en annen gang.

,

stol3.

Og så en ekstra kjøkkenstol. Den er bred og god og deilig rød!

.

En liten, dansk sang til slutt. Dette er Danmarks bidrag i ESC 1963 og en av min mors gamle favoritter.

Where have all the flowers gone?

peete seeger

.

Pete Seeger døde på mandag. Han ble nittifire år gammel. Han var en legende allerede den gangen jeg var ung og prøvde å lære å spille gitar ved hjelp av Lilelbjørn Nilsens gitarbok. Jeg ble aldri noen gitarist. Ikke noen sanger heller, for den saks skyld, men sangene til Pete Seeger kan jeg likevel. Og noen ganger nynner jeg på dem i dusjen når ingen hører på.

Where have all the flowers gone

Det er han som har skrevet denne også, selv om mange tror det er Lillebjørn Nilsen. Og denne (selv om teksten er hentet fra Bibelen) som både The Byrds, Mary Hopkin og Bruce Springsteen (med sitt E Street Band) har laget nydelige versjoner av. Den med Mary Hopkin har jeg på en singelplate et sted.

Pete Seeger var en glødende politisk sanger. Protestsanger kalte vi det den gangen. Han skrev om solidaritet, fred, borgerrettigheter og miljøvern. Han regnet seg som kommunist og ble i en lang periode svartelistet fra tv og radio i USA.

Han dannet på en måte en bro mellom Woody Guthrie som døde allerede på sekstitallet og Bob Dylan, og har hatt en enorm innflytelse også på mange av dagens artister.

Vi må nesten ha med denne også. Her framfører han Bob Dylans tekst i forbindelse med Amnesty Internatioals 50- årsjubileum

Hvil i fred Pete Seeger, det er deg vel unt!

 

 

Om å lese. Og litt om Varangerfjorden. Og en vakker sang helt til slutt.

bok 2

.

Ole Jakob er i ferd med å knekke lesekoden. Han er stolt og glad. Det er jeg også. Men mest glad. Jeg lærte meg også å lese da jeg var fire og jeg husker fremdeles den første ordentlige GGB – boka jeg leste på senga helt selv; det var en av bøkene om Knøtt skrevet av den nederlandske forfatteren Dick Laan. Knøtt, eller Pinkeltje som han heter på originalspråket, var en driftig liten nisseskikkelse som var venn med dyrene og ordnet opp i problemer. Det var en hel masse bøker i serien, men vi hadde bare noen av dem. Jeg vet ikke hvor de kan ha blitt av nå, men kanskje min bror har dem? Jeg må spørre før han kommer på besøk.

Men dette skulle ikke handle verken om Dick Laan eller Knøtt. Det skulle handle om gleden ved å lese. Og ved å kunne lese. Det er ikke like enkelt for alle. Nå får nok de fleste barn med dysleksi eller andre lesevansker hjelp på skolen, eller helst allerede i barnehagen når vi oppdager tegnene der. Jeg håper i hvert fall inderlig at det er sånn. I min barndom het det at man var dum. Sånn var det. Man var dum og så dumpet man og måtte gå et helt skoleår om igjen uten at man fikk noen annen type oppfølging enn man hadde fått forrige gang. Det kan umulig ha vært noen god idé. Noen av disse ungene fikk ikke så mye hjelp hjemme heller og så ble de hengende etter på skolen og gikk glipp av bøkenes magiske verden.

Nå må jeg skynde meg å understreke at jeg ikke mener å si at man ikke kan leve et fullverdig og godt liv uten bøker. Det kan man selvfølgelig. Disse jevnaldringene mine som ikke gjorde det så voldsomt bra på skolen, har klart seg utmerket godt i livet og jeg skal på ingen måte påberope meg at min livskvalitet er bedre enn deres.

Det er bare det at jeg ikke kan forestille meg et liv uten bøker. Jeg feirer ganske snart femtiårsjubileum som leser og hvis jeg leser tyve bøker i året, har jeg lest tusen bøker. Det er mye, men tallet er nok egentlig høyere. Noen bøker har jeg lest mange ganger fordi jeg elsker den følelsen de gir meg. Noen bøker har brent seg inn i sinnet mitt, noen bøker har jeg lært noe viktig av og noen bøker har jeg glemt fordi de kanskje ikke var så minneverdige. Noen har tatt meg så langt inn i fantasiverdener at det har vært vanskelig å finne veien tilbake til hverdagen og noen har vært nådeløst realistiske. Noen har fått meg til å gråte, noen har fått meg til å le og noen har det gjort fysisk vondt å lese. Mange av de bøkene som har gjort inntrykk på meg er de samme som dem som dukker opp på lister over bøker man bør ha lest før man dør, andre føler jeg meg litt alene om å ha et forhold til.

Favoritter? Det er mange og hvis jeg skal lage en liste, må jeg har mye mere tid. Men for ivrige lesere kan jeg anbefale en. Nemlig En Historie om Lesning av Alberto Manguel. I omtalen fra Den Norske Bokdatabasen står det:

Forfatteren gir oss lesningens merkelige historie gjennom 6000 år, fra leirtavlen og papyrusrullen til CD-ROM og hypertekst. Han tar oss med på en reise gjennom tidene for å finne ut hva vi leser, hvorfor og hvordan. Vi møter bokelskere og boktyver, vi oppdager bokskatter og berømte bibliotek. Og det blir raskt klart at dette også må være en historie om leseren, altså om oss.

Akkuat nå leser jeg en barnebok: Den Uendelige Historien av Michael Ende. Ole Jakob så filmen sammen med meg nylig og vi rakk så vidt å begynne på boka sist han var her. Nå har jeg lest videre uten han så jeg er godt forberedt når han kommer tilbake. Det er mange år siden sist jeg leste den. Å bli lest for er en fin motivasjon for å lese bøker selv. Det var det i hvert fall for meg.

Jeg prøver å lese i fagboka jeg har bidratt litt til også. Jeg måtte lese min egen artikkel først. Det føltes rart, men ganske fint. Jeg håper den kan være til inspirasjon. Den handler om hvordan man kan hjelpe barnehagebarn til å bli forfattere. Ikke en gang i en fjern framtid, men her og nå. De kan bruke oss voksne som skrivemaskiner og forleggere. Å oppleve å få sine egne ord, bilder, fortellinger og tanker i en bok, er forhåpentligvis en inspirasjon til å oppsøke bøker som andre har laget.

Men selv om sistnevnte bok kanskje er mer nyttig, klarer jeg ikke helt å løsrive meg fra eventyret om Bastian og Atreju og lykkedragen. Feilen med den boka er egentlig at den er altfor tynn.

Ole Jakob har blitt lest for siden han var baby og han elsker bøker. Derfor er det så spennende å få være med på å oppleve den utviklingen som skjer hos han nå. Om ikke lenge kan han lese selv. Jeg håper det vil gi han like mye glede som det har gitt meg.

Men jeg håper at jeg får fortsette å lese høyt for han i mange år til!

.

a2.

På bildet skriver Ole Jakob navnet sitt i sand på den vakre Ekkerøystranda. For de av dere som ikke har vært der; vi har altså en slik strand rett utenfor byen. Akkurat det har ikke så mye med lesning å gjøre, men er mer et forsøk på å spinne videre på den røde tråden fra foregående innlegg.

Dere vet: Varangerfjorden er vidunderlig. Og: Hva skal man nå sørover etter?

,

ekkerøy8

IMG_20130624_165830

IMG_20130624_174901,

Denne handler vel strengt tatt mer om kjærlighet enn om bøker. Men den er svært vakker.

Den er ganske fin i denne versjonen også. Og denne. Men jeg tror jeg liker originalen best selv om dette ikke er et band jeg har hørt mye på.

Previous Older Entries