Trettende desember. Annebloggens adventskalender humper videre.

advent13 14_edited-1,

Den 13. desember feirer vi Luciadagen. Det vil si, i barnehagen feirer vi den den fredagen som er nærmest. Ellers i samfunnet går vel denne dagen nokså ubemerket forbi. Historien om den hellige Lucia er ikke særlig barnevennlig. Jeg er en sterk tilhenger av å lære barn mye om bakgrunnen for merkedagene vi feirer i barnehagen og vi har flotte opplegg om FN-dagen, Finlands uavhengighetsdag, Samefolkets dag, jul, påske, 17. mai….  Men når det gjelder Luciadagen, går vi i tog og serverer lussekatter til rørte foreldre og lar det bli med det. De som vil vite mer, kan for eksempel lese her.

På lørdagen hadde speiderne sin tradisjonelle juleavslutning. Da har vi kafé med gode kaker, lotteri og masse tid til å prate. Vi hadde hengt opp de fine julekrybbebildene våre på veggen og pyntet med lys og juleservietter. Det var hyggelig og fint.

På kvelden hadde vi juleavslutning i atelieret. Det var det også god mat og gode samtaler. Og så litt vin. Det var også hyggelig og fint.

Den truende halsbetennelsen gjorde retrett. Jeg vet ikke om det var på grunn av apotekdamenes innsats (som jeg tror), eller om det bare gikk over (som min datter tror). Det viktigste er at jeg ble frisk nok til å ha en fin lørdag.

Uansett: Tusen, tusen takk, apotekdamer!

Fin musikk har også en helsebringende virkning.

Tusen takk, Greg!

 

 

Advertisements

Niende desember???

advent9

.

Denne adventskalenderen er ikke helt stabil. Sånn er det. Men nå er det fredagskveld og jeg tror jeg skal klare å komme à jour innen midnatt.

La oss spole tilbake til tirsdagen. Tirsdagen min var en fin, men lang dag. Men det ble også en dag som ga meg noe å tenke på og et valg å ta. Akkurat det må jeg komme tilbake til seinere.

Vi tar en liten sang. Denne hører man ikke så ofte.

 

 

 

Åttende desember, nesten i rute.

life has...

.

Se der! Jeg er i gang med dagens innlegg før midnatt.

I dag fyller en helt spesiell liten gutt fire år. Han sover nok søtt nå. Jeg håper han hadde en fin dag.

Min dag har vært full av overraskelser. Det har vært en av disse dagene da ingen ting blir som man har planlagt, men som er ganske fine likevel.

Og så har jeg laget kjøttrull til jul. En husmorjulestriting kan krysses av!

Jeg kommer dit, sakte men sikkert.

Den mest uventede tingen som skjedde i dag, fører til at jeg får en ganske lang arbeidsdag i morgen.

Så vi gjør det enkelt:

Lytt til denne og tolk den som du vil.

Og les dette:

PRIVAT HUSKEREGEL

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle den med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid.

Andre desember. Om Goethe, mat, en ung kunstner, snø og poesi.

advent14 2

 

Det er noe merkelig med desember. Det øyeblikket man har snudd kalenderbladet, går dagene så fryktelig fort. Jeg har lært meg å ikke stresse. Nesten i hvert fall. Det er bare dette med julegavene og postgangen. Og det at det ikke er så veldig mange ettermiddager og kvelder å ta av. Men det går nok bra i år også. Når man ikke har kvelder, har man alltids netter.

Bare ikke denne natta. For det har vært en lang dag og nå er jeg sliten.

I kveld har jeg vært i atelieret. Vi har ikke malt, men delt penger etter utstillingen, diskutert om det heter tebriks eller tebirkes og om det i det hele tatt er samme bakverk (for meg, som er halvt dansk, er tebirkes syndefulle, deilige, flakete frokostbrød med altfor mye smør i og rikelig med birkes, eller valmuefrø på toppen), og planlagt fest. Og så har vi snakket om mat, for maten er viktig når vi har fest. Det var bare ikke så enkelt å sette opp noen meny. Nå til dags bør man ikke spise kylling eller kalkun. Ikke oppdrettslaks eller oppdrettsørret heller. Eller ribbe. Kanskje tofu?

De unge har lam fra Skallelv, eggleggende høner i hagen og elg fra skogen. Vi får håpe det er trygg julemat.

Julebakst er ikke sunt det heller. Men i år skal jeg prøve meg på disse. Så langt har jeg kjøpt dem på Coop og de smaker vidunderlig. De er ganske harde og kan dyppes i kaffe eller søt vin, da smaker de som en bit av himmelrik. Bare prøv selv!

Det med bakingen blir heller ikke i natt, men kanskje til helga? Hvis jeg får det til, kommer det bilde. Hvis ikke forbigår jeg det i taushet. Jeg blir fryktelig frustrert når jeg mislykkes med mine bakverk.

I natt skal jeg følge Goethes råd og finne et godt dikt og en liten sang før jeg legger meg. Bilder har jeg selvfølgelig sett på i atelieret der det fremdeles henger en del igjen etter utstillingen. Men jeg har lyst til å vise dere veien til denne unge damen! Jenny er Vadsøværing og gikk i barnehagen min da hun var lita. Akkurat det er jeg litt stolt av selv om jeg nok dessverre ikke kan påberope meg noe av æren for hennes talent. Hun hadde stand under kulturdagene og jeg benytte anledningen til å handle gaver!

Så var det sangen. Det må bli denne. For det snør! Og dessuten er det en av de vakreste sangene jeg vet om.

Diktet blir et av Shel Silversteins. Ikke fordi jeg ikke er glad, men fordi dette enkle, lille diktet rommer mye visdom. Det finnes alltid et alvor, en bekymring, en sorg, en ettertanke. Og det er det som er det virkelige livet.

Have you been to the land of happy,
Where everyone’s happy all day,
Where they joke and they sing
Of the happiest things,
And everything’s jolly and gay?
There’s no one unhappy in Happy
There’s laughter and smiles galore.
I have been to The Land of Happy-
What a bore

Bare et lite livstegn helt på tampen av en veldig god dag.



goethevinter3

.

Det har blitt lenge mellom innleggene mine i det siste. Jeg har savnet å skrive og akkurat nå har jeg mye å skrive om. Jeg mangler bare kabelen som er nødvendig for at bildene som skulle illustrere teksten skal komme seg fra mobilen til pc-en. Så alt det jeg har lyst til å skrive om, får jeg skrive i morgen. Her er en liten smakebit.

Kvelden min er på vei inn i natta.

Det har vært en god dag og jeg har lyst til å holde fast ved den så lenge jeg kan. Så får det ikke hjelpe om jeg blir litt trøtt i morgen tidlig.

.

I dag har jeg hatt gode samtaler som har gitt meg nye tanker.

Jeg funnet musikken min.

Og et godt dikt:

Where the sidewalk ends

There is a place where the sidewalk ends
and before the street begins,
and there the grass grows soft and white,
and there the sun burns crimson bright,
and there the moon-bird rests from his flight
to cool in the peppermint wind.

Let us leave this place where the smoke blows black
and the dark street winds and bends.
Past the pits where the asphalt flowers grow
we shall walk with a walk that is measured and slow
and watch where the chalk-white arrows go
to the place where the sidewalk ends.

Yes we’ll walk with a walk that is measured and slow,
and we’ll go where the chalk-white arrows go,
for the children, they mark, and the children, they know,
the place where the sidewalk ends.

Shel Silverstein

.

Jeg har til og med skrevet et selv:

Jeg vet ikke svarene.

Jeg trenger dem ikke heller.

Ikke akkurat nå i kveld.

Denne kvelden

vil jeg vie til

spørsmålene 

og alternativene

og det naive håpet.

.

Så da mangler vi et bilde.

Jeg liker dette. Det er blitt vinter i min lille by. Bildet er fra i fjor sommer.

.

a2

Om speiderliv, høstbilder, musikk, poesi, Kuala Lumpur og butikkmedarbeidere.


goethe noter 12

 .

Dagene har vært travle. Det er ikke noe nytt. Det er sånn dagene mine er.

«Du må lære deg å si nei», sier folk.

Jeg synes det er greit å si «ja».

Og hvis flere gjorde det, ble det kanskje litt mindre travelhet sånn jevnt over?

Og så er det jo sånn at det som fyller dagene mine er gode ting.

Sånt som dette, for eksempel:

.

IMG_20140903_173112

.

IMG_20140903_214723

,

I går syklet guttene og jeg til speidermøte. Eller, rettere sagt, guttene syklet og jeg kom pustende og pesende etter. De har god fart på begge to. Turen til er ganske lett, og det er fint å bruke denne skogstien ned mot veien og gangstien som følger fjorden. Hjemturen er litt tyngre med flere oppoverbakker. Ole Jakob er blitt supersprek, men lillebror var jammen sterk han også! Fra guttenes hus, til speiderhytta og tilbake til Annehuset er det nok seks kilometer. Det er ingen dårlig tur for en liten gutt som ikke er blitt tre år enda. Det er koselig å streve seg hjem sammen mens det langsomt mørkner. Folk man møter på veien smiler og hilser og kommer med oppmuntrende ord til guttene. Og så kan vi prate litt om alt og ingenting. I oppoverbakkene, vel og merke. I nedoverbakker og på flatmark, klarer jeg ikke å holde følge (for ordens skyld: Vi har har gode gangstier i Vadsø. De er ikke alene ute i trafikken).

«Hvor mange speidere finnes det i absolutt hele verden?» spurte Ole Jakob. Han har jo nettopp vært på leir med fem og et halvt tusen av dem. «Det vet nok gudfar Vemund» sa jeg. Gudfar Vemund er egentlig Annas gudfar. Men  ellers er han alle sammen sin. Han og jeg har mange gode speiderminner sammen. Da han dro sørover for å studere, fortsatte han sin speiderkarriere der og havnet etter hvert i landsstyret. Så ble han Youth Advisor for World Scout Committee og er en av de få jeg kjenner som mener det når de sier at de skal til Kuala Lumpur.

Det var en digresjon. Men jeg er veldig glad i- og stolt av denne gutten og han blir sikkert bare akkurat passe flau over å bli omtalt i bloggen min. Poenget skulle være at vi sendte melding til gudfar Vemund og raskt fikk svar. Det er 40 millioner speidere i verden i 162 land. Det er noe å tenke på når vi sitter der rundt bålet i Vadsø og steker vafler og leker «ryggsekk».

På vei hjem gikk vi innom Rema. Ungene hadde spurt fint om å få smoothie som bensin til turen. Vi bestemte oss for å kjøpe inn litt mat også. Ole Jakob ville ha egg, men stoppet opp foran hylla og utbrøt indignert (og ganske høyt). «Koffer har de slutta å ha økologiske egg?!». Jeg sa at han kunne spørre når vi kom til kassa. Vi kjøpte ikke egg, men Alvin fant en ost og en liter Biolamelk. Ole Jakob fant nektariner. Bak kassa satt en søt ungjente som jeg kjente igjen fra et tidligere konfirmantkull. «Nå kan du spørre», sa jeg og Ole Jakob overvant sin vanlige sjenerthet og spurte. «Det er nok fordi det er så mange som har skjønt at det er lurt å kjøpe økologiske egg«, svarte hun. «Det er jo veldig bra at folk gjør det. Men noen ganger vet jo ikke de som kjøper inn til butikken akkurat hvor mye egg folk skal ha. Vi må nok kjøpe inn flere økologiske og ikke så mange av de andre». Vi ble enige om det kanskje var en god ting at det var tomt for de økologiske. Alvin, som ikke er så opptatt av om eggene er økologiske eller ikke, parkerte den lille handlevogna si fint. Jenta gikk bort til handlevognene og fikk på plass noen vogner som andre kunder hadde feilparkert. Så ga hun og Alvin hverandre en high five. Jeg takket henne. Kassadama på Rema kan gjøre en stor forskjell for små gutter og gamle bestemødre på lang sykkeltur. «Nå er jeg blitt kjent med en til som jobber på Rema», sa Ole Jakob glad.

Litt seinere sovnet de hulter til bulter i senga mi.

Jeg tok sofaen.

Jeg hadde forresten en morsom butikkopplevelse i dag også. Jeg var innom Coop bygg for å høre hva det koster for et nytt dusjkabinett. Mitt har vært ødelagt lenge jeg begynner å innse at det kanskje må byttes ut. Den hyggelige mannen viste meg bilde og pris. Det var ikke så avskrekkende. «Ja, men så må jeg jo ha rørlegger» sa jeg. «Rørlegger? Neida. Det trenger du ikke», sa han. «Jeg er singel, sa jeg. Jeg klarer ikke sånt.» «Jammen du er jo mora til Ingrid, er du ikke?» sa han. Det der klarer hun helt fint!» 

Det gjør hun sikkert. Hun er ganske sterk:

.

IMG_20140801_165141

 .

Vi har jo allerede hatt noen fine bilder, men jeg har flere. Det er blitt høst i skogen og på søndag spaserte min ludovenninne og jeg til spøkelseshuset. Vi møtte ingen spøkelser, men fant morsomme fotomotiver.

IMG_20140831_170234

.

IMG_20140831_165204

.

IMG_20140831_160817

.

IMG_20140831_155131

,

IMG_20140831_154604

 

IMG_20140831_152849

 

.

En liten sang?

Jeg tror man må ha et hjerte av stein for å ikke bli påvirket av denne intense framføringen av Bob Dylans gamle sang. Jeg liker musikk som river litt i sjela og det gjør denne.

.

Diktet blir årets første, lille høstdikt:’

(Det aner meg at jeg kan ha skrevet dikt om september før. Det gjør ikke noe. Jeg liker september.)

.

September

I september, når mørket kommer,

tennes en liten, blafrende flamme

et sted dypt inne i meg

Da ser jeg klarere

det som lå i mørke 

mens midnattssola rådet

Og hjertet blir

varmere og mykere

.

Helt til slutt:

Foruten å montere dusjkabinett, er min datter veldig flink til å være mamma og gi guttene sine fine opplevelser. Bare se her.

Om Goethe, nyheter, musikk, poesi og photoshop. Og en stor takk!

goethe ny23_edited-1

Bare så det er sagt, sånn helt til å begynne med: Jeg har hatt en strålende dag. Jeg savner ungene, men bortsett fra det, en strålende dag.

Det var bare det at jeg ville ha med meg nyhetene.

ABC nyheter kunne i kveld blant annet by på artikler om: Sport, Syria, Teknologi, Terror, Tester, Tippeligaen, Trafikkulykke, Trening, Ukraina og Verden …

Og da er det at jeg trenger denne. Eller denne.

Eller noe sånt som dette:

Once by the Pasific

The shattered water made a misty din.
Great waves looked over others coming in,
And thought of doing something to the shore
That water never did to land before.
The clouds were low and hairy in the skies,
Like locks blown forward in the gleam of eyes.
You could not tell, and yet it looked as if
The shore was lucky in being backed by cliff,
The cliff in being backed by continent;
It looked as if a night of dark intent
Was coming, and not only a night, an age.
Someone had better be prepared for rage.
There would be more than ocean-water broken
Before God’s last Put out the Light was spoken.

Robert Frost

.

Bare for å stålsette meg litt før jeg begynner å lese.

Og så har jeg sett på Fødeavdelingen. Det hjelper også, av en eller annen merkelig grunn.

Det er kanskje en idé å finne en annen nyhetskilde…

,

Noen ganger vil man ikke vite hva som skjer der ute i verden. Noen ganger har man lyst til å krype opp i sofaen med en kopp kaffe og et godt kryssord og ikke tenke på noe annet enn Rolf Hansens finurlige ord. Dere vet, sånne som raggsokkelskerfavorittårstid og tverrfløytesolistkollega.

I en vanskelig verden er godt at det finnes folk som skriver dikt og bøker for oss andre og lager musikk og kryssord. Og filmer om trollmenn og drager og detektiver og den store kjærligheten.

Jeg tenker ofte på om de skjønner det? Hvor mye de betyr i vanlige menneskers liv?

For de fleste av oss trenger noe å balansere og fylle ut hverdagene og realitetene med. Noe som hjelper oss til dypere forståelse eller til glemsel og adspredelse.

Eller begge deler.

Det gjør i hvert fall jeg.

Så nok en gang: Takk! Fra dypet av mitt hjerte; takk. Til Rolf og Greg og Neil og Robin og Pål og Robert og Inger og Joanne og John Ronald Reuel og Tim og Peter og alle dere andre som bidrar til å gjøre livet mangfoldig og fargerikt.

Og fullstendig utholdelig også når det røyner på litt.

 

Og så kan man selvfølgelig leke litt med photoshop:

spli

hus

hus2

hus5
hus79
husp

Jeg vet ikke hvem som fant opp photoshop. Men takk til deg også.

 

Previous Older Entries