Om reiseminner og reiseplaner. Eller mangel på reiseplaner.

Folk planlegger reiser på denne tiden av året. Familen i det brune huset (som ikke er grønt), skal til syden for første gang. Ole Jakob gleder seg voldsomt!

Jeg er blitt for hjemmekjær.

Og for redd for å fly.

I fjor sommer var jeg på Langnesmarkedet i Tana og på kjøtt- og vintur til Nourgam. I år er ambisjonsnivået litt høyere.

Jeg skal til Oslo en tur. Og til Danmark. Det er bare det med å få bestemt seg og få bestilt billetter.

Jeg har det liksom så veldig bra her jeg er.

I dag har jeg sett på gamle feriebilder for å motivere meg selv litt.

For det er godt å komme seg bort litt. Det er fint å treffe famile og venner man ikke har sett på lenge og det er fint å se og oppleve andre ting.

På mandag skal jeg bestemme meg for reisedatoer. Og reisemål. Tror jeg.

.

ferie6nn

Ingrid ser på gamle bøker på Portobello Road.

ferie6

Grønnsaksmarkedet på Portobello Road. Vi kjøpte bringebær!

ferie6nnnnn

Vegg i Praha med lag på lag av gamle plakater.

ferie6nnn

En helt annen vegg i samme by.

DSCF0742

Og en gate.

praha2

Ingrid leser pensum på resturant i Praha. Hun kan lese hvor som helst.

praha

Vi møtte en svane.

pr

Og kjøpte dukker. For det gjør man i Praha.

.

Denne er fin uansett om man skal ut og fly eller ikke!

Huset fullt!

goethe vinter n

,

Når man er vant med rolige lørdagsmorgener alene, eller med bare en liten gutt på besøk, blir det plutselig ganske mye å holde styr på når man har tre unger i huset. Og den ene er litt lei seg og småsyk og vil sitte på armen, den andre sitter på do og roper «feeeeerdig!», og den tredje prøver å få kontakt med bestemor for å spørre om hun kan låne tantes fine høyhælede sko.

Og når barne-tv der det synges muntert om at alt kan fikses med brask og bram, Ole Jakobs røde bil som minner om at nå er det læretid, 1234567… og en I-pod (eller pad?) som spiller Kaptein Sabeltann-sangen slåss om oppmerksomheten når bestemor helst vil høre på noe helt annet.

Og man skal prøve å vaske opp (for hånd fordi oppvaskmaskina ikke virker).

Og lage frokost til alle ungene og onkelpappaene og mammatanten.

Og har litt vond i ryggen.

Litt mye på en gang bare.

Men veldig, veldig koselig!

,

Nå har noen dratt på jobb, noen kjørt hjem for legge en syk minstemann. De to største ungene sitter ved enden av sofaen og masserer bestemors slitne føtter og den ene onkelpappaen monterer opp lampe over den nye senga mi.

Jeg har funnet fram min musikk og boka jeg fikk i sykegave.

Vi skal til byen og gå på kaffefé med ungene.

Men ikke riktig enda.

Først skal bestemor drikke en kopp kaffe og puste litt med magen.

Og følge Goethes gode råd.

En liten sang? Denne blir man aldri lei av. Ikke jeg i hver fall.

Og dette er et skikkelig bestemordikt:

Super Samson Simpson

I am Super Samson Simpson,
I’m superlatively strong,
I like to carry elephants,
I do it all day long,
I pick up half a dozen
and hoist them in the air,
it’s really somewhat simple,
for I have strength to spare.

My muscles are enormous,
they bulge from top to toe,
and when I carry elephants,
they ripple to and fro,
but I am not the strongest
in the Simpson family,
for when I carry elephants,
my grandma carries me.

Jack Prelutsky

Fine tegninger kan dere se på her. Dette er en kunstner som klarer å uttrykke mye  med små og enkle streker.

Tjah?

liten bamse art

Hva den lille bamsen fra et antikvariat på Portobello Road har med elveblest å gjøre? Ikke så mye, kanskje. Men den lille bamsen som ble innkjøpt til min datter på en ferietur i London for noen år siden, ser liten og hjelpeløs ut der den står. Og det er omtrent sånn jeg føler meg nå, stilt overfor noe som føles ukjent og skremmende og som jeg ikke vet utfallet av. Men den lille bamsen ble  godt tatt vare på og var på ingen måte så alene som den ser ut som på bildet. Det er ikke jeg heller (selv om helsevesnet har helg: Ring heller 113 hvis du blir virkelig dårlig, sa damen på legevakten da jeg gjorde som legen jeg var hos i går hadde gitt meg beskjed om å gjøre hvis jeg ble verre igjen.)

.

I kveld skulle jeg ikke skrive om sykdom og det slemme e-ordet skulle ikke nevnes.

Men den sørgelige sannheten er at huden min på ingen måte ligner på menneskehud i kveld.

Og jeg innrømmer at den evige optimisten i meg har gått og gjemt seg i en mørk krok. Jeg kan ikke finne henne noe sted.

Men jeg har hatt fint sykebesøk i dag også! Verdens beste lille Ole Jakob kom med epler og skyr og to aviser. Og Kinderegg! For det syntes han bestemor trengte. Han fortalte opprømt at de hadde sett Nordlyset. Ole Jakob har lest boka om Ole P og den merkverdige sola mange ganger og synes at nordlyset er fint, men litt skummelt.

Vi delte et Kinderegg og spiste hver vår skyr i full fart før han og pappa og lillebror måtte hente mamma hjem på middagspause fra jobb.

.

ole jakob på sykebesøk

.ole jakob på sykebesøk.jpg 2

.

Besøket tok ikke bort utslettet, men det ga meg mot til å lete en gang til etter optimisten.

Fjortende desember. Om stjerner og meningen med livet. Og litt om å være bestemor.

advent14nnn

I think I’ve discovered the secret of life – you just hang around until you get used to it.

Sally (Charles M. Schulz)

.

Når man jobber i barnehage, kommer julestemninga smygende uansett.

I dag har mange av ungene i byens barnehager vært i kirka der de har vært med på å dramatisere juleevangeliet. Våre barn var hyrdene på marken og stjerna i år. Hyrdene var ikledd fleecepledd og mine gamle, utvaskede kjøkkenduker.

Stjerna ble laget i full fart ved barnas frokostbord i morges takket være den typen samarbeid som jeg liker. Sånt samarbeid som enkelt og konkret viser at når man gjør sitt beste, blit helheten alltid mer enn summen av delene. Poenget var at jeg skulle kjøpe fin papp å lage stjerna av i går. Men i går hadde jeg med meg to små gutter til byen. Å være bestemor er litt som ammetåke. Fokuset blir smalt.

Jeg var litt i villrede da jeg kom på jobb. Bussen skulle gå halv ti og stjerna er tross alt et viktig element i juleevangeliet.

Men en av mine sterkeste sider har alltid vært at jeg blir konstruktiv under press,

I barnehagen hadde vi bare svart og mørkeblå plakatkartong. Men kartongen er hvit på baksiden og etter Luciadagen var det mengder av juletreglitter til overs. Studenten tegnet opp stjerna. Den unge vikaren klippet. Jeg dekorerte og min nevenyttige ped leder spikret stjerna til den stokken som vi bruker til å åpne loftsluka.

På vei inn i bussen rusket finnmarksvinteren godt i glitteret og hvis jeg hadde gjort som jeg først hadde tenkt og tapet stjerna til stokken, hadde den nok drevet våt og hjelpeløs i den kalde fjorden nå.

Men den sto han av. Og opp kirketrappa holdt jeg den tett inntil kroppen.

En stolt fireåring fikk stå på et bord ved alteret og holde den høyt hevet. Lysene i kirka traff glitteret som funklet om kapp med barneøynene der oppe.

Det er da man får et sånt øyeblikks glimt av en slags dyp forståelse av hva som er det viktige. I jula og i livet.

Nå henger stjerna i vinduet i barnehagen. Med loftsstokk og det hele.

Sånn at jeg ser den fra kontorvinduet.

,

krybbe n

.

Etter jobb rakk jeg å julehandle litt. Det gikk litt lettere i dag.

Jeg vet ikke om det var på grunn av stjerna.

Og så kom guttene og pappaen for å hente meg.

Ole Jakob satt stolt i setet sitt og knuget et selvlaget, lite Vadsøjuletre i hånda: En tørr, grønnmalt bjørkekvist, støpt fast i en fot av gips og med en liten, perlet nisse som pynt.

Hjemme i det brune huset ble alt litt trist. Mammaen var blitt syk. Ikke kjempesyk. Bare så syk at hun trengte å hvile litt i senga helt alene. Ole Jakob ble veldig lei seg. Mammaer skal ikke være syke når man kommer hjem fra barnehagen. Men etter hvert fikk han laget en fin «bli-frisk-tegning» til henne og da ble hun akkurat så mye bedre at hun orket  å sitte med en gutt i hver armkrok og se Julekongen. Og så var alt godt igjen og bestemor fikk legge mens pappa dro på fotballtrening. Vi sang mange vers av Jeg gikk meg over sjø og land for å få lillebror til å sove. Og så snakket vi litt om mørketida og julegaver og politibiler før vi sovnet alle tre.

.

Vi tar en reprise på denne– Finere blir det ikke.

En fin dag. Om Goethe, gode samtaler, garasjesalg, lokalavisoppslag, fordeler ved å bo i Varanger, Hobbiter og en rimelig kjekk dansk-amerikaner.

,

I dag har jeg hatt ferie.

Det har vært en fin feriedag.

En aktiv dag.

Jeg startet med å gå på garasjesalg. Det var omtrent som Portobello Road på en lørdag. Jeg måtte gi opp og komme tilbake mye seinere. Da gjorde jeg til gjengjeld et par kupp!

Og fikk en hyggelig samtale med en eldre dame om fordelene ved å bo i Vadsø i forhold til i Happaranda der hun kom fra for førti år siden eller på Grua.

Lyset.

Lufta.

Utsynet.

Himmel og horisont.

«Nemlig!» » Akkurat!», sa vi til hverandre.

Det var en god samtale.

.

Så satt jeg vakt i atelieret. Der fikk jeg besøk av en forkjølet Trine og hennes sønn, den unge gitaristen som var klar for sin ledersamtale som er en helt annen type samtale.

Akkurat det vil jeg fortelle litt om: Det er ikke sånn at hvem som helst kan bli speiderleder. Man må søke om å bli godkjent. Man må levere politiattest og man må gjennomføre en ledersamtale. Her i Vadsø er det jeg som har disse samtalene med nye ledere og jeg har hatt mange fine stunder med fantastiske 17-18-åringer med tanker og meninger. Det er bare det at de fleste av dem drar ut for å studere. Den unge gitaristen blir et år til og blir en flott ressurs i ledergruppa vår.

Jeg skulle fortelle om ledersamtalen: Forbundet har utarbeidet et materiell slik at samtalene følger omtrent samme mal selv om man selvfølgelig kan gjøre individuelle tilpasninger. Den skal handle om speidervbevegelsens grunnregler og formål, om tro, lederskap, etikk og om tanker omkring det å skulle være et godt forbilde. Jeg vet ikke om andre organisasjoner for barn og unge har et slikt system. Men jeg er glad for at vi har det. Det er fint å måtte reflektere litt over det store ansvaret det er å være leder for barn og unge. Hver gang jeg har denne samtalen med en ungdom , tvinges jeg også til å tenke igjennom hva jeg selv holder på med.

Det er nok rom for forbedring.

.

Etter ateliervakt og denne viktige samtalen  ble det det tid til shopping før støttekontaktjobb.

Og så spaserte jeg en omvei hjem for å få tak i avisa der det sto om utstillingen vår og der lille Alvin var blitt aviskjendis.

Det var en mild (etter Vadsømålestokk) og klar sommerkveld der ute.

,

Nå kjemper gode og onde krefter mot hverandre på Viasat 4.

Jeg blir aldri lei av å følge den lille Hobbiten til Mordor. Jeg har gjort det utallige ganger både i bok og på film siden siste del av syttitallet en gang.

Å vite slutten har aldri forringet en film- eller bokopplevelse for meg.

.

Jeg har fri i morgen også. Da skal jeg kose meg med guttene.

.

Nå skal jeg la meg dra inn i stemningen i filmen (og nyte synet av den rimelig dekorative herr Mortensen. Jada, jeg innrømmer det.)

.

Samstemt?

Definitivt!

.

Garasjesalgkupp.

 

Fra «Finnmarken» i dag.

.

Og så skulle vi ha et godt dikt og en liten sang med oss inn i natta:

Et godt dikt. Et av de fineste jeg vet:

,

Alt er så nær meg

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.
,
Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?
,
Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.
,
Inger Hagerup.
.
Og en vakker liten sang.
Det må bli denne i kveld. En hyllest til Galadriel fra tidlig 70-tall.

.

Anne har lagt planene om å øve seg på å bli glad i våren på is. Foreløpig. Og litt om det å være foreldre.

I dag fant jeg fine, lette turnsko i skobutikken.

Den typen sko som skulle gi meg følelsen av å sveve inn i våren sånn som da jeg var barn.

Men for det første kostet de 599 kroner og for det andre er våren i Vadsø lagt på is.

Ikke av meg, da. Men av høyere makter kanskje?

Det er ikke det at vi ikke har fint vær, for det har vi!

Fin vinter har har vi.

Så min datter kjøpte seg nye vinterstøvletter og turnskoene fikk bli stående i hylla i butikken.

.

Vår i London er noe helt, helt annet!

.

,

Men dette bildet er ikke med i kveld fordi det handler om vår, eller London, eller fruktmarkeder, eller farger.

Det er med fordi det er et bilde av at noen jeg er glad i er lykkelig!

I kveld har jeg hatt konfirmantundervisning. Vi har snakket om de ti bud og om å hedre din far og din mor. Ungdommene hedrer nok sin far og sin mor. De er glad i dem, men innrømmer at de ikke er så flinke til å si det eller vise det.

Og så ga jeg dem et godt råd: Hvis dere virkelig vil gjøre noe godt for foreldrene deres, så del gledene deres med dem.

For når man først har kastet seg ut den livslange, bekymringsfylte, lykkelige, turbulente,  oppgaven å være foreldre, er det lite annet som gir så stor glede som å vite at ungene sine er glade.

En sebramorgen. Om vonde rygger og gode barnebarn.

Livet er som sebraen til Shel Silverstein. Ikke svart med hvite striper eller hvitt med svarte striper.

Liver er.

Akkurat nå står det en veldig blid gutt ved siden av meg og sier: «Kjære søte, snille, unge bestemor, kan du lage brisbrus

Han har lært at det kan lønne seg å smiske.

Og normalt er det ikke mye å be om.

Brisbrus er altså vann som har fått litt kullsyre fra bestemors sodastreammaskin. Ole Jakob liker det. Og så synes han det er morsomt når maskinen promper.

Det er bare det at i dag har bestemor veldig vondt i ryggen.

Tanken på å komme seg opp av sofaen og ut på kjøkkenet føles omtrent som å stå foran en polferd.

Uten trening.

Jeg har hatt vondt i ryggen før. Jeg vet at det kommer til å gå over.

Men akkurat nå føler jeg meg litt liten og hjelpeløs.

Ikke som super samsom simpsons bestemor.

.

Og så dukker whatifene opp:

Hva om det ikke går over av seg selv denne gangen?

Hva om jeg ikke kommer meg opp og på jobb i morgen?

Men det gjør jeg nok.

For Ole Jakob har gitt meg en stor klem og sunget Bæ Bæ Lille Lam for meg.

Og hvis det ikke skulle bli helt bra, får jeg leve med det.

.

What lies behind us and what lies before us are small matters compared to what lies within us.
 Ralph Waldo Emerson

,

(Bildet av bamsen er tatt av min datter i London for seks år siden. Din lille bamsen fant vi på Portobello Road. Liten og fortapt var den. Nå har det et godt hjem i Vadsø)

Previous Older Entries