Andre desember. Om Goethe, mat, en ung kunstner, snø og poesi.

advent14 2

 

Det er noe merkelig med desember. Det øyeblikket man har snudd kalenderbladet, går dagene så fryktelig fort. Jeg har lært meg å ikke stresse. Nesten i hvert fall. Det er bare dette med julegavene og postgangen. Og det at det ikke er så veldig mange ettermiddager og kvelder å ta av. Men det går nok bra i år også. Når man ikke har kvelder, har man alltids netter.

Bare ikke denne natta. For det har vært en lang dag og nå er jeg sliten.

I kveld har jeg vært i atelieret. Vi har ikke malt, men delt penger etter utstillingen, diskutert om det heter tebriks eller tebirkes og om det i det hele tatt er samme bakverk (for meg, som er halvt dansk, er tebirkes syndefulle, deilige, flakete frokostbrød med altfor mye smør i og rikelig med birkes, eller valmuefrø på toppen), og planlagt fest. Og så har vi snakket om mat, for maten er viktig når vi har fest. Det var bare ikke så enkelt å sette opp noen meny. Nå til dags bør man ikke spise kylling eller kalkun. Ikke oppdrettslaks eller oppdrettsørret heller. Eller ribbe. Kanskje tofu?

De unge har lam fra Skallelv, eggleggende høner i hagen og elg fra skogen. Vi får håpe det er trygg julemat.

Julebakst er ikke sunt det heller. Men i år skal jeg prøve meg på disse. Så langt har jeg kjøpt dem på Coop og de smaker vidunderlig. De er ganske harde og kan dyppes i kaffe eller søt vin, da smaker de som en bit av himmelrik. Bare prøv selv!

Det med bakingen blir heller ikke i natt, men kanskje til helga? Hvis jeg får det til, kommer det bilde. Hvis ikke forbigår jeg det i taushet. Jeg blir fryktelig frustrert når jeg mislykkes med mine bakverk.

I natt skal jeg følge Goethes råd og finne et godt dikt og en liten sang før jeg legger meg. Bilder har jeg selvfølgelig sett på i atelieret der det fremdeles henger en del igjen etter utstillingen. Men jeg har lyst til å vise dere veien til denne unge damen! Jenny er Vadsøværing og gikk i barnehagen min da hun var lita. Akkurat det er jeg litt stolt av selv om jeg nok dessverre ikke kan påberope meg noe av æren for hennes talent. Hun hadde stand under kulturdagene og jeg benytte anledningen til å handle gaver!

Så var det sangen. Det må bli denne. For det snør! Og dessuten er det en av de vakreste sangene jeg vet om.

Diktet blir et av Shel Silversteins. Ikke fordi jeg ikke er glad, men fordi dette enkle, lille diktet rommer mye visdom. Det finnes alltid et alvor, en bekymring, en sorg, en ettertanke. Og det er det som er det virkelige livet.

Have you been to the land of happy,
Where everyone’s happy all day,
Where they joke and they sing
Of the happiest things,
And everything’s jolly and gay?
There’s no one unhappy in Happy
There’s laughter and smiles galore.
I have been to The Land of Happy-
What a bore

Reklame for en liten by langt mot nord og øst.




reis til planete jorden påske n

 

.

Jeg reiser ikke så mye. Jeg er ikke begeistret for å fly og ikke er jeg spesielt sjøsterk heller. Uten førerkort blir mulighetene dermed litt begrensede.

Joda, jeg har reist litt: Til London flere ganger, til Praha og Tallin og til Arghangelsk i Russland der min datter bodde et år. Min mor kommer fra Danmark, så der har jeg vært mange ganger. Finland er nabolandet der vi drar på Harryhandel, og så har jeg vært på Island på speiderleir.

Men i forhold til folk flest nå til dags, reiser jeg nok lite. Da blir det ekstra viktig å virkelig ta inn over seg de stedene man besøker. Man trenger ikke alltid dra så langt. Det fantastiske reisemålet kan ligge en time unna.

I sommer var vi på landsleir i Asker. Selv om jeg kommer fra Hadeland, hadde jeg faktisk aldri vært i Asker før og jeg ble gledelig overasket. Der var frodig og grønt med pene, velstelte hus og blomstrende hager. Sentrum var lyst og åpnet og innbydende med kunst og fontener. Det fristet å komme tilbake.

På tirsdag var jeg i Vardø. Det er nabobyen, en drøy times busstur herfra, men jeg er ikke der så ofte heller.

Vardø ligner overhodet ikke på Asker. Det vokser ingen trær i Vardø, med et mulig unntak for rogna (sorry, Rogna!) på festningen. Den må pakkes pent inn hver vinter for å klare seg. Det er ikke så mange roser i Vardø heller. Mange av husene og hagene er, når sant skal sies, på ingen måte det man vil kalle velstelte.

Men Vardø har noe helt annet. Vardø er en kommune og en by med sjel. Den er ikke noen nusselig og pyntelig sørpåby. Etter år med nedgangstider og fraflytting, har Vardøværingene tatt byen tilbake og bare i løpet av et kort dagsbesøk merket jeg stoltheten som preget de som bor der. De har grunn til å være stolte.

Det er ikke så lett å beskrive byen med få ord. Men jeg kan fortelle litt: Det bor drøyt 2000 mennesker i kommunen. De aller fleste i selve byen. Noen få hundre bor på det idylliske tettstedet Kiberg. Byen ble bombet under krigen. Vardø er bygget opp omkring fiske og fiskeforedling, og nedgangen i fiskerinæringen har medført at folketallet i kommunen har blitt nesten halvert de siste 40 årene. De siste årene har byen fått nye arbeidsplasser ved at Lønnsgarantifondet, Kontoret for voldsoffererstatning og Politiets enhet for vandelskontroll og politiattester er etablert der. Byen satser nå på sjømat og turisme og er i  vekst og framgang. Vardø har arktisk klima og har egentlig ikke sommer. Til gjengjeld har de Hornøya med sitt unike fuglefjell.

Noe av det første man legger merke til i byen, er streetarten. Allerede før man dukker ned i tunnelen ( for eventuelle uinnvidde søringer: Vardø tettested ligger på en øy, Vardøya), ser man en stor flyttebuss som står på høykant, parkert for godt. Den sier ganske mye og vekker nysgjerrighet. Inni bussen er det en tidskapsel som barn og unge har bidratt til. Den skal åpnes om 50 år. Inne i byen er det kunst på vegger over alt. Mye av det på slitne, slitte vegger. Man finner kunsten på store, synlige bygninger og på baksiden av små, fallerferdige hus. Se, herher og her. Eller aller helst: Kom til Vardø og se selv.

I Vardø kan man også besøke Steilneset minnested, som er et minnesmerke over ofrene for overgrepene under heksebrenningene i Vardø. Monumentet er et samarbeid mellom billedkunstner Louise Bourgeois og arkitekt Peter Zumthor. Vardø er det sted i Norge hvor flest «hekser» ble dømt og brent på bål. Mellom 1598 og 1692 ble 135 personer anklaget og 91 henrettet som hekser i Finnmark, de aller fleste i Vardø. Vi har alle hørt om heksebrenning. Når man besøker dette fantastiske minnesmerket, blir det virkelig. Monumentet er spektakulært og samtidig helt enkelt og strippet for effekter. Hver og en av de henrettede har et lite vindu, en lyspære og et enkelt oppslag med informasjon. Veggene er svarte og man går på en gangbro som på en måte «svever» over seilduken. Nå man kommer inn, trekkes øynene mot alle lysene. Når man kommer ut i den andre enden, finner man den brennende stolen og blir nok en gang konfrontert med realiteten i det som skjedde her. Dette er et minnesmerke over en rystende og ubegripelig historie. Les om,- og se bilder fra Steilneset minnested her. Bildene fra innsiden stemmer ikke med den virkelige opplevelsen fordi fotolyset lyser opp, men utvendig ser det akkurat slik ut. Minnestedet er gratis å besøke og står åpent til enhver tid.

Eller man kan besøke den vakre, stjerneformede festningen som ligger helt sentralt i byen. Der synes jeg det er finest på en solrik dag. Da kan man ta med seg kaffe på termos og sitte på festningsvollen.

Hurtigruta ligger akkurat lenge nok til kai i Vardø til at turistene rekker å få med seg mye av dette. På den måten blir byen markedsført til folk fra hele verden.

Ettersom man altså ikke kommer til Vardø for å oppleve sommervarme, er det aller lureste kanskje å komme under Yukigassen. Jeg har aldri deltatt og tror ikke det er noe for meg, men det er et arrangement som fyller byen med folk fra fjern og nær.

.

Hvor man spiser og sover?

Jeg spiste på hotellet som er kjent for sin utmerkede mat, men valgte overnatting på Skagen Bo & Havfiske. Der var det billig og svært hyggelig!

Så da er det bare å sette i gang og bestille billetter!

Sett av noen dager til å besøke Vadsø også, med det samme dere er her nord.

.

Da passer det med denne.

Om asylpolitikk, muffins og grønnsaker.

Love

.

Noen ganger er det godt å komme alene hjem til Annehuset. Jeg har et lysende hjerte i vinduet på det lille spiserommet mitt. I det vinduet som er nærmest ytterdøra. Hjertet er nok egentlig ment som en juledekorasjon, men det er fint å komme hjem til hele året. Og spesielt nå som kveldene endelig begynner å bli myke og mørke igjen.

Jeg har levd alene i mange år nå. Jeg trives med det og jeg føler meg aldri ensom. Stille kvelder som denne, med musikk på øret og tid til å tenke, er viktige for meg.

Det har vært en rar uke. Når man jobber i barnehage i en liten by med et stort asylmottak, kommer man på innsiden av asylpolitikken. Politikerne diskuterer overordnede linjer. De må de selvfølgelig. Noen må bestemme hvem som får bli og hvem som må dra. Og noen må håndheve reglene. Mange av de familiene som ikke får bli, velger å reise ut med assistanse fra IOM (International Organization for Migration). Da får de både praktisk og økonomisk hjelp og får en litt enklere start når de kommer tilbake til hjemlandet. Men det er fremdeles ikke sånn at assistert retur nødvendigvis betyr frivillig retur. Noen velger bort dette alternativet og klorer seg fast selv om de har fått endelig avslag på sin søknad og vet at det betyr at politiet kommer i natt, eller i neste uke, eller om et par måneder eller et år. Hver kveld går familien til sengs og vet det. Likevel velger de dette alternativet, som også betyr at de må leve på et økonomisk minimum. Jeg tror ikke noen gjør det hvis de ikke har en grunn. I barnehagen handler det ikke om tall og statistikk og økonomi. Der handler det om at unger på alder med mine barnebarn, unger som er integrert og er en selvfølgelig del av venneflokken, plutselig ikke er der lenger. Når de reiser assistert får man vite det og kan i hvert fall samle sammen bilder og sende med tegninger og eiendeler. Når de hentes, får man beskjed i etterkant. Etter hvert blir man blir vant med det på en eller annen måte. Men det gjør fremdeles vondt hver gang. Og det gjør meg skamfull. Jeg tror ikke folk flykter til et iskaldt land langt mot nord for å leve i uvisshet hvis de har det helt greit der de kom fra. Jeg skulle ønske at vi som lever i rikdom og trygghet hadde hatt et større fokus på ungene i disse familiene. Jeg har ikke svar og løsninger. Jeg skulle bare ønske vi kunne finne en bedre måte å drifte denne kloden vår på.

Helga har hatt et helt annet fortegn. Den har vært fylt av glede og av folk jeg er glad i. Jeg har drukket vin med en god venninne, hatt en lang prat med den unge gitaristen som er ferdig i militæret, hatt besøk av den unge familien som kom spaserende fra Røde Kors- hytta med blåbærspann og blåbærblå hender og tenner og klær, spilt spill med to unge venner, hatt to fine barnebarn på overnatting, vært hos min ludovenninne og vært på Ole Jakobs butikk.

Den skal jeg fortelle mer om:

Ole Jakobs mamma liker å få ting til å vokse og gro. Spesielt ting som kan spises. I år har Ole Jakob også hatt sin egen lille grønnsakshage. I hele sommer har han planlagt butikk der han skulle selge grønnsaker, bær, blåbærmuffins og kaffe. I dag var det store dagen endelig her. Guttene sov hos meg og vi var tidlig oppe for å bake, skrive plakater og plukke solbær. Muffinsene ble veldig gode! Glasuren også. Og Ole Jakob hadde god greie på rimelige priser: Kaffe og Muffins kostet tjue kroner. Hvitløk kostet ti for en og tjue for fem. Det er en grei kvanumsrabatt. Butikkgutten dro hjem for å plukke grønnsaker, skrubbe dem og rigge butikk og kafé.

Store og små venner kom innom og salget gikk strykende. Men det var fremdeles varer igjen da jeg kom etter støttekontaktjobben. Jeg kjøpte hvitløk, løk, poteter, gulrøtter, rødbeter, vårløk, sukkererter, kaffe og muffins. Det ble 104 kroner til sammen. Ingen upris!

Den samlede inntekten ble 412 kroner. De havnet på sparegrisen. Han sparer til en traktor. Eller noe annet…

Da han skulle legge seg, holdt han på å sovne på badegulvet etter å ha kombinert avkledning og avansert yoga. Han var dødssliten og fullstendig lykkelig. Det var lillebror også, forresten. Vi leste om Tommy og Elefanten og så sang Alvin seg selv i søvn (ro, ro til fiskeskjær, mange fisker får vi der. En til bestemor og en til besta og en til mamma…), Ole Jakob måtte ha et eventyr for å finne roen. Det er spennende å være butikkmann.

Akkurat passe spennende for en femåring.

Han er en heldig femåring.

Jeg skulle ønske alle femåringer var like heldige.

IMG_20140824_092407

Muffinsproduksjon! Det er viktig å smake på røra. Den ble for øvrig bakt på speltmel. Halvparten av melka ble byttet ut med blåbæryoghurt og så var det masse deilige blåbær i dem.

IMG_20140824_105618

Glasuren ble laget av blåbær som vi presset gjennom en sikt, smør, eggehvite og melis. Den smakte veldig godt!

IMG_20140824_112603

Ole Jakob lagde plakater selv: BUTIK. MUFINS ÅG KAFE KÅSTER 20.  

IMG_20140824_112521

Solbær plukket vi i bestemors hage.

IMG_20140824_112356

Og så rakk vi å hvile litt med Jake og Sjørøverne før han skulle i gang med grønnsakene. Legg merke til den fine T- skjorta med speidermotiv.

142408_2211

Ole Jakob hadde dyrket kule gulrøtter i ulike farger og fasonger. Aldeles økologisk!

142408_2210

Og poteter, fenikkel, rødbeter, løk, hvitløk, sukkererter… Ting vokser ikke så fort her i nord og avlingene blir ikke så store. Men det er ikke kvantiteten det kommer an på.

but

Bestemor kom litt seint, men det var enda noen varer igjen.

bu

 

Om Goethe, nyheter, musikk, poesi og photoshop. Og en stor takk!

goethe ny23_edited-1

Bare så det er sagt, sånn helt til å begynne med: Jeg har hatt en strålende dag. Jeg savner ungene, men bortsett fra det, en strålende dag.

Det var bare det at jeg ville ha med meg nyhetene.

ABC nyheter kunne i kveld blant annet by på artikler om: Sport, Syria, Teknologi, Terror, Tester, Tippeligaen, Trafikkulykke, Trening, Ukraina og Verden …

Og da er det at jeg trenger denne. Eller denne.

Eller noe sånt som dette:

Once by the Pasific

The shattered water made a misty din.
Great waves looked over others coming in,
And thought of doing something to the shore
That water never did to land before.
The clouds were low and hairy in the skies,
Like locks blown forward in the gleam of eyes.
You could not tell, and yet it looked as if
The shore was lucky in being backed by cliff,
The cliff in being backed by continent;
It looked as if a night of dark intent
Was coming, and not only a night, an age.
Someone had better be prepared for rage.
There would be more than ocean-water broken
Before God’s last Put out the Light was spoken.

Robert Frost

.

Bare for å stålsette meg litt før jeg begynner å lese.

Og så har jeg sett på Fødeavdelingen. Det hjelper også, av en eller annen merkelig grunn.

Det er kanskje en idé å finne en annen nyhetskilde…

,

Noen ganger vil man ikke vite hva som skjer der ute i verden. Noen ganger har man lyst til å krype opp i sofaen med en kopp kaffe og et godt kryssord og ikke tenke på noe annet enn Rolf Hansens finurlige ord. Dere vet, sånne som raggsokkelskerfavorittårstid og tverrfløytesolistkollega.

I en vanskelig verden er godt at det finnes folk som skriver dikt og bøker for oss andre og lager musikk og kryssord. Og filmer om trollmenn og drager og detektiver og den store kjærligheten.

Jeg tenker ofte på om de skjønner det? Hvor mye de betyr i vanlige menneskers liv?

For de fleste av oss trenger noe å balansere og fylle ut hverdagene og realitetene med. Noe som hjelper oss til dypere forståelse eller til glemsel og adspredelse.

Eller begge deler.

Det gjør i hvert fall jeg.

Så nok en gang: Takk! Fra dypet av mitt hjerte; takk. Til Rolf og Greg og Neil og Robin og Pål og Robert og Inger og Joanne og John Ronald Reuel og Tim og Peter og alle dere andre som bidrar til å gjøre livet mangfoldig og fargerikt.

Og fullstendig utholdelig også når det røyner på litt.

 

Og så kan man selvfølgelig leke litt med photoshop:

spli

hus

hus2

hus5
hus79
husp

Jeg vet ikke hvem som fant opp photoshop. Men takk til deg også.

 

Om, speidere, barnebarn, musikk, telefoner og en vandring langs fjorden.

every man y

Livet er merkelig. Dagene er en blanding av frykt, uforbeholden glede, savn, travelhet, håp og små frustrasjoner.

Sånn er det.

Jeg har fått meg ny telefon. Det er traumatiske greier. Jeg takler ikke endringer så veldig godt. Jeg bestakk min datter med quiche for å få hjelp til å aktivere sim-kort og få Ruzzle og Spotify og WordPress og Gmail og alle andre nødvendige ting til å fungere. Bakgrunnsbilder og lyder og denslags som må til for at telefonen skal føles som min, klarer jeg selv.

Det tok en times tid med forhøyet puls.

Min datter blir lettere frustrert : «Mamma, nå gjør du deg dum», sier hun da. Og vrenger øyenbrynene. Eller. «Nå høres du ut som mormor». Min mor pleide å unngå ting hun ikke hadde lyst til å lære eller gjøre ved å si at hun «ikke hadde forstand» på det. Jeg vet at jeg høres ut som min mor når jeg skal sette meg inn i ting som er vanskelige for meg og som jeg ikke synes er så altfor interessante.

Jeg forstår min mor nå.

En amerikaner ved navn Tom Wilson skal ha sagt:

«Wisdom doesn’t necessarily come with age. Sometimes age just shows up all by itself.»

Heldigvis hadde jeg is. Min kjære datter er glad i is.

.

Jeg er en barnebarnløs bestemor om dagen og det er tomt og kjedelig. En hel uke hadde jeg tre. Nå er Annamora sammen med lillesøster og mamma og for litt siden tikket det inn en mail med en liten film av en svømmende jente. Jeg er så heldig som får dele disse øyeblikkene.

Guttene er på Tustna med pappa. De bader også. Jeg holdes oppdatert med bilder på instagram.

Da mine barn var små, måtte jeg spinke og spare litt på en 24- bilders film, så sende inn filmen og vente et par uker på å få bildene. Som regel var maks halvparten av dem gode og noen ganger ble filmen, eller bildene borte i posten eller hos fotofirmaet. Så måtte man bestemme seg for hvilke bilder som egnet seg for kopiering og distribusjon og sende inn negativene for så å vente i spenning i  nye fjorten dager på å få dem i postkassa. Og måtte man vente på å få ånden over seg til å skrive brev til besteforeldre og tanter og andre som gjerne vill se hvor store ungene var blitt. Det tok gjerne et par uker det også.

Noen teknologiske framskritt er utelukkende av det gode.

.

På onsdag kommer guttene hjem og på fredag drar jeg, storebror og mammaen på speiderleir.

Det blir fint.

Jeg håper bare at det lille landet mitt humper og går på sitt vanlige vis igjen innen det.

Jeg liker ikke når de slemme får ha overtaket. Jeg prøver å ikke la det påvirke meg. Men jeg er bestemor og jeg blir bekymret. Jeg vil at ungene skal vokse opp i trygghet og fred.

Før vi drar på leir, skal vi vaske speiderhytta. Sist ryddet vi, jeg og de tre fine jentene i Candygirl-patruljen. Jentene fikk blod på tann. Så nå har jeg kjøpt inn beskyttelsesdrakter og støvmasker og bøtter og grønnsåpe. Hytta bærer nemlig fremdeles preg av smågnageråret for et par år siden. Og ellers sånn helt generelt av at den ikke har vært i bruk på en stund. (Det skyldes kommunale forviklinger som jeg kan fortelle om en annen gang. Det er en svært lang historie som foreløpig er uten slutt.)

Jeg skal bringe før– og etter– bilder.

Det blir på onsdag.

.

Det er sommer i Vadsø og helga har vært fin selv om jeg savner ungene.

I går drakk jeg champagne på verandaen hos en god venninne

I dag har min ludovenninne og jeg vært på vår vanlige vandring langs fjorden. Da fikke jeg testet ut mitt nye mobilkamera. Årsaken til et ellers litt unødvendig telefonbytte var nemlig at linsa på det gamle var matt og oppripet etter at mobilen har delt husrom i veska mi med nøkler og lekebiler og fine steiner som Alvin har plukket til meg på vei til speidermøter.

Til den nye har jeg heklet en sokk. Den er ikke så elegant, men det gjør nytten.

 

IMG_20140727_204151

Min kjære ludovenninne og turkamerat.

IMG_20140727_203859

Under kaia.

IMG_20140727_203324

Gravemaskiner har sin egen skjønnhet. Alle kan ikke være roser.

IMG_20140727_202948

Gamle båtmotorer (eller hva det nå er), er også vakre på sitt vis.

IMG_20140727_202808

Og vinduer kan ha sjarm.

IMG_20140727_175622

Utsikt fra Bietilækaia.

IMG_20140727_162212

Og under igjen.

IMG_20140727_174804

Vadsøsommer!

IMG_20140727_161647

Motiv fra Bietilækaia.

IMG_20140727_161805

Dekorativ rust.

IMG_20140727_161943

Sjøbodene er vakrest fra sjøsiden der vind og vær har jobbet med finishen.

IMG_20140727_161454

Kaiene er vakrest fra undersiden.

gravemaskin

Og så den gravemaskina igjen. Det er første gang jeg har sett skjønnheter i en gravemaskin.

hus

Og til slutt det lille sjøhuset jeg har fotografert mange ganger. Jeg må benytte sjansen når det er fjæra sjø for å fotografere det fra denne vinkelen.

.

I dag har jeg hørt på musikk fra min ungdom igjen. Det er lenge siden denne har fått være med.

Om tulipaner og roser og femåringer.

 

tanke 2

 

I morgen skal jeg på møte. Kloke pedagoghoder skal tenke høyt sammen. Og vi skal gjøre det til beste for de barna vi så overmodig har påtatt oss ansvar for. Tidlig innsats skal det handle om. Og vi skal snakke om observasjoner og kartlegging. Der er et viktig arbeid. For hvis vi oppdager de barna som sliter litt så tidlig som mulig og kan gi dem en best mulig oppfølging, har de mye større mulighet til å klare seg bra seinere i livet.

Vi skal gi tulipanen et så gunstig miljø at den blir så stor, vakker og velutviklet som den overhodet har muligheter for å bli, men den skal ikke tvinges til å bli en rose”, sa Frøbelhan som regnes som barnehagenes far. Det er både vakre og kloke ord. Og noe å filosofere over en sein kveldstime.

«Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling» sier Rammeplanen.

Samfunnet vil at barna skal vokse opp og bli gode medborgere. De skal være empatiske og sosiale og kreative og de skal være gode til å lese og skrive og regne. Og til å spille fotball- hvis de er gutter. De skal ha folkeskikk og bordskikk og høre etter når de voksne snakker. De skal verken mobbe eller mobbes og ha gode venner.

Jeg vil at barna skal vokse opp og være lykkelige. Akkurat sånn som de er. Men så er det kanskje sånn at det er lettere å være lykkelig hvis man passer sånn noenlunde inn?

Da mine egne barn var små, var jeg nyutdannet og i startgropa av mitt yrkesliv. Jeg leste alt jeg kom over av bøker og artikler om pedagogikk. (Det gjør jeg forresten fremdeles). Jeg trodde jeg hadde forstått ganske mye og at jeg skulle bli en glitrende mor. Det ble jeg ikke. For unger i barnehagen og unger hjemme er ikke det samme. Sånn er det.

Det er tredve år siden jeg tok utdanningen min. Siden den gang har jeg møtt mange barn og lest tusenvis av sider skrevet av kloke menn og kvinner som kan- og mener noe om barn. Og så er jeg blitt bestemor. Det viktigste alle disse erfaringene har lært meg, er at det ikke finnes noen svar og fasiter. Og at man aldri blir utlært.

Derfor er jeg så livredd for alle disse kartleggingene  og testene og nasjonale prøvene.Vi kan ikke og skal ikke kartlegge barn på leting etter avvik som skal rettes opp for at de skal passe inn. Men vi må kunne jobben vår godt nok til å oppdage de barna som har problemer vi kan hjelpe dem med.

Det er bare det at alle kartleggingssystemene jeg har sett er så snevre. Solveig Østrem skriver klokt om dette her.

Jeg håper vi får en fin diskusjon i morgen.

Jeg har en liten gutt som sikkert hadde klart seg seg helt fint i en kartlegging. Han kan både telle og skrive bokstaver og sykle. Og han er snill mot andre og kan sitte nesten helt stille ved matbordet.

Men så kan han så mye, mye annet. Sånt som det aldri spørres etter i kartleggingsverktøy med rundinger man skal skravere  ulike farger.

Et kartleggingshjul som skulle ha favnet hele Ole Jakob, ville ha blitt et vakkert kunstverk i alle regnbuens farger.

Han kan nemlig:

pappa

Gå ganske langt når han har en god pappahånd og en vandringsstav å holde i.

ojIMG_20130710_164531

Og klatre på høye steiner.

sjørøver4

Tegne kule tegninger når han bare gidder.

IMG_20130825_175143

Sykle hele veien hjem fra speidermøter.

speiderkveld8

Klippe over tykke grener med greinsaks.

spikke

Og spikke med kniv.

tegner

Få blåfarge både på arket og hendene når han tegner.

trøtt_edited-1

trøtt3

trøtt2

Slappe av i alle mulige stillinger.

søndag16

Klatre inn gjennom vinduet på speiderhytta.

smør n
Sjekke om smøret er økologisk.

godgutt

 

Smile med hele ansiktet.

IMG_20130624_170014

Skrive navnet sitt i sanda.

søndag3

Dekke frokostbord med nok brødskiver til både seg og lillebror.

Jack

Være en like kjekk sjørøver som Johnny Depp.

hh2

Finne opp- og montere ny dørklokke til bestemor.


IMG_20140320_163829

Finne et uoppdaget fjell på vei hjem fra barnehagen.

jul5

Posere i juletrefestklærne enda han er lei.

jul4

Gi bestemor det blikket som gjør det umulig å si nei. Til noe som helst!

jul2

Bære ved.

hage

Og hjelpe til i hagen.

IMG_20130824_200315

Tape i UNO nesten uten å bli sur.


b15

Vasse i fjæra med sko på.

fri strek

Helt selv plukke ut det perfekte antrekket til bestemors vernissage og drikke brisbrus av glass med stett mens han ønsker seg alle bildene som Pia har malt.

v5

Sykle med lillebror.

blåbær_edited-1

Plukke blåbær.

kunst

Lage kule skiløpere.

blogg4

Fylle bestemor med glede.

blogg3

Gjøre yoga på julaften.

mmm m

Være hundre tusen millioner, over verdensrommet glad i mammaen sin.

loppemarked2

Kose seg med store, snille speiderjenter.

oj2

Gruble på mange ting.

eskeunge

Være opp ned.

kakao2

Nyte en stor kopp kakao og vite at vidunderlig er det rette ordet .

IMG_20140310_173711

IMG_20140310_173125

Nyte en Narnia -film.

IMG_20140502_192709

Finne opp nye leker og alt mulig annet.

Han kan si nei når han ikke vil ha kos og gjøre bestemor oppmerksom på at jeg er litt som Den Onde Greven når jeg ber han rydde rommet sitt. Han kan somle forferdelig når han skal kle på seg og rope veldig høyt. Og så kan han krype mykt og tett inntil meg og bli blank i øynene når han og jeg ser den gamle Peter Pan– filmen for syvende gang og kommer akkurat hit

Han kan mye annet også. Veldig mye. Hundre tusen millioner, over verdensrommet mye.

Måtte det han kan og det han er– og det alle barn i Norge kan og er, aldri bli mindre viktig enn det feltet som ikke kan skraveres til rett tid.

Joda, vi skal jobbe med tidlig innsats. Vi skal hjelpe tulipanen til å bli vakker og velutviklet. Men vi skal ikke tvinge den til å bli en rose.

 

 

Høsttanker på en våt vårkveld.


juni hage

.

Regnet har kommet. Og når det visne, halvråtne lauvet fra i fjor ligger i våte klumper på stien inn mot huset mitt, føles det nesten som høst. Bare at det blomstrer en og annen forpjusket krokus mellom de spøkelsesaktige rosenbuskene mine (jeg skal ta bilde i morgen, så vil dere skjønne hva jeg mener), og en hel liten koloni hestehov i en grøftekant i nabolaget. Og at det fremdeles ligger skitne snøflekker i hagen. Men trærne er nakne, og bakken er altså dekket av vått lauv. Derav høstfølelsen. Høstfølelse er en god følelse.

Når man i tillegg har hatt en god og konstruktiv arbeidsdag (som riktig nok varte tolv timer), og har ledd mer enn på lenge, er livet ganske fint.

Men jeg er litt sliten. Det har vært travelt og ryggen og føttene verker.

Og på tv maser de fremdeles om at man skal grille. 

Ok, i morgen skal jeg grille. Fryseboksen på menighetshuset er alt for full av pølser og vi skal ha stor pølsefest på speiderplassen i morgen. Alle skal få spise så mye de vil! Det har tint godt de siste dagene, så det det er håp om at det er blitt såpass bart at vi kan begynne å rydde og rake litt også. Det er mye morsommere å rydde og rake ved speiderhytta enn i hagen hjemme. Det er rart, det der, at det alltid er morsommere å rydde andre steder enn hjemme.

I går var det forresten morsomt å rake hjemme også. For da hadde jeg god hjelp!

Bare se:

.

a4

 

a2

 

a1

.

Det har vært mange feiringer også siden sist. 17. mai er en travel dag med flaggheis klokka åtte og kafédrift hele dagen. Ole Jakob gikk i tog og spiste tolv is! Alvin spiste ti. De var blitt lovet å få spise så mange de orket.

Dagen etter feiret vi bursdagen til guttenes pappa:

a

.

I kveld har vi feiret avslutningen av et prosjekt vi har jobbet med i barnehagene over en periode på et par år.

.

Nå skal jeg se på Jamie som lager billig og god mat. Jeg liker Jamie-mat. Og så liker jeg Jamie.

Det hender han griller han også, men ikke i kveld heldigvis.

.

Vi tar denne i kveld.

 

 

,

Previous Older Entries