Femtende desember. Om nisser og grådyr og dorullnisser og meningen med jula.

advent 15

.

Her står nissen på trappa utenfor Annehuset mitt i Blåbærveien 15.

Jeg er ikke sikker på om han kommer til å komme i virkeligheten. Jeg tror kanskje ikke jeg har vært snill nok.

Jeg prøver…

Det hadde vært morsomt om han kom. Ikke så mye på grunn av gavene, men fordi det hadde vært hyggelig å hilse på en nisse. Ikke en sånn en med pappmaske, men en virkelig en av kjøtt og blod!

I dag fikk jeg forresten gave uansett. Bare les her!  Jeg har vunnet før også. For to år siden (tror jeg det var), lagde Sebastian dorullkalender om julefilmer. Den var vanskelig og morsom og jeg vant en stor eske full av Grådyrprodukter! I år er det altså kriminalmysterier.

Det er godt at det finnes voksne folk som fremdeles kan leke.

Og kanskje tro litt på julenissen.

I dag tar vi denne. Ingen jul uten!

Advertisements

Fjortende desember. Om julemusikk og Whatifer.

advent14_edited-1

.

I går sang vi jula inn i kirka. Jeg tok med meg min ludovenninne og vi koste oss begge to. Det var korps og kor og allsang og solosang og orgelspill. En av mine unge speidere leste juleevangeliet og en annen ungdom, en uvanlig talentfull klarinettspiller, ga meg tårer i øynene og løftet hele dagen min til et annet nivå! Jeg må komme tilbake til akkurat det en annen gang for den gutten kommer vi til å høre mer fra.

Jeg hadde tenkt meg direkte fra kirka til Hobbiten, men innså at å gå fra kirka med Guds fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygge og bor. Guds fred over dyran på båsen og ei frossen og karrig jord…. surrende i bakhodet, til drager og orker store slag ville blitt litt for mye for mitt fremdeles bitte litt feberslitne hode. Hobbiten må vente til neste søndag.

Denne adventen har vært litt slitsom. Jeg har egentlig blitt flink til å stresse ned og innse at jul ikke handler om å prestere noe som helst. Men på mystisk vis har oppgaver og forplikteleser og litt uforståelige forventninger hopet seg opp helt siden midten av november. Noen ganger blir det litt sånn at man hele tiden er på etterskudd. Whatifer og burdehagjorter kanjeghaglemter har holdt kalas i hodet mitt og ødelagt nattesøvnen. Min datter sier at det er fordi jeg ikke kan si nei. Det er kanskje sant. Jeg har bare ikke lyst til å innrømme det. Jeg har lyst til å synes at det er best å si ja. Uansett: En av de aller mest presserende oppgavene var å få av gårde den store julepakken som skal til familien i Trøndelag. Det er en stor familie og det var blitt mange pakker, fordi jeg også var på etterskudd med bursdagsgaver. Postens aller siste frist nærmet seg faretruende og jeg var på nippet til å gi opp. Men så kom Ole Jakob og mammaen og hjalp til! Å ha et blidt barnebarn i huset jager bort alle masekopper som huserer i hodet og min datter er rolig og metodisk. I løpet av en liten time var alt pakket, og nå er gaven på vei sørover. Nå gjelder det bare å ikke falle for fristelsen og begynne å spore pakken. Det er virkelig til å få grå hår i hodet av. (Nå er for så vidt ikke det noe problem i seg selv ettersom jeg allerede er helt grå i håret.)

Lurer dere på hva en Whatif er? Det er en stund siden vi hadde dette nå:

Last night, while I lay thinking here,
Some Whatifs crawled inside my ear
And pranced and partied all night long
And sang their same old Whatif song:
Whatif I’m dumb in school?
Whatif they’ve closed the swimming pool?
Whatif I get beat up?
Whatif there’s poison in my cup?
Whatif I start to cry?
Whatif I get sick and die?
Whatif I flunk that test?
Whatif green hair grows on my chest?
Whatif nobody likes me?
Whatif a bolt of lightning strikes me?
Whatif I don’t grow tall?
Whatif my head starts getting smaller?
Whatif the fish won’t bite?
Whatif the wind tears up my kite?
Whatif they start a war?
Whatif my parents get divorced?
Whatif the bus is late?
Whatif my teeth don’t grow in straight?
Whatif I tear my pants?
Whatif I never learn to dance?
Everything seems swell, and then
The nighttime Whatifs strike again!

Shel Silverstein

Sånn! Det var søndagen. På godt og vondt. Det er en grunn til at jeg ikke har valgt et bilde med tre adventslys øverst på siden. Hos meg ble det tredje lyset aldri tent. Det får vente til neste søndag det også.

 

 

Trettende desember. Annebloggens adventskalender humper videre.

advent13 14_edited-1,

Den 13. desember feirer vi Luciadagen. Det vil si, i barnehagen feirer vi den den fredagen som er nærmest. Ellers i samfunnet går vel denne dagen nokså ubemerket forbi. Historien om den hellige Lucia er ikke særlig barnevennlig. Jeg er en sterk tilhenger av å lære barn mye om bakgrunnen for merkedagene vi feirer i barnehagen og vi har flotte opplegg om FN-dagen, Finlands uavhengighetsdag, Samefolkets dag, jul, påske, 17. mai….  Men når det gjelder Luciadagen, går vi i tog og serverer lussekatter til rørte foreldre og lar det bli med det. De som vil vite mer, kan for eksempel lese her.

På lørdagen hadde speiderne sin tradisjonelle juleavslutning. Da har vi kafé med gode kaker, lotteri og masse tid til å prate. Vi hadde hengt opp de fine julekrybbebildene våre på veggen og pyntet med lys og juleservietter. Det var hyggelig og fint.

På kvelden hadde vi juleavslutning i atelieret. Det var det også god mat og gode samtaler. Og så litt vin. Det var også hyggelig og fint.

Den truende halsbetennelsen gjorde retrett. Jeg vet ikke om det var på grunn av apotekdamenes innsats (som jeg tror), eller om det bare gikk over (som min datter tror). Det viktigste er at jeg ble frisk nok til å ha en fin lørdag.

Uansett: Tusen, tusen takk, apotekdamer!

Fin musikk har også en helsebringende virkning.

Tusen takk, Greg!

 

 

Tolvte desember! Vi er i rute igjen. Om sår hals, eggleggende sko og julegaveinnkjøp.


pakkedagenw

.

Jeg er forkjølet! Eller brygger på en halsbetennelse.

Noe sånt.

Jeg har gått rundt med klissvåte sko og det kan nok være årsaken.

Jeg har alltid problemer med sko. Alltid! De som har fulgt meg en stund vet det. Jeg har breie føtter med høy vrist og legger som tømmerstokker. Å kjøpe sko er for meg noe som som oftest ender i tårer. Man vil jo gjerne se litt sivilisert ut, ellers kunne jeg selvfølgelig ha gått i tøfler. Da høsten satte inn for alvor i år, prøvde jeg alle  aktuelle sko i begge skobutikkene våre uten hell. Men her for noen uker siden, fant jeg tilfeldigvis et par skoletter med akkurat passe høy hæl og litt diskret pynt. Jeg så med en gang på dem at de var laget for sånne føtter som mine. På toppen av det hele var de på halv pris! De var et godt kjøp og jeg har brukt dem daglig siden. Men så begynte sålen under den ene hælen å løsne. Det gikk greit å få den på plass igjen, for den var utstyrt med små pinner som passet inn i hull i skoen. Men en dag da jeg kom tilbake fra bytur var begge de små hælsålene borte. Nå er hælene hule, og uten den myke sålen, klikker de noe helt vanvittig når jeg går på harde gulv (som for eksempel i kirka…).

Men det er langt fra det største problemet.

Det virkelige problemet er nemlig at når jeg er ute og går, så pakkes de hule hælene fulle av snø. Skoene blir dermed høyere og høyere og i tillegg livsfarlig glatte, spesielt når man kommer inn igjen. Og så oppstår en nytt problem: Etter hvert smelter det jo litt langs kanten og den sammenpressede snøen faller ut som et lite egg med litt snurrig form. Noen ganger er egget fint og hvitt og omdannes etter hvert til rent vann. Andre ganger, som i dag da det var strødd over alt, blir dammen under kafébordet ganske guffen…

I tillegg tar skoene altså inn vann. Og gjør meg kald og forkjølet.

Men det er de skoene jeg har.

Og jeg har uansett ikke tid verken forkjølelser eller halsbetennelser.

I morgen er det nemlig speiderkafé og på søndag skal jeg på Syng Jula Inn i kirka og på Hobbiten på kino. Det blir mye kultur på en søndag og jeg er litt spent på kombinasjonen.

Vi får se, vi får se…

Først og fremst må jeg bli frisk.

Etter jobb i dag, dro jeg til byen for å julehandle. På vei til byen fikk jeg en telefon fra noen som ville spise middag med meg. Det er alltid hyggelig! Etterpå kastet jeg meg ut i gaveshoppingen. Det var såpeglatt på fortauene og jeg hadde feber og vond hals. Det gikk tregt med julegavene. Veldig tregt! Jeg svettet og frøs om hverandre og lot gladelig butikkpersonalet pakke inn de få tingene jeg fikk kjøpt. Så gikk jeg innom apoteket og ba dem gi meg alt som kunne tenkes å hjelpe. To vennlige og ivrige damer forsynte med med solhattolje og C-vitaminer og to sorter halstabletter. Jeg tok med en pakke paracet også, sånn for sikkerhets skyld.

Etter det innkjøpet fikk jeg motet tilbake og nå tror jeg at jeg har fått de fleste gavene i hus. Nå skal jeg ta en ny dose medisin og skru opp lyden på musikken!

I dag passer denne. Det er en litt uvanlig og litt «mørk» julesang som man sikkert kan tolke slik man vil. Kul er den uansett!

Og så må vi ha et dikt.

Dette handler ikke om jul, men er alltid til trøst på litt slitsomme dager.

Have you been to the land of happy,
Where everyone’s happy all day,
Where they joke and they sing
Of the happiest things,
And everything’s jolly and gay?
There’s no one unhappy in Happy
There’s laughter and smiles galore.
I have been to The Land of Happy-
What a bore

Shel Silverstein

 

Tiende desember var en onsdag. Om speidere, kokosmakroner, god suppe, kunst, musikk og kanskje litt om engler.

10

.

Jeg liker onsdager!

Dette ble en av disse dagene som får meg til å tenke på engler. Jeg tror ikke på engler. Jeg tror i hvert fall ikke jeg tror på engler. Jeg er ganske sikker på det. Men jeg tror nok at jeg tror på Gud. Sånn stort sett. Og så er det sånn at av og til når oppgavene virker litt store, så kommer det hjelp i uventet og gledelig form. Om det er engler eller Gud eller tilfeldigheter eller bare det at noen vet at de kan gjøre en forskjell jeg ikke. Kanskje er det bare et spørsmål om hvordan man ser det…

Onsdagen min bar preg av at tirsdagen hadde vært lang. Tirsdagen var fin, det var ikke det, men da jeg kom hjem til Annehuset mitt utpå kvelden eller å ha vært på farta siden halv syv, var jeg sliten og utladet og sovnet på sofaen. Når jeg sovner på sofaen altfor tidlig på kvelden, våkner jeg igjen kvart over to. Det slår aldri feil. Kvart over to er et håpløst tidspunkt å være våken på. Det er altfor seint og altfor for tidlig. Jeg er for trøtt til å gjøre, eller tenke, noe konstruktivt og for våken til å sove. Og når jeg endelig klarer å finne søvnen igjen, ringer vekkeklokka. Eller rettere sagt: Mobilen min begynner å spille en veldig myk og veldig irriterende melodi.

På jobb var det nissefest og møtedag og sånn i det hele tatt mye å tenke på.

Mellom jobb og speidermøte rakk jeg å koke en superenkel, men kjempegod suppe til guttene og meg selv. Den ble en variant av Ole Jakobs vanligsuppe:

Jeg kokte opp vann med et fedd finhakket hvitløk, en toppet teskje frisk, revet ingefær, litt hakket chili, et par finhakkede sjalottløk og en halv teskje maldonsalt. Mens dette kokte opp, delte jeg søtpotet, potet, blomkål og pastinakk i biter. Jeg puttet grønnsakene i kokevannet sammen med litt fullkornapasta og skar opp pølser av den typen som er uten skinn og inneholder litt ekstra mye kjøtt. Så lot jeg det hele koke til grønnsakene var møre. Dette ble en varmende og deilig suppe som både bestemor og ungene syntes om. Den tok rundt 15 minutter å lage!

Jeg hadde store ambisjoner for speidermøtet. Vi skulle bake og vi skulle lage ferdig julekrybbekunsten. Vi holder nemlig på med julemerket. Speiderne er flinke og supergreie, men det blir mye rot og mye å holde styr på og denne gangen var de andre speiderlederne forhindret fra å komme. Jeg var litt sliten og litt spent. Jeg tok taxi ned med guttene, for det blåste friskt ute. Da vi kom fram, sto speiderne på trappa og ventet. Og blant dem var en av Rover-jentene som til vanlig er ute i verden og studerer. Jeg ble så glad!

Og så ble alt bare fint! Kakene ble nydelige og bildene vakre.

Her kommer oppskrift på de beste kokosmakronene jeg noen gang har smakt. Nå vet jeg ikke om det er oppskriften, eller mine unge speidere som skal ha æren, men disse kakene var sprø utvendig og mye innvendig og akkurat passe søte.

Oppskriften er slik: 2 egg, 125 gram sukker, 300 gram kokosmasse, 50 gram smeltet, avkjølt smør (vi brukte «ekte» smør), 1 ss hvetemel, 1/2 ts bakepulver.

Lag eggedosis av sukker og egg, rør inn alt det andre. Lag kaker med to skjeer og stek på 200 grader til de blir gyldne (ca 10 minutter). Bruk bakepapir! Ungene lagde kakene litt større enn jeg vanligvis gjør og det kan hende det var derfor de ble så saftige og gode! Jeg skal bake dobbel porsjon selv.

Vi pyntet pepperkaker også. Det var noe Alvin likte. Han satte seg godt til rette midt oppå bordet og jobbet konsentrert. Etterpå, da alle var gått hjem og bestemor ryddet de siste restene av rot på kjøkkenet, var det nok ting som tydet på at enkelte hadde fått litt for mye sukker.

Men altså:

Speidere er helt OK.

Og onsdager er mine favorittdager.

.

speider

IMG_20141210_182935

IMG_20141210_182423

IMG_20141210_182725

IMG_20141210_192212

IMG_20141210_192315

IMG_20141210_192410

IMG_20141210_190531

IMG_20141210_191419

ssss

IMG_20141211_205847

 

Vi tar en liten julesang for onsdagen også. Kanskje den aller, aller fineste.

Sjette desember. Nesten i rute igjen. Om en fin dag.

sjette desember

.

I dag har jeg faktisk fått gjort noe av det jeg hadde tenkt å få gjort. Det er ikke alltid en selvfølge.

Jeg har hengt opp adventstjerner, pakket halvparten av julegavene, kjøpt inn kalkun, vasket gulv, funnet fram adventsstakene, tørket støv…  Dere vet, sånne husmorting som man forventes å gjøre i desember. I tillegg har jeg jeg sett Jul i Flåklypa sammen med guttene for annen gang denne adventen, sett Jul på Månetoppen, løst (tror jeg ) dagens Dolokk Holmes– mysterium (klikk på linken og hiv dere på!), kommet i gang med dagens Rolf Hansen-kryssord, hatt hyggelig middagsbesøk og tatt et glass vin og vært på bytur med lillebror. Vi startet på kafé der han fikk en kokosbolle. Han er veldig glad i kokosboller. Det her e så godt, sa han lykkelig mens han konsentrert spiste opp hele bollen helt alene (han pleier å måtte dele med storebror). Etterpå var han i strålende humør. Jeg vet ikke om det hadde noe med kokosbollen å gjøre. Over alt i butikkene fant han ting han likte. Æ ønsker mæ den her til jul, sa han entusiastisk om smultringer, tegneserieblader, glutenfrie rundstykker (joda, han tåler gluten), sykler, skjøteledninger, shampoflasker, småbiler, ullgarn, svibler og nissefigurer. Og så trillet han den tunge handlevogna for meg på Coop. Han kræsja litt av og til, men det gikk stort sett bra. Det er fint for bestemor å ha en så flink shoppingassistent!

vv

v

vindu

pakker

.

Nå er kvelden på vei over i natt og det er strengt tatt ikke den sjette lenger. Ute båser det opp til storm, men i Annehuset mitt er det lunt og koselig.

Jeg har ting å gjøre i morgen og må komme meg i seng. Men i kveld må vi ha et dikt og en sang.

Denne er vakker ! Det er egentlig en baskisk folketone. Sting har gjort den kjent, men selv om jeg liker Sting, synes jeg denne versjonen er enda finere. Den får meg bare – av en eller annen grunn- til å gråte.

Og så et dikt jeg ofte tenker på når jeg er sammen med barnebarna.

Listen to the Mustn’ts

Listen to the MUSTN’TS, child,

Listen to the DON’TS

Listen to the SHOULDN’TS

The IMPOSSIBLES, the WON’TS

Listen to the NEVER HAVES

Then listen close to me—

Anything can happen, child,

ANYTHING can be.

Shel Silverstein

 

 

Advent! Om dorulldetektiver, historieforedrag, julemesser, allsang, fredslys, sovende barn og kunst.

nissen kommer_edited-1

.

I dag tikket det inn melding om at Sebastian er på plass med årets dorullkalender. I år handler det om kriminalmysterier og det er sånt som jeg liker.

Og så ble det en påminnelse til meg om å begynne å skrive igjen. Det har vært stille på bloggen min lenge nå og jeg har savnet den!

Adventen er en gylden anledning til å komme i gang igjen.

Her i Vadsø er kulturuka nettopp avsluttet. Det er fine, travle dager. I år ble det travlere enn jeg hadde forventet, men det skal vi ikke dvele ved her. For mest av alt var det fine dager! Speiderne har hatt kafeer og Atelier Fri Strek har hatt utstilling. Jeg har vært på foredrag med Einar Niemi om Finnmark og 1814 og på allsangkveld med Mannskoret sammen med min ludovenninne. Der sang jeg for første- og forhåpentligvis siste gang «Blue Hawai» i full offentlighet. Det er en sang jeg ellers ikke en gang ville sunget i dusjen. Men det var  litt koselig. Jeg må innrømme det. Allsang er fint. Og vi sang andre sanger også. Sånn som «Nordnorsk Julesalme» og «Lys og Varme» og «Kjærlighetsvisa». Sånne sanger som det er helt ok å synge sammen med kjente og ukjente i byens storstue.

Jeg har handlet julegaver på julemessa og og snakket med masse folk. Og så har jeg vært på lysmesse med speiderne mine, på julegrantenning og på korpsets adventskonsert. Akkurat sånn som jeg gjør det hvert år.

Men i år var det en ting som helt spesielt, og som står igjen som det sterkeste og fineste minnet fra kulturdagene: Kvart på syv søndag morgen, troppet en gruppe store og små speidere opp på hurtigrutekaia for å ta i mot fredslyset fra Betlehem. Dette er en flamme som opprinnelig ble tent fra den evige flammen som brenner i Fødselskirken i Betlehem. Flammen ble bragt til Europa på åttitallet og er spredt rundt i verden som et symbol og en påminnelse om å arbeide for fred. Ole Jakob, to av de litt større speiderguttene og jeg bar lykta fra hurtigrutekaia, over øybrua og opp til kirka gjennom en mørk og stille by. Det var en god opplevelse. Etterpå slo Ole Jakob meg i Vadsøspill, og så sov han på magen min i to timer. Det tar på å stå opp klokka seks og delta på et så viktig oppdrag! På lysmessa ble alle lysene som speiderne bar, tent fra fredsflammen.

Julestri?

Tjah!

Jeg har kjøpt julegaver. Og så har jeg kjøpt tynnlefser på julemesse, fått multer av en kollega og verdens beste, lekre flortynne krumkaker av en tidligere kollega. Hun er en voksen dame godt oppe i syttiårene, men hun baker til meg hvert år mot en flaske vin. Det er en god handel.

Og i morgen er det endelig meldt snø!

Så da blir det nok jul i år også.

Og hvis jeg skynder meg litt nå, så rekker jeg nesten å poste dette innlegget mens det fremdeles er 1. desember.

Men vi må ha med noen bilder:

IMG_20141130_080759«Nordlys» kommer.

IMG_20141201_003937Og legger til kai

IMG_20141130_080946Med fredslyset.

IMG_20141130_084229Noen hadde klart å stå opp.

IMG_20141130_081048Ole Jakob var med på å bære lyset over brua…

IMG_20141130_235249og opp til kirka.

IMG_20141130_084844Etterpå slo han meg i Vadsøspill.

IMG_20141130_122333Før han sovnet på magen min.

IMG_20141130_130226Etterpå var han opplagt og klar for lysmesse!

fri strek

fri strek 2Og så noen glimt av årets bilder på utstilling!

Og helt til slutt, denne. Ingen kulturuke uten!

Previous Older Entries